stoffrester

I forrige innlegg viste jeg dette bildet (t.h.) og nevnte at det skulle bli noe ut av stoffrestene foran damen. Et par dager etterpå var resten av kimonoen blitt til en kjole. (Under t.v.: foran, t.h.: bak)

 

Denne damen utnytter alle slags rester! Hun har litt av hvert liggende på lager. Til blusen min, som hun holder opp foran seg, måtte det skjøtes på et annet stoff fordi det ikke var nok igjen av kimonostoff-rullen. Damen fant noe som passet. Egentlig gjorde det blusen stiligere.

Men det var mange bittesmå rester igjen av rullen. Av dem hadde damen laget denne «posen» og lurte på om jeg ville ha den. Inni er den foret med rester av den røde kimonoen.

 

Damen er ganske oppfinnsom!!! Av andre rester har hun laget øredobber, som jeg også fikk av henne.

Til slutt lurte hun på om jeg hadde bruk for en veske. Så fikk jeg denne flotte vesken som hun har laget tidligere. Den er forskjellig foran og bak.

       

Jeg betalte for kjolen. Men alt det andre fikk jeg – fordi det var så hyggelig å bli kjent med meg. Jeg hadde bakt en langpannekake på morgenkvisten – for å få brukt opp diverse ingredienser før jeg pakker sammen bakesaker. Jeg bakte den morgenen for å kunne skjære av et stykke og ta med til henne før jeg la resten i fryseren. (Greit å ha noe på lur som kan brukes i eventuelle «takkesituasjoner».) Det er nå hyggelig å kunne gi litt tilbake! 

Publisert i Detaljer fra dagliglivet, Diverse | Merket med | 1 kommentar

Snart avskjed med Ako – og Japan

Det er lenge siden forrige innlegg. Jeg er verken spesielt travel eller syk. (Kanskje noen tror det?) Det har bare ikke vært noe særlig å skrive om – hvis jeg da ikke skulle ha skrevet en hel masse om Covid-19 i Japan.

I skrivende stund er det unntakstilstand i flere fylker, der i blant i Hyogo (fylket der bl.a. Kobe og Ako er). Men her er ikke så strengt som i Norge. Det er særlig uteliv- og turistbransjen som rammes av unntakstilstanden. Ellers oppfordres alle til ikke å være så mye ute blant folk, og jobbe mest mulig hjemmefra. Vi samles i kirken hver søndag – med forsiktighet – og har aldri mat og drikke. Engelskklassene fortsetter som vanlig – med forsiktighet. Riktignok har noen av barna holdt seg borte nå et par uker fordi noen ansatte på skolen deres er smittet av Covid-19, og skolen er stengt. En av klassene for voksne har også valgt å ikke møtes så lenge det er unntakstilstand. Når da evangelisten og jeg deler på søndagsprekenene, vi har ikke spesielle arrangement, og besøk er nokså usannsynlig, er det ikke travelt. Jeg har derfor i ledige stunder gått i gang med å forberede flyttelasset til Norge.

Slik ser det ut på gjesterommet mitt nå. Etter 41 år er det en del som skal sendes til Norge. I matbutikkene finner jeg mange kartonger som er fine å pakke i.

Avskjedsgaver er begynt å ankomme. En dag kom det budbil med bl.a. en rull kimonostoff. Det skulle være takk for at jeg hadde forkynt evangeliet i 41 år i Japan. Mannen i familien var en student jeg som ny misjonær fikk lede til kirken, der han noen måneder senere ble døpt. Siden har han stiftet familie. På sine gamle dager er også foreldrene hans blitt døpt.

-Kanskje du kan bruke stoffet til bordløpere til deg og dine venner, stod det skrevet i takkebrevet. Jeg har heller valgt å få sydd klær av stoffet. Det er visstnok et veldig eksklusivt og sjeldent stoff, som er farget på et spesielt vis.

Jeg har fått en kimono til.

Denne kimonoen er blitt kombinert med annet stoff og vil bli sengeteppe på gjestesengen (dobbeltseng) i leiligheten min i Drammen.

I de forskjellige firkantene rundt forbi på den svarte delen er det små kimonoer, som damen har komponert.

Jeg har fått lov til å fotografere damen og presentere henne på bloggen. Hun er enke og nærmer seg 80 år! Folk går sjelden kledd i kimono nå til dags. Det er blitt en ny form for business å lage forskjellige ting av kimonostoff. 

Foran damen ligger restene av den rødlige kimonoen. Hun skal heretter lage en overdel av det. Spennende!

I huset sitt har hun pyntet med forskjellige ting hun har laget av kimonostoff.

Jeg har selvfølgelig betalt damen for jobben. Men sannelig kom hun fram med en overdel til. Den skulle være en gave – som takk for at hun fikk bli kjent med meg! Heldigvis hadde jeg med noe til henne også… (Jeg driver og gir bort en del norske ting for tiden – i stedet for å sende det til Norge.)

De forskjellige blå stoffene er veldig tradisjonelle japanske stoff, som er farget på en spesiell måte.

En dag ringte en nabodame på døren og lurte på om jeg hadde tid en lørdag i mars til å grille med hennes familie og en annen familie i nabolaget. De ville gjerne gjøre dette for å takke meg for fellesskapet i nabolaget. Damens sønn har vært engelskelev helt siden jeg begynte med klasser i Ako. Barna til den andre familien har vært trofaste på barnemøter. Det er nok lurt å få unnagjort mest mulig av pakkingen tidlig, slik at jeg får tid til mennesker på slutten. I mars er det dessuten årsmøte i VJELK og misjonærkonferanse. Bilen skal selges. Adresseforandringer. Og mye mer som skal ordnes.

Påskegudstjenesten (04.04) blir min avskjedssøndag i Ako menighet. Dagen derpå forflytter jeg meg til Kobe.

Jeg har pakket og forlatt Japan mange ganger før. Denne gangen forlater jeg Japan for godt. Det føles litt uvirkelig!

Publisert i Detaljer fra dagliglivet, Diverse | Merket med , , , | 2 kommentarer

Nyttår 2021

Nyttårsaften våknet jeg til snø på taket og kuldegrader ute. Snøen forsvant fort. Men kuldegradene har fortsatt – om nettene.

Lørdag morgen 9.januar var det minus 8,3 grader ute! Da var det 5 grader på soverommet. For å overleve japanske vintre – inne – er det nødvendig å være utstyrt med varm japansk pysjamas og beste kvalitet norsk dundyne. Det er ikke aktuelt med god tid på badet om morgenen, for der er det kaldere enn på soverommet. Sengevarmen vil forsvinne fra kroppen før badet blir oppvarmet til såpass som 15 grader. Mye bedre å varme opp badet før leggetid, ta en varm dusj eller bad og gå rett i seng med den varmen i kroppen. Da holder det med en skvett vann i fjeset om morgenen. Jeg vil nok ikke savne japanske hus om vinteren når jeg flytter til Norge! 

Første nyttårsdag er den dagen i året som minner mest om en helligdag, for da er nesten alle butikker stengt. 

I Ako menighet hadde vi gudstjeneste kl. 11 – en halv time senere enn vanlig. Frokost denne dagen er nemlig viktigste måltidet i løpet av japansk nyttår. Så folk trenger litt ekstra tid til familien før kirketid. Men for kristne japanere er det veldig viktig å få begynne året med gudstjeneste – takke Herren for året som er gått og legge det nye i Guds hender.  

Til nyttår er det mye spesiell pynt rundt forbi. Det meste av det har shintoistisk symbolikk. I kirken har vi bare nyttårsoppsats. Jeg har avlastet damene i menigheten ved å gjøre dette hvert år i Ako. Mens de er travle med å få hjemmet klart til nyttår, har jeg relativt god tid fordi det ikke er møter og klasser uka før nyttår og den første uka etter. Jeg liker denne utfordringen!

Her er min siste nyttårsoppsats i Japan.

Vanligvis er 31.12 en dag man ikke drar på besøk til folk. Da er japanerne travle med siste forberedelsene og rengjøring til nyttår. Men jeg ble faktisk bedt på besøk til noen som ønsket å treffe meg før jeg forlater Japan. Jeg hadde selv hintet til at en dag mellom jul og nyttår ville passe. Det var dem som valgte datoen – for de ville sende med meg hjem japansk nyttårsmat. Som kona sa:

– Dette er din siste sjanse til å spise nyttårsmat. På grunn av alderen har vi sluttet å lage selv. Vi har bestilt tre høyder (bokser). Kommer du om formiddagen 31.12, kan du få med den ene hjem. Så har du noe til frokost på første nyttårsdag. To bokser til oss er rikelig. Du kan velge hvilken boks du har lyst på. (Ingen mat er lik i de tre boksene!) 

 

Jeg foretrakk brød til frokost, men koste meg med denne maten både til lunsj og til kvelds. 

Til lunsj ble jeg servert deilig chirashi-sushi – hos familien Hirai i Tamashima.

Vi var litt i tvil om å gjennomføre besøket på grunn av Coronaviruset, men valgte å la det stå til siden det ikke var smitte i Ako da, og jeg skulle kjøre bil alene fra dør til dør. Men vi brukte hele tiden munnbind bortsett fra mens vi spiste. Noen andre var også innom en liten stund for å hilse på meg og ta avskjed.

Det føles veldig uvirkelig at jeg kanskje aldri treffer ekteparet Hirai igjen her i verden. De er godt oppi 80-åra og har bedt for meg og arbeidet mitt i alle år etter at jeg bodde og arbeidet i Tamashima menighet i 1986-92. Men vi treffes igjen likevel, mente de. Vi har jo løfte om evig liv – en evighet sammen med Jesus! 

Jeg forlater Japan om kvelden 8. april og ankommer Gardermoen 9. april. Denne 6-års perioden blir litt forkortet i Japan (på grunn av forhold her). De gjenstående 43,3 arbeidsdagene mine blir gjennomført i Norge – til høsten – etter at jeg er blitt pensjonist. Så da treffes vi kanskje? I disse dager legges reiseruta på hovedkontoret, så da er det bare å kontakte regionkontoret for å høre om det er mulig med besøk. 

Publisert i Ako, Ako lutherske kirke, Diverse, Ikebana, Mat i Japan | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer

Corona-jul i Ako lutherske kirke

Som alle andre steder i verden var julen 2020 i Ako lutherske kirke ikke som vanlig. Julemøtet for barn første lørdag i desember ble avlyst. Men barna i engelskklassene og nabolaget fikk utlevert en julepose med noe spisende og noe «kristelig» (t.v.).

                             

Vi har ingen bespisning i kirken på grunn av smittefaren. I stedet fikk alle med seg hjem en pose med litt av hvert på julegudstjenesten 20. desember. Jeg bakte kokos/ havremakroner til dette (t.h.). Alle fikk også hver sin klementin, som den nye evangelisten, Yun Soo Park, og jeg hjalp til med å høste hos ekteparet Kuroda et par dager før. 

Det er mye nytt å sette seg inn i for en ny evangelist! Mye som en storbygutt aldri har gjort før.

«Julekveld» i kirken (19.12) ble avlyst. I stedet gjorde vil litt ekstra ut av jule-gudstjenesten. D.v.s. at koret stilte med «chime sticks» (en variant av klokker) som preludium.

I Japan er det umulig å få kjøpt lilla lys, så i kirken brukes røde. Privat bruker jeg lilla lys – medbrakt fra Norge i storbagasjen ved begynnelsen av en ny periode.

Siden jul er hverdag i Japan, er det ingen julegudstjeneste. Noen store kirker har lysmesse om kvelden.

Siste dag på skolen i år var 25.12! Så er det «vinterferie». Juleferie er det ikke noe som heter. 

I alle år er jeg blitt spurt om jeg skal reise hjem til nyttår. Ingen spør om hjem til jul. Når jeg har svar nei, har folk sett på meg med et medlidende blikk. I år har ingen spurt. Nå lurer folk heller på om jeg virkelig kommer meg hjem 8.april – når det er corona-virus.

Vel, med god tid og ingen andre norske i nærheten, inviterte jeg Yun Soo Park på middag på julaften. Vi hadde en koselig kveld i lag – med mer eller mindre norsk julemiddag. Jeg fortalte at i Norge pynter man seg, og at han antagelig ville hatt på seg dress på julaften. Stor forskrekkelse! Vi pyntet oss ikke.  

 

Forrett: nestsiste pakken med Lofoten fiskesuppe. Jeg lagde surkål! Stor begeistring! Koteletter med bernaise saus. Rødbeter (svenske) hadde jeg funnet i en butikk for utenlandske matvarer i Kobe. Å koke poteter er et risikoprosjekt. Bedre med ris. En av de siste sjokoladepudding-posene til dessert. Litt småkaker senere på kvelden.  Jeg har nemlig bakt litt – for å bruke opp ingredienser og for å ha noe å gi til folk.

For første gang i livet har jeg hatt juletre uten pakker. Familie og venner er blitt bedt om å ikke sende noe, i og med at jeg skal pakke og sende til Norge bare et par måneder etterpå. 

Vel, mens jeg nå skriver nærmer det seg midnatt på nyttårsaften. Jeg er alene og har ingen prekenforberedelser til nyttårsgudstjenesten i morgen. Så hvorfor ikke skrive blogg en sådann kveld?

Dette blir dermed siste innlegg i 2020. Takk for følget i året som gikk! Det blir mer å lese om et par dager. Om 4 minutter: GODT NYTTÅR!

Publisert i Ako lutherske kirke, Detaljer fra dagliglivet | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Besøk og tid for østers

Fra slutten av november og utover vinteren er det tid for å spise østers! Da kommer folk langveis fra for å spise østers i Ako og omegn. Langs kysten av Seto Naikai mellom Himeji og Hiroshima er det mange «fiskebruk» for østers (under).

Siste helgen i november hadde jeg besøk av en dame fra Tokyo som jeg ble kjent med i 1997 – i Oslo! Hun er en av mange japanere som ble døpt i Oslo på slutten av 1990-tallet. Nå er hun aktiv i en menighet i nærheten av der hun bor. Altså, hun er blitt bevart i troen etter at de flyttet tilbake til Japan. 

Vi har holdt kontakten, og hun har besøkt meg flere ganger i Nima. Stadig skulle hun besøke meg i Ako også. Men faren for koronasmitte og anbefalinger om å holde seg hjemme har gjort at besøket ble utsatt flere ganger. Snart er min tid i Ako slutt, så vi tok sjansen på at det skulle gå bra. Og det gjorde det. 

Første kvelden ble det norsk middag. Men siden spiste vi ute. Japanere flest er nemlig svært interessert i å spise lokal mat og/ eller spise på spesielle steder. Mandagen dro vi derfor på tur til en øy utenfor Hinase (helt sørøst i Okayama fylke) for å spise lunsj et sted hvor vi kunne nyte flott utsikt over Seto Naikai. Menyen bestod av spaghetti og pizza. (Det er nemlig populært blant japanere å spise «italiensk»!) Utsikten var virkelig upåklagelig! To damer fra Ako menighet dro sammen med oss. De kjente til stedet, hadde lyst til å bli litt kjent med fru Sato og høre hennes vitnesbyrd. (Fru Sato t.v.)

Etterpå besøkte vi et «fiskemottak» for østers og handlet med oss noen kilo hjem. Jeg fikk ikke lov til å betale. Det skulle være takk for kjøreturen og interessant besøk.

Her var det travelt! Østersene (t.h.) ble tatt ut av sine skjell for å vakumpakkes til salg.

Folk jobbet både ute og inne. Østersene våre ble pakket inn i flere lag med avispapir. 

Det ble østers til middag hjemme hos meg den kvelden. 

Etter å ha skrubber østersskjellene rene, ble de sendt i mikrobølgeovnen noen minutter. Når skjellene åpner seg, er de ferdig. Ingen smakstilsetning var nødvendig. Det at de har vært i saltvann gir god nok smak. 

På veien hjem kjøpte vi med oss sashimi (rå fisk). Vi hadde dermed en herlig middag – med lite forberedelser!

Det var veldig koselig å ha besøk! Jeg viste selvfølgelig fru Sato rundt i Ako også. Mens det første adventslyset brant, mimret vi til langt på kveld om felles kjente og felles opplevelser i Oslo. Det blir nok besøk i Drammen også etter hvert (?) Men da blir det nok ikke servert østers.  

Publisert i I nærheten av Ako, Mat i Japan | Merket med , , , , | 1 kommentar

Yai aru so gura beru yurekueru

Overskriften er en norsk julesang, som barna i Tottori lutherske barnehage synger hvert år for foreldrene på juleavslutningen. Det har de gjort siden Geirtrud Straum var styrer der, og det er over 40 siden. Forstår du hvilken sang det er?

Her er sangen, slik lærerne husket den. Jeg ble bedt om å sjekke og eventuelt korrigere norsken da jeg besøkte barnehagen tirsdag 24. november. Japansk under hvert ord skal hjelpe barna med uttalen. Men siden mange norske lyder ikke fins på japansk, og ingen ord slutter på konsonant, blir resultatet som i overskriften.

Tottori lutherske barnehage ble startet av norske misjonærer i april 1954. Fortsatt står deler av den første muren der som en del av gjerdet (under) – med mottoet for barnehagen: «De små barn (おさなごを)til Kristus (キリストへ).

Opprinnelig var det kirke, misjonærbolig og barnehage på tomten. Misjonærboligen er revet. I stedet har barnehagen fått nybygg og større uteareal. For noen år siden ble det også nytt kirkebygg. 

Misjonens innsats har absolutt båret god frukt i Tottori! En levende og aktiv menighet, som også drifter barnehagen!

Nåværende styrer, Mitani, var nyansatt den gang Geirtrud Straum var styrer. Hun giftet seg etter hvert med sønnen til en annen lærer, og har vært en trofast ansatt i flere tiår. Fra dette skoleåret har hun overtatt som styrer.

Mitani er opptatt av at barna og de foresatte skal kjenne til barnehagens norske arv. Derfor ble jeg – som den eldste NLM-misjonæren i Japan for tiden – bedt om å besøke dem i mai. Men på grunn av Coronaviruset ble det forbudt å ha besøk utenfra, så besøket mitt ble utsatt – og ikke realisert før i slutten av oktober. Jeg skulle både tale til de foresatte og være sammen med barna.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er img_8177-medium.jpg

Da styreren introduserte meg til de foresatte, startet hun med et liten historisk tilbakeblikk, der hun la vekt på at de ikke hadde hatt denne barnehagen om det ikke hadde vært for kristne i Norge som hadde gitt penger, bedt og sendt misjonærer til Tottori.

Barnehagen har tøfler med navnet sitt på for gjester. (t.v.)

Barnehagen samler foresatte og småsøsken i møtesalen et par ganger i måneden. Temaet mitt var norsk barneoppdragelse. Men før det hadde andre gjester opplegg for de små. Mitani ledet sangen. Hun var kledt i et artig forkle. Ca. 30 voksne deltok. Alle satt på matter på gulvet. Dermed kunne de små krabbe litt rundt.

I Japan er det stort utvalg i bildebøker, og de brukes flittig. Men en så stor bildebok som disse damene brukte, har jeg aldri sett før.

Det var også enkel servering til alle: frukt og te.

Etter å ha øvd med de største barna på «Jeg er så glad hver julekveld», spiste jeg lunsj med dem. Vanligvis lages maten på barnehagens kjøkken, men den dagen hadde alle med hjemmefra.

Styreren hadde med lunsjboks til meg, som hun hadde forberedt på morgenkvisten! Se hvor mange sorter jeg fikk (vanlig!!!) – og hvor fint eplebiten er utskåret!

På grunn av faren for Coronasmitte var det satt opp «skillevegger» mellom barna mens de spiste.

Til slutt var det samling for barna i møtesalen. En lærer ledet andaktsstunden.

Min oppgave var å vise bilder fra Norge og svare på spørsmål fra barna. Siden det nærmer seg jul, valgte jeg å inkludere noen bilder av «vanlige» reinsdyr. Forskrekkelse, stor stas og hurrarop for reinsdyrene som om sommeren forstyrrer trafikken på E6 i Finnmark.

Tottori lutherske barnehage har nå 45 barn. Flere av dem har foreldre som har gått der. I menigheten er det en del medlemmer som ble ledet til tro på grunn av barnehagen.

Selv om det ikke lenger er misjonær tilknyttet menigheten eller barnehagen, kan vi være med og be som uttrykt i barnehagens motto: at barna – og familiene deres – blir ledet til tro på Jesus Kristus.

Publisert i Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Ok med ny elev i engelskklassen?

I midten av november spurte moren til et barn i den ene barne-engelskklassen om et nytt barn kunne få lov til å begynne. Jeg var litt i tvil, både på grunn av Corona-viruset (antall barn i rommet) og det faktum at jeg avslutter alle klassene i slutten av mars neste år (avslutter arbeidet i Ako menighet i begynnelsen av april). Men jeg svarte at hvis jenta hadde lyst, så var hun velkommen.

Da moren kom med datteren første gangen, kommenterte hun plakaten utenfor kirken – at jeg hadde klasser for voksne også. Om hun også kunne begynne i en klasse? Etter litt snakk fram og tilbake fant vi ut at studentklassen passet bedre til hennes nivå. Hun tenkte seg om noen dager, og meldte så fra at hun ville komme.

Etter å ha snakket engelsk en times tid, tok vi fram japanske bibler for bibelstudium/ andakt. Jeg repeterte kort hva vi hadde lest forrige gang – før vi begynte med dagens tekst.

Da denne moren neste morgen leverte datteren til barneklassen, utbrøt hun begeistret:

– Jeg ble så rørt av bibelfortellingen i går kveld at jeg fortalte mannen min med en gang jeg kom hjem hva vi hadde lest og du hadde sagt. Nå skal jeg fortelle en venninne også. Jeg har nemlig en kristen kenyansk venninne i byen vi bodde i før vi i vår flyttet til Ako.

Tenk det!

En slik begeistring fra en ny elev har jeg aldri opplevd før – siden 1980! Jeg er glad for å ha fått to nye elever! Det skal bli spennende å bli litt mer kjent med denne damen! Kanskje noen vil be om at begeistringen hennes fortsetter – og leder til tro?

Hva var så bibelteksten?

Jo, kapittel 2 i Ruts bok. Jeg kombinerte innholdet med å peke tilbake på vers 16 i kapittel 1 og Matteus 6,33-34:

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv.

Jeg påpekte at Rut – og Naomi – gjorde slik Jesus sa flere hundre år senere, og anbefalte å legge livet i Guds hender. Da er framtiden trygg. Det har jeg selv opplevd som misjonær i Japan!

Så lovte jeg en spennende fortsettelse neste gang, men røpet ikke hva (bryllup og sønn i kap 4 og Jesu ættetavle i Matteus 1). Det gjelder å skape nysgjerrighet og lyst til å lese i Bibelen!

Dette bildet er fra en annen klasse.

Slik har vi det nå – med pleksiglass mellom oss. Det er eldste Katsutani som har laget disse. Dermed kan vi være litt friere og la være å bruke munnbind når vi sitter i ro. Det er greit når jeg stadig skal demonstrere uttalen av diverse engelske ord. Minst 90% av japanere strever nemlig med å skjelne mellom l og r, b og v, m,n, og ng, s og sh, s og th.

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Å si det med… ikke blomster

I Japan er det svært sjelden at man gir blomster til hverandre – slik som i Norge. Når man besøker noen, gir man gjerne noe innen kakebransjen. Da jeg fikk besøk av Yumi, som jeg fortalt om i forrige innlegg, fikk jeg blant annet det.

Men her en dag ringte det på døren. En budbil skulle levere en pakke. Her ser du innholdet. En vakker kartong med mange forskjellige slags frukt. På lokket stod det «takk» (感謝) og på et lite kort takk for et uforglemmelig besøk! Hun hadde visst i ettertid følt behov for å takke litt mer…

Frukten er pakket inn en og en, slik at de ikke skal få seg en støyt.

Tidligere i høst hjalp jeg en japaner med litt informasjon angående Magnus Sørhus sin bortgang. Ikke lenge etter kom en budbil med denne esken: 3 kg med nyyydelige druer!

Budbiler i Japan har både kjølerom og fryserom, så avstand og utetemperatur er ikke noe problem om man vil sende noe spisende til andre. Mange mødre sender forskjellig mat til sine barn som studerer et annet sted i landet. Mødre er ofte bekymret for barnas helse – om de spiser sunt nok når de bor for seg selv…

Frukt er altså noe som ofte gis bort, og det er eksklusivt å gi bort. Det røde eplet i kartongen over koster nok rundt NOK 30! Japanske druer – i september – koster heller ikke småpenger! Når jeg flytter til Norge, vil jeg nok savne japansk frukt! Tror ikke du finner bedre i hele verden!!!

Vel, på Halloween-dagen kom moren til en engelskklasse-gutt, en nabo, med halloween-pudding som hun hadde laget av gresskar. Kjempegodt!

I dag før gudstjenesten kom en av medlemmene med en eske.

– Du trenger jo en del gaver når du flytter til Norge neste år, sa damen. – Her har du noe typisk japansk å gi bort, som min avdøde svigerinne har laget. 

Gir japanere aldri blomster? Joda, vår nye evangelist, for eksempel, fikk flere buketter etter avslutningsseremonien på det teologiske seminaret. (Her er bare buketten fra Ako menighet.)

Den som innvies til prest på VJELKs årsmøte får som oftest mange blomsterbuketter. Her: pastor Yoshida i Tottori lutherske kirke, som ble innviet i mars 2013. 

Etter en konsert er det også vanlig å gi blomsterbuketter. Men jeg hører aldri om  ektemenn som har med blomster hjem til kona! 

T.v.: Når noen dør, gir man ikke blomster til familien. Nei, de får penger i en spesiell «begravelseskonvolutt». Kristne bruker ikke samme tekst på konvolutten som folk flest.

Penger er også mest vanlig som bryllupsgaver. 

I Japan er det vanlig å gi noe til de nærmeste naboene når man kommer flyttende. Da går man rundt til hver husstand, presenterer seg og gir en liten ting. For en stund siden fikk jeg to toalettruller. En annen gang såpe. Det skal bare være bittelitt. 

Det tar litt tid å finne ut av de kulturelle forskjellene! Ikke minst å bli klok på hva salgs summer som er passende i ulike relasjoner og situasjoner! 

Publisert i Detaljer fra dagliglivet | Merket med , , | 1 kommentar

Gjensyn etter 35 år

Da jeg var ferdig på språkskolen sommeren 1982, flyttet jeg til Osaka for å arbeide i Kita Osaka menighet. Jeg var der i 1982-85 og hadde blant annet engelskklasser.

I mars 2020 fikk jeg plutselig en telefon fra en person som kalte seg Yumi. Hun fortalte at hun hadde deltatt på engelskklasse i Kita Osaka lutherske kirke for ca. 35 år siden. Nå hadde hun funnet meg på internett, sett hjemmesiden til Ako lutherske kirke og hadde dermed et telefonnummer å ringe. Hun lurte selvfølgelig på om jeg husket henne. Faktisk gjorde jeg det, fordi hun var datteren til en dame som jobbet på postkontoret rett rundt hjørnet fra kirken. Den gang var hun elev på videregående skole. Nå er hun gift og har to barn.

Om vi kunne treffes?

Det hadde også jeg veldig lyst til. Men så var det Coronaviruset da. I Osaka var det spesielt mange smittede. Dermed ble det utsettelser et par ganger. Men søndag ettermiddag 8. november møttes vi på stasjonen i Ako.

For sikkerhets skyld (Coronavirus) overnattet Yumi på hotell. Men middag på søndag og lunsj på mandag spiste hun hos meg. Stor stas med jegergryte, sjokoladepudding og eplekake, og brunost og rørte jordbær på hjemmebakt brød!

Det meste av tiden var vi ute på sightseeing i Ako. Hun hadde aldri vært her før.

Vi koste oss blant annet med å vandre rundt i slottsparken, der høstfargene hadde begynt å vise seg. Vannlydinstallasjonene i hagen på Momoi museum var også interessante. 

Yumi er ikke blitt en kristen. Men minnene fra engelskklassen for 35 år siden sitter visst dypt fast. Hun husket også at jeg hadde besøk av mine søsken og at hun hadde spist verdens beste (!) pizza hos meg.

At hun i det siste hadde tenkt så mye på Kita Osaka menighet og meg skyldtes en samtale med presten i begravelsen til svigermoren, som altså hadde kristen begravelse. Begravelsen hadde vekket minnene! Hun hadde snakket en god del med presten og fortalt om sin fortid. Da mente han at hun burde søke etter meg på internett og oppsøke meg om jeg fortsatt befant meg i Japan. Han hadde sagt at jeg helt sikkert ville bli glad for det. Og det ble jeg!!!

I Japan er det vanlig å gi noe i retur til gjester. I tillegg til en del av eplekaka sendte jeg med Yumi rikelig med kristelig lesestoff, siden hun er glad i å lese. Så kan dere kanskje være med og be om at Herren vil lede Yumi til tro?

 

Publisert i Diverse | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Et uvanlig arbeidermøte

Hver år i november har Vest Japan Lutherske Kirke (VJELK) sammen med NLM og finske FLM arrangert arbeidermøte på Hiruzen Bible Camp, alltid fra mandag kveld til onsdag lunsj.

Her er flokken samlet til gruppebilde i 2019.

Foto: Marius Bergersen

Men i år…!

På grunn av Coronaviruset gikk ledelsen vekk fra tradisjonen med overnatting og fellesskap over flere dager. I stedet var vi samlet gruppevis i de forskjellige distriktene noen timer på tirsdagen.

Jeg deltok i Himeji lutherske kirke (bildet), fordi jeg tilhører Bantan distrikt. Alle gruppene hadde digital kontakt med hverandre. Det hele ble ledet av kirkestyret, som var samlet på bibelskolen i Kobe. Noen få satt hjemme hos seg selv og var med på sin PC. På TV-skjermen foran i rommet så vi de andre. Nye VJELK-arbeidere og misjonærer ble presentert. De hadde en kort hilsen fra mikrofonen der de deltok. Inger Valbø, som avslutter perioden sin i desember, hadde avskjedshilsen fra sin stue.

Vi hadde også valgøvelse! VJELK har nemlig bestemt at årsmøtet i mars 2021 skal arrangeres digitalt. Da skal vi møtes enten distriktsmessig, som dette arbeidermøtet, eller lokalt i de respektive menigheter. For å teste systemet fikk hver enkelt mail på mobilen med lenke til å svare og sende inn. Valglistene var reelle (kirkestyret og diverse styrer), men kandidatene «på valg» var diverse berømte baseballspillere. Så vi hadde det litt artig da!

For meg er det litt trist at det ikke blir «vanlig» årsmøte neste år. Det blir nemlig mitt siste årsmøte i VJELK. Jeg får dermed ikke tatt skikkelig farvel med folk jeg kjenner fra andre menigheter. Men når jeg tenker på alle dem som rundt i verden ikke får samles til begravelse og bryllup m.m. på grunn av Coronaviruset, så er vel mitt problem ikke så veldig tragisk.

Publisert i Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar