Å bli myndig i Japan

Å bli myndig i Japan (20 år) feires stort – og offentlig! Siden 1948 har Japan hatt en egen offentlig fridag kalt Coming of Age Day (på engelsk). Før var det en bestemt dato i januar. Fra år 2000 er det forandret til den andre mandagen i januar.

Alle byer og bygder har hvert år en seremoni for sine ungdommer, der ordføreren holder tale om ansvaret de får som voksne, og ellers er det mye annet program. I de største byene er da flere tusen 20-åringer samlet i ett lokale.

Men ikke alle byer og bygder holder seg til den offentlige fridagen. I Nima, for eksempel, legges feiringen til 4. januar – mens de unge fortsatt er hjemme på nyttårsferie. Det er nok bare de største byene som arrangerer feiring på selve dagen.

I Ako holdes seremonien på søndagen, altså dagen før. Da kan ungdommen som studerer langt hjemmefra bruke mandagen til å komme seg tilbake til studiestedet.

Denne dagen er jentene (og noen gutter) kledd i sin fineste stas, i kimono. Før var det mange som fikk en kimono da de ble 20 år. Nå til dags leier de fleste. En silke-kimono er nemlig ikke billig! Ca. prisen av to norske bunader!

En av grunnene til at de fleste velger å la være å kjøpe, er at en slik kimono ikke kan brukes av vedkommende etter at hun er gift. Det er bare unge ugifte kvinner som kan kle seg i en fargerik kimono med «lange ermer» (t.h.).

Mana, jenta på bildene, er min engelskelev. Hun kom til kirken med moren sin om  etter-middagen for at jeg skulle få se henne i finstasen.

Mana leide ikke kimono, men lånte av en slektning. Men hårpynten og håndvesken har hun kjøpt.

En av tantene hennes er frisør og satte opp håret hennes –  som en gratulasjonsgave for dagen. Moren kledde henne opp, fordi hun har lært å gjøre det. Det er særlig «beltet» rundt livet, obi, som er vanskelig (se bildet under). Man må ha gått på kurs for å få det til!

Noen svært få unge jenter får nok fortsatt en kimono av sine foreldre eller besteforeldre. Men de aller fleste betaler altså for leie, for hjelp til påkledning og sminke og for frisørtime.

Noen av mine engelskelever – på min alder – har fortalt meg at det var ulovlig å kle seg i kimono på myndighetsdagen da de var unge. Forbudet skulle forhindre at det ble synlig hvem som hadde råd og ikke råd til en kimono. Da var antrekket drakt. Senere ble det lovlig, men med en moralsk pekefinger om å ta hensyn til de som ikke hadde råd. Nå er det altså andre tider…

Jeg hadde tilfeldigvis på meg en jakke av kimonostoff (som jeg har fått av en dame) da jeg prekte den dagen. Vi ser fine ut sammen, ikke sant?

I Japan er myndighetsalderen 20 år. Men statsminister Abe & Co snakker om å forandre til 18 år (i 2021) – for å bli mer lik andre land. I 2016 ble for øvrig stemmerettsalderen senket til 18 år. Så nå kan elever i videregående stemme.

Men det er strengt forbudt for skoleelever å være politisk aktive! Så i Japan fins det ikke noe tilsvarende AUF, Unge Høyre, KrFU o.s.v. De fleste japanere ser på politikk som noe politikere driver på med. Hvis frammøtet ved valg er over 50% kalles det stort frammøte! Ved å senke stemmealderen og undervise elever i videregående «objektivt» om valg og hva politikere driver på med håper man på en holdningsendring.

Sett med norske øyne virker ikke japanere i 20-årene så veldig voksne. De er myndige på papiret, men foreldrene bestemmer fortsatt over dem. De fleste bor hjemme – om de ikke studerer et annet sted i landet. Så de går til dekket bord og får klærne vasket. De som jobber, kan bruke lønnen sin på reiser og merkevarer, eller spare. De færreste betaler nemlig husleie når de bor hos foreldrene. De som studerer, får vanligvis betalt hele studiet av foreldrene. Det er ikke få millioner yen som går med til skolepenger. I tillegg kommer reisepenger eller hybel og levekostnader.

Så når et barn blir født i Japan, begynner foreldrene å spare til barnets utdannelse. Mange synes ikke de har råd til flere enn ett barn! Noen foreldre har ikke råd til det studiet eller studiestedet som barnet deres ønsker. Foreldrenes lommebok er en viktig faktor når de unge skal bestemme seg for hva de vil gjøre etter videregående skole!

PS  Ikke alle overalt er «alminnelig» kledd i kimono på seremonien. Noen har behov for å skille seg ut fra mengden. Eksempler på dette kan sees på denne lenken:

Seijinshiki 2019: Best wild kimono outfits from Coming of Age Day celebrations in Kitakyushu

Reklamer
Publisert i Ako, Detaljer fra dagliglivet, Kultur | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

På besøk med besøk

En merkelig overskrift? Ja, men det fins en forklaring.

Chiaki bor i Norge, men vokste opp i Ako. I desember har hun avspasering på jobben og er flere uker i Japan. I tillegg til slektninger besøker hun meg. Så blir vi sammen bedt på besøk til andre.

Etter nyttår en dag ble vi bedt på lunsj til ekteparet Kuroda. Der ventet mye godt!

Nabe. Det er en stor gryte og en måte å spise på. D.v.s. at nabe-gryten står på gassbluss på bordet. Så legges kjøtt, sjømat, sopp og grønnsaker i etter hvert. Det er vintermat. Ingen spiser slik mat i sommervarmen.

Nabe-mat er i grunnen veldig greit å forberede. Mye å skjære opp på forhånd, ja. Men under måltidet hjelper alle til. Gjester er ikke passive, men legger også opp i gryten.

Hva som helst kan brukes i nabe. Noen gjør seg mer flid enn andre når de skjærer opp grønnsaker… På bildet under ser du hvordan fru Kuroda hadde skåret opp gulrøttene!

Vi fikk også en forrett (t.v.).

Rogn, svarte bønner og små fisker. Rester fra nyttårsmaten, antar jeg.

Kuroda skal til å spise en «pose» fra gryten (t.h.). Inni er det   mochi (en spesiell form for ris, som er  veldig myk og seig).

Hver og en har en liten bolle med saus, som maten dyppes i før man spiser. Det er mange varianter av sauser. Her: sesamsaus. Nam, nam!!!

Å spise nabe tar lang tid og er veldig sosialt. Praten vår fortsatte etterpå til langt utpå ettermiddagen…

I Japant er det veldig mye god mat!!! Nordmenn (og andre utlendinger?) tror japanere spiser masse sushi. Men i Japan er sushi bare en av veldig mange sorter mat,  og noe man spiser en gang i blant. Det blir helt feil å kalle det «nasjonalrett».

En annen dag var vi sammen på besøk hos en dame som designer klær fra kimono-stoff. Hun bor i et gammelt hus i Nagashima, ved den store innsjøen Biwa-ko. Da var også Chiakis datter, Marie, med.

Der er det lov å prøve kimono-klær så mye man vil. Der er ikke kjøpepress.

Kimono-damen serverer alltid masse god mat når vi besøker henne. Og selv erfarne japanske husmødre blir overrasket over flere av hennes retter. Det er ikke bare jeg som spiser ditt og datt for første gang. Kimono-damen er en god venninne av fru Kuroda.

Publisert i Ako, Mat i Japan | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Nyttårsbesøk

Jeg ble kjent med familien Tråsdahl på Finnsnes før jeg drog til Japan første gang i 1980. De hadde to søte små jenter. Da jeg kom tilbake til Finnsnes i 1985-86, hadde familien fått et tilskudd, Ole Bjarne. Jeg var lærer på Nordborg videregående skole (Finnsnes) i 1992-93. Da var Ole Bjarnes far en av mine kolleger. Han drev også kretskoret, som jeg var med i. I 2014 var det Ole Bjarne som stolt viste meg rundt på den nye fine kristne ungdomsskolen på Finnsnes. Vel… Jeg har altså mange gode minner om fellesskap med familien Tråsdahl!

Så en dag leste jeg referat fra NLM: Ole Bjarne Tråsdahl med kona, Tone, og to barn skulle komme til Japan som misjonærer! Da var det ikke fritt for at tårene kom. Så kjekt!!! De ankom Japan i august 2018. Fra første stund var de velkomne på besøk i Ako, men det tar tid og krefter å etablere seg med to små i et nytt land. Våre fridager er også forskjellige. Så høsten gikk uten besøk.

Men endelig…  4. januar 2019 kom alle fire på besøk.

Å oppholde seg i min lille leilighet med to små i timevis er ikke det helt store. Så vi drog ut.

Jeg hadde en liten overraskelse til dem: plukke sitrusfrukter (mandariner? klementiner?) Det var visst stor stas – og første gang i livet.

Barna koste  seg også. Men yngstemann syntes det smakte for surt.

Begge fulgte etter Kuroda. De er ikke redde for nye men-nesker, og plaprer i vei på en blanding av norsk og japansk.

Ekteparet Kuroda er veldig velvillige til å la mine utenlandske gjester få oppleve å høste frukt. De koser seg sammen med gjestene mine. (Kona er medlem i Ako lutherske kirke. Mannen er ikke kristen.)

Om ettermiddagen drog vi til en stor park med mange lekemuligheter for barn.

Mest stas var det med «skipet». Men også mye annet falt i smak.

                                 

Dette var første gangen disse nye misjonærene var utenfor storbyområdet Kobe-Osaka. De likte seg i småbyen Ako. Guttene ville ikke hjem (fra parken). Det var nemlig mange, mange flere lekemuligheter der som de ikke rakk å prøve. Så denne familien kommer nok tilbake på besøk. Jeg gleder meg til det!

Det er utrolig kjekt når den som en gang satt på fanget mitt i Norge, og som lyttet til bibel- og misjonstimer fra Japan, senere kommer ut som misjonær! Vi gamle misjonærer i Japan er utrolig takknemlig til Gud, NLM-ledelsen og misjonsfolket for at vi fikk så mange nye utsendinger til Japan i fjor sommer! Vi tar gjerne i mot flere!!!!!

Familien Tråsdahl ser ut til å finne seg til rette i sitt nye land. De får god kontakt med japanere i Aotani menighet og i nabolaget. Det kan du lese mer om på deres blogg:

https://trasdahl.net/

Ole Bjarne skal forresten synge på påske-gudstjenesten i Ako. Det gleder vi oss til! Da håper fru Kuroda og jeg at også mannen vil bli med til kirken. Et bønneemne for deg som leser dette?

Ole Bjarne er utdannet musikkterapist og sanger. Googler du på navnet hans, kan du høre ham synge med søstrene sine på YouTube.

Publisert i Ako, NLM Japan | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Godt nyttår!

Det er allerede 2. januar. På tide å ønske leserne et godt og velsignet nytt år!

Denne blomsteroppsatsen i kirken er det jeg som har satt opp, slik at damene i kirken kan konsentrere seg om nyttårsforberedelser hjemme. Da jeg gikk på kurs, var det læreren som kjøpte inn blomster og grener. Her har jeg selv vært i butikken og valgt ut – utfra det budsjettet jeg hadde. Det er en artig utfordring! Kjekt å holde ved like det jeg har lært!

I går talte jeg i kirken på nyttårsgudstjenesten. Etterpå slappet jeg av hjemme, bortsett fra en rask fjelltur på ettermiddagen. Enten var jeg veldig trøtt, eller så slappet jeg veldig godt av. I hvert fall glemte jeg å se på nyttårskonserten fra Wien klokka 19 (japansk tid). Dessverre!!!

I Ako blir jeg ikke bedt hjem til folk til nyttår, så da kjøper jeg meg litt nyttårsmat selv  kvelden før. Da er det gjerne nedsatte priser på det som er igjen. Men denne gangen måtte jeg betale full pris, og det var bare to igjen av denne sorten! Det virker som om flere og flere japanere kjøper ferdig nyttårsmat… Risen (t.h.) var for øvrig fra eget kjøkken.

Det fins også mange gode «nyttårskaker» å få kjøpt. Jeg spanderte på meg disse!

Nam, nam!!!

Nyttårsmat og «kaker» spiser man i løpet av de tre første dagene i januar. Jeg spiste min innkjøpte mat som middag 1. nyttårsdag. Men «kakene» ble ikke alle spist på en dag, nei!

Publisert i Ako lutherske kirke, Detaljer fra dagliglivet, Mat i Japan | Merket med , , | 2 kommentarer

Film produsert i løpet av 48 timer – resultatet

I høst skrev jeg om turen til Yokohama, hvor vi lærte å lage (kort)film i løpet av 48 timer.

https://kariopperud.wordpress.com/2018/10/19/film-produsert-i-lopet-av-48-timer/

Jeg lovte å komme tilbake med resultatet. Det har tatt sin tid å holde det løftet, men her er det.

Først selve filmen.

Så fra arbeidet med den.

Publisert i Kirke- og kristenliv i Japan | Merket med | Legg igjen en kommentar

Endelig – tur til Iwakuni

Jeg har vært flere titalls turer til Hiroshima (og Miyajima) med gjester i årenes løp. Da har jeg ofte drømt om å kjøre litt videre – til Iwakuni. Men det har det aldri blitt tid til. I år – mellom jul og nyttår – ble drømmen endelig til virkelighet.

Chiaki og jeg skulle besøke en venninne av henne i Kure, en by på østsiden av Hiroshima-bukta. Dermed startet vi tidlig og forlenget turen. Iwakuni er en by på vestsiden av Hiroshima-bukta (ca. 1/2 times kjøring lenger enn til Miyajima). 137 128 innbyggere (2016). En av de amerikanske militærbasene i Japan befinner seg i Iwakuni.

Det som Iwakuni er spesielt kjent for, er Kintaikyo-broen.

Vi planla å ta taubanen opp til toppen av åsen og gå bort til slottet også. (Kan sees på bildet under.) I følge internett er det veldig fin utsikt derfra. Men taubanen var dessverre stengt den dagen.

Det koster penger å gå over broen, men det var vel verdt betalingen.

         

                Det blåste kaldt på broen.

Denne trebroen er et mesterverk. Bygget i 1673. Ingen skruer eller spikre.  Broen er 210 meter lang og 5 meter bred.

En tyfon i september 1950 skylte vekk daværende bro. Men en ny bro                 ble bygget identisk med den ødelagte.

Vi ruslet litt rundt på andre siden av broen. Men ingen av oss hadde lyst til å gå inn og se de berømte hvite slangene.

Der var flere gamle hus og templer.

Pyntet og stelt til nyttår.

          

Noen matet karpefisker.

Iwakuni (og noen få andre steder i Japan) er kjent for en spesiell måte å fiske på. Disse fuglene, som er halvtamme, brukes til å dykke etter og fange fisk, som de bringer til båten. På norsk kalles disse fuglene skarver.

Sesongen er om sommeren. Turister kan bli med i båtene.

Mer informasjon om dette finner du her:

https://no.wikipedia.org/wiki/Skarver

Vi overnattet hos venninnen i Kure.

Tre generasjoner bor sammen. Venninnen er enke, men har sin svigermor boende hos seg. Datteren på 25 år jobber i nærheten, og bor hjemme. Ikke uvanlig i Japan!

Chiaki og venninnen hadde ikke sett hverandre på mange, mange år. Stor stas å treffes igjen! Denne venninnen er vokst opp i Ako, og tenk…! Brorens kone og datter er mine engelskklasseelever! Verden er ikke så stor akkurat!!!

Selv om de to venninnene brukte mye tid på å mimre om gamle dager, ble vi tatt med på en sightseeing-tur.

Kure er en havneby, der også den japanske marinen har base.

Der er flere museer for sjøfart og militærhistorie.

Vi besøkte Yamato-museet. Under: en kopi i 1/10 størrelse av det berømte skipet Yamato, som ble skutt av amerikanerne under 2. verdens krig og sank.

https://en.wikipedia.org/wiki/Yamato-class_battleship

Kure er kjent for sine to røde broer over til en øy: en ny og en gammel bro.

Da jeg kikket ut av vinduet den siste morgenen, var bilen dekket av snø (t.v.). På hjemveien virvlet det snø i luften. Men snøen la seg ikke, så det var ingen fare å kjøre med sommerdekk på bilen. Men andre steder i Japan har det snødd masse!

Det var en koselig tur! Godt å komme seg litt vekk for meg som bor og arbeider i samme hus.

Vi har egentlig ikke juleferie. Men i to uker på hver sin side av nyttår er det ingen aktivitet i japanske kirker, bortsett fra søndager og 1. nyttårsdag. Da tar jeg meg litt fri. Men også prekenforberedelser og årsmøteforberedelser må gjøres. Så de to ukene blir en blanding av fri og arbeid. Fridagene blir sammenlagt min senioruke! Sånn litt diskret innimellom – uten å snakke for høyt om det. Japanske medarbeidere tar seg fri flere dager til nyttår. Da er det familietid for dem.

Publisert i Turist i Japan | Merket med , , , | 1 kommentar

Jul i Ako 2018

Som tidligere nevnt, jul i Japan er fram til jul. Den 25. desember er det salg i butikkene, og julepynten byttes ut med nyttårspynt.

Men hos meg blir  stjernene i vinduene hengende til over nyttår! Og lysene over kirkens inngang blinker fortsatt.

Inne i kirken ble for øvrig julepynten ryddet vekk etter gudstjenesten 23. desember! (t.v.) Det er nemlig ingen møter eller klasser i romjula, for da har folk det travelt med nyttårsforberedelser på hjemmebane! Derfor vil de fleste hjem så raskt som mulig  30. desember.

Jeg pynter og baker så tidlig jeg kan i desember, for det er da folk kommer på besøk.

Stort sett er det jul i leiligheten min. Pakkene som kommer fra Norge legges under juletreet etter hvert som de ankommer i postkassa. Litt advent har jeg også – samtidig.

                             

I Japan er inngangspartiet et sted man pynter. D.v.s. oppå skoskapet. Under Joh 3,16 på veggen tar englene imot mine gjester.

Siste gang før jul ber jeg hver engelskklasse til en liten juleopplevelse hos meg.

Lilla lys og servietter vekker oppsikt. De hamstres i Norge den julen jeg er hjemme og er med i flyttebagasjen når ny periode begynner. Ellers er det stor stas med nordlys-brikker under koppene. Japanere er ekstremt fascinert av nordlys!!!

Jul i kirken

Julemøtet for barn hadde vi 8. desember. 15 barn kom. 5 foreldre var også med.

Over: Atsuki, som ble døpt i juni, hjalp til med leker og som sangleder. Han er en ivrig kristen som sjelden er fraværende på søndager.

Ny lek: Kaste kongler i kurvene på «juletre»-stativene.

Barna valgte kongler med omhu! 3 kast hver. Stor stas!

Jeg hadde andakt. Barna lyttet ivrig. Noen var engelskklasse-barn, noen deres søsken, og noen var barn i nabolaget som hadde fått innbydelse i postkassa.

Alle fikk en pose med hjem – med både åndelig og spiselig innhold.

Til nå har Ako menighet hatt julemøte om kvelden 23. desember – en offentlig fridag (keiserens bursdag). Men i år var denne dagen en søndag, og da hadde ikke pastor Ueda mulighet til å komme. Menigheten synes det er et poeng at han er til stede. Så ble det lørdag kveld (22.12) i stedet.

Fullt hus! Vi forberedte program og kaker til 60. Det kom 57! Også noen for første gang.

Menighetskoret (over) har øvde på Halleluja-koret i Händels Messias i nesten ett år. Engelskelevene mine (t.h.) framførte en engelsk julesang. Det er et poeng å inkludere dem i programmet, så de får mer kontakt med menigheten!

Pastor Ueda har nådegave til å tale til ikke-kristne. Derfor vil vi gjerne feire jul den dagen det passer for ham!

3 gjester gledet oss med sang, piano og cello.

Hele programmet var sydd sammen til en helhet med tenning av lys, juletekster fra Bibelen, solosang/ kor/ fellessang og musikk i tråd med tekstene, og så preken selvfølgelig. Jeg ledet kvelden.

Til slutt var det servering av kake, knask, kaffe, te og klementiner.

En travel dag! Men veldig kjekk!!! Engelskklasse for barn om morgenen (med juleavslutning), enkel matservering for de tre gjestene hos meg i 2.etg, og altså lede kvelden. Da alle var gått hjem, var det å skrive ferdig og trykke programmet til gudstjenesten dagen etter. (Måtte vente for å kunne skrive inn hvor mange som kom på julemøtet om kvelden.) Litt mer prekenforberedelse… Arbeidsdagen oversteg 12 timer, ja!!! Og natten var kort…

Men så har vi ikke hatt noe program på 24. og 25. desember! Nokså uvant å være helt fri på slike dager! Lenge trodde jeg at jeg ville bli alene for meg selv på julaften. Men så fikk jeg hyggelig besøk fra Norge.

Sammen med mamma Chiaki og Marie feiret jeg så en tilnærmet lik norsk julaften. Det er ikke mulig å oppdrive ribbe her i Ako, så vi hadde koteletter i stedet. Disse gjestene foretrakk ris framfor poteter, og det er jo lettvint. Vi var alle tre enige om at det ville smake bra med surkål, så det lagde jeg om morgenen.

Selv om det var travelt å forberede kvelden, var det en deilig og avslappende dag – etter travle dager og uker i kirken. Jeg rakk til og med en liten fjelltur på formiddagen – i strålende vær.

Men julepost (til utlandet) er det ikke blitt tid til i desember. Jeg benytter derfor anledningen her til å ønske en fortsatt god jul og et velsignet nytt år! Takk for følget i 2018! Takk for forbønn!

– La oss gå, sa gjeterne etter at de hadde hørt engelens budskap om at Frelseren var født. De fant Jesus og at budskapet stemte, ble fylt av glede og priste Gud i ettertid. Jeg håper at også noen av dem jeg har fått forkynne til denne julen får møte Jesus og bli fylt av glede over frelseren som ble født. Det har jeg opplevd før – at møtet med jul i kirken for noen ble starten på et møte med Jesus som sin frelser. Derfor er det alltid spennende og kjekt å være Japanmisjonær i desember!

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar