Julas høydepunkt – i menigheten

Å være misjonær i desember er alltid spennende!

Et absolutt høydepunkt er å få oppleve dåp i menigheten! Det «smaker» mye bedre enn ribbe og surkål! I år hadde vi en slik festdag i Ako menighet.

En godt voksen dame (69 år) ble døpt av pastor Ueda tredje søndag i desember. (Ueda kommer hver tredje søndag i måneden, så dåpen ble derfor lagt til den dagen, selv om det ikke var julegudstjeneste.)

Damen hadde en liten hilsen etter dåpen der hun fortalte at hun hadde oppdaget at det bare er frelse i Jesus. Andre religioner kan ikke gi frelse.

Fra menigheten fikk damen en andaktsbok i dåpsgave. Fra kvinneforeningen Sharon fikk hun en blomsteroppsats (bildet).

Det har vært veldig kjekt å lese katekisme med denne damen i høst! Å få lede noen til tro og dåp, ja, det er absolutt et høydepunkt for en misjonær!

I Japan er det ikke familien, men menigheten som feirer dåp. Denne gangen ble det ikke noe måltid, men litt ekstra god kake. En datter kom til kirken for første gang! Nå ber damen til Herren om at hele familien hennes skal bli frelst. Et bønneemne for leserne av bloggen også?

Det er ikke alle Norgesgjester i Japan som får oppleve å være til stede når en japaner blir døpt. Men det fikk mine gjester: familien Strøm.

Irene og Ole Strøm fikk forresten også være med og skape flere høydepunkt i menigheten denne julen. På menighetens «julekveld» lørdag 21. desember hadde de en minikonsert. Oles vakre barytonstemme og hans vitnesbyrdaktige forklaringer til sangene rørte ved hjertene – selv om han sang på engelsk (og en på norsk). Mange takket etterpå.

Irene og Ole stilte også opp i menighetens kor. Deres stemmer løftet nok kvaliteten et par hakk… De sang faktisk på japansk!

Irene var veldig glad for å få familien ut til Japan i desember. Hun kom jo selv 4. oktober – på forskeroppdag. Her nytes kake og andre godbiter på slutten av julefesten.

Søndag 22. desember var dagen for julegudstjeneste i Ako menighet. Da fikk vi høre dem spille og synge igjen.

Det var også siste dag i menigheten for Irene og Ole. (Vi reiste til Nima dagen etter.) Så da må man jo ha et gruppebilde.

Ellers i desember har vi hatt julemøte for barn (07.12). Irene hjalp til.

Og alle engelskklassene har vært på besøk i 2.etasje hos meg. Dette året valgte jeg å la dem oppleve adventsfargen lilla. Det gir utgangspunkt for samtaler om jul og advent.

         

Fredagsklassen arrangerte også en velkomst med lunsj for Irene og familien.

Over: Her hjelper Ole og Irene engelskelevene med å øve på den engelske julesangen de skulle fremføre på menighetens «julekveld» 21.12.

T.v.: Mat var det rikelig av!

T.h.: Det var fru Kuroda som tok initiativ til denne samlingen fredag 6. desember.

Om turen til Nima m.m. gjenstår det å fortelle om. Men det får bli til neste år. Nå er det allerede nyttårsaften kveld her i Japan. Prekenen i morgen er ikke ferdig enda… Og en gjest kommer senere i kveld for å overnatte.

Men en liten hilsen på årets siste dag må jeg jo ta meg tid til.

VELSIGNET NYTT ÅR!

Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som en gang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram… jeg legger vei i ødemarken og stier i ørkenen… jeg gir vann i ødemarken…

Det folket jeg har dannet meg, skal forkynne min pris.     Jes 43,18-21

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , , , | 3 kommentarer

Tolk for kirkeledere

Som tidligere nevnt var november en veldig travel måned. En av grunnene til det var at jeg ble spurt om å oversette et dokument fra japansk til engelsk for ledelsen i Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke (VJELK). Det viste seg å bli en atskillig vanskeligere jobb enn jeg hadde forestilt meg på forhånd. Heldigvis ble kirkepresidenten fornøyd med resultatet.

I tillegg skulle jeg være tolk 26. november da lederne i VJELK skulle ha møte i Kobe med kirkepresidenten og visepresidenten i Hongkong og Macau lutherske kirke angående dokumentet jeg hadde oversatt.

Hva disse lederne drøftet, og hva slags dokument de to presidentene underskrev, hører taushetsplikten til. Men jeg har alles tillatelse til å vise litt bilder fra møtet på bloggen min.

Jeg synes nemlig det er litt kjekt å fortelle dere at disse to kirkesamfunnene har veldig god kontakt og er virkelige venner og søsken i Kristus. Det er noe helt annet enn i politikkens verden!

-Vi har jo samme foreldre, sier både kineserne og japanerne. Med det menes at fordi begge kirkesamfunn er dannet utfra NLMs misjonsarbeid, har de mye til felles. De har samme arv etter «foreldrene» sine, påstås det.

Som tolk har jeg fått det privilegium å få være vitne til deres gode samarbeid. Travelt og litt vanskelig, ja. Men egentlig veldig kjekt! Det var også hyggelig å kunne si takk for sist og takk for gjestfrihet under oppholdet i Hongkong i mai. Da var jeg med som tolk på en konferanse for kirkeledere i de lutherske kirkene i Japan, Hongkong og Taiwan (startet av NLM). For hver gang vi treffes blir vi bedre kjent. Vennekretsen utvides…

I løpet av møtet hadde vi lunsjpause på en restaurant. Matfellesskap er veldig viktig både i japansk og kinesisk kultur. De kinesiske gjestene fikk oppleve skikkelig tradisjonell  washoku (japansk mat). De, som jeg, fotograferte maten.

Lunsjen var – i mine øyne – veldig spennende!

Boksene på bordet er nemlig «matbokser». Lokkene er ment å skulle ligne på vinduer i tradisjonelle japanske rom. Noe sånt har jeg aldri sett før i løpet av mine nesten 40 år i Japan.

På bildet under ser du hva som befinner seg under lokket.

I tillegg fikk vi servert sashimi  og tempura m.m. på andre tallerkener.

Ikke mye på hver tallerken, men delikat tilberedt! Fargen på maten skal stå i stil til tallerkenen.

Japansk mat er alltid en kulturell opplevelse!

Publisert i Mat i Japan, NLM Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Kirken full av ungdom

I Ako menighet er det bare en ungdom. Atsuki ble døpt i juni 2018. Siden har han vært veldig trofast i kirken, og ser ut til å trives blant de mange godt voksne medlemmene. Men samtidig ønsker han at flere unge skal finne veien til kirken.

I flere måneder har Atsuki derfor spurt meg om vi ikke kunne arrangere «youth party» så han kunne invitere vennene til kirken. Jeg har ikke hatt noe i mot ideen, men hvordan skulle jeg få tid til å forberede flere arrangementer? Det var mitt problem.

Atsuki tok skjeen litt i egen hånd, og spurte i september den nyansatte ungdoms-arbeideren i VJELK, Shinki Takahira, om det ikke var mulig å få hjelp til å arrangere en ungdomsamling i Ako.

Det resulterte i «pizza party» i Ako menighet 23. november, og Atsukis venner kom! Faktisk var vi 19 til bords den kvelden!

Under: Før vi spiste pizza, var det leker. Gruppekonkurranser spleiset ungdommene sammen.

         

Atsuki hadde veldig lyst til at vennene hans skulle få smake norsk sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Så jeg spanderte litt fra lageret mitt.

Over: engelskeleven min, Mana, koser seg med sjokoladepudding sammen med Irene. Irene er i Japan for å forske på musikk i barnehager, men denne kvelden hadde hun lyst til å oppleve japansk ungdomsamling i kirken.

To av damene i menigheten lagde salat slik at ungdommene også skulle få i seg litt grønnsaker. De hjalp dessuten til med oppvask og andre kjøkkenoppgaver. En av dem var fru Kuroda (t.h.)

Lille Aron (1 år) var kveldens yngste deltager. Han var med sine foreldre, Marius og Karoline, på jobb. Aron er ingen mammadalt. Han er veldig populær og har ingenting i mot å bli holdt av den ene etter den andre.

Ungdommene så ut til å trives. De pratet sammen lenge etter at vi hadde avsluttet. Det ble ytret ønske om å ha flere samlinger. Så i midten av februar prøver vi igjen. Kanskje blir det flere ungdomsamlinger utover i 2020. Be for Atsukis venner og de andre ungdommene – at de får et møte med Jesus!

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , , , , | 3 kommentarer

Høststemning i Ako

Høsten synger på absolutt siste verset. Jeg har hittil vist høstbilder fra andre steder. La meg avslutte denne høsten med noen bilder fra Ako.

Utsikt fra vinduet når jeg sitter ved skrivebordet.

Høsttur oppover åsen (som sees på bildet over). Kirken er bygningen med rødlig tak på høyre side av kanalen til høyre for åstoppen nederst på bildet.

Det er nokså fine farger i Ako også. (Man må ikke til Kyoto for å se høstfarger!)

         

T.v.: buskene over på nært hold.

Under: Ako i skumringen. Det blir mørkt ca. klokka 17 nå for tiden.

Om høsten er det ofte veldig fin himmel rett etter at sola har forsvunnet bak fjellene, rett før det blir mørkt. Her er noen bilder fra tur langs elva, Chikusagawa.

Ellers er høsten tiden da diverse sitrusfrukter lyser opp i folks hager. Det fins mange slag som vi ikke har i Norge. Appelsiner er det ikke så vanlig å dyrke. Tror det har med klimaet å gjøre.

Det har blitt lite bloggskriving i det siste. Enten har det vært travelt i arbeidet, eller så har fritiden gått med til å gjøre ting sammen med Irene (barnehageforskeren), og nå i desember også sammen med familien hennes.

Julebrevskriving blir det ikke før etter nyttår… Så den som venter på det må nok belage seg på å vente en stund.

Publisert i Ako | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Tempeltreet

Da jeg var i Nima og prekte siste søndag i oktober, ble det som tidligere nevnt også tid til litt sightseeing. Mandag ettermiddag og kveld drog vi faktisk ganske langt for å se ett tre! I «dalstroka innafør» (i Okuizumo) fikk vi se høstfarger – ett tre – jeg aldri har sett maken til!!!

Jeg skyndte meg å fotografere så fort jeg kom ut av bilen (over), men det viste seg at det var ved den vannfylte risåkeren på andre siden av treet at folk stod oppstilt med sine kameraer (under). Er det ikke flott?

Alder: 719 år!

Dette gamle icho-treet kalles tempeltre på norsk i følge Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Tempeltre

Huset i bakgrunnen er faktisk et tempel: Kingen-ji. Vår vertinne i Nima tok oss med på biltur. Hun kjente damen som hadde vakt i tempelet. Så vi ble traktert med macha  (japansk teseremoni-te) og litt av hvert i «stua» i tempelet.

Tempeldamen er pensjonert lærer. Da hun hørte at Irene underviser og forsker innen musikk, begynte hun å synge «Glade jul» på engelsk. De to fant tonen – og sang tostemt.

Et gruppebilde hører alltid med i Japan.

På YouTube kan man finne videoer av tempeltreet ved Kingen-ji. Der kan du se treet i dagslys også.

Før vi kom til dette treet, var vi innom et annet fint sted i Okuizumo: Itohara Memorial Museum.

Stedet har en gang vært et jernverk og jerngruver. Vi ruslet rundt og beundret den flotte hagen.

Itohara-klanen var en gammel samurai-slekt fra Hiroshima, som flyttet til Shimane.

https://izumomuseums.org/museums/itoharamemorialmuseum.html

https://www.japanvisitor.com/japan-museums-art-galleries/itohara-memorial-museum

Før vi drog tilbake til Nima om kvelden, spiste vi en deilig middag og badet i varme kilder. Irene og jeg valgte å spise «en-manns» sukiyaki. Vi spiste dermed kortreist mat, for Okuizumo er kjent for gode egg, storfekjøtt og ris.

Jeg har bodd til sammen 12 år i Shimane fylke, og jeg har vært i Okuizumo tidligere. Men denne dagen var for meg full av nye og ukjente opplevelser. Ja, det var steder jeg ikke en gang visste eksisterte. Kjempeartig!

Publisert i Mat i Japan, Severdigheter i Shimane, Turist i Japan | Merket med , , , , , , | 1 kommentar

Gjensyn med Nima og menigheten

Siste helgen i oktober var jeg invitert som gjestetaler i Nima lutherske kirke, hvor jeg arbeidet og bodde i to seks års perioder (2001-07, 2008-14). Det var veldig trivelig å treffe igjen folket der!

Lørdag kveld var mange samlet i «leiligheten min» i kirkens 2. etasje til et måltid hvor alle hadde med litt hver.

Irene Trønnes Strøm, som er på forskeropphold i Japan, ville gjerne være med til Nima for å hilse på gamle kjente. Hun besøkte meg nemlig der i 2013, og hadde til og med konsert sammen med en annen venninne på Sandmuseet. (På mandagen benyttet Irene anledningen til å intervjue barnehagelærer på landsbygda.)

T.v.: Irene viser stolt fram at hun kan spise eplekake med spisepinner. Det var nemlig ingen andre spiseredskaper å velge i.

Også fru Kuroda fra Ako menighet var med. Hun hadde vitnesbyrd. Irene spilte til felllessangen.

Vi ble tatt godt i mot på alle vis. Vi tre overnattet privat. Ja, vi hadde et helt hus for oss selv. Der var det pyntet med ikebana (japansk blomsteroppsats) i rommet hvor vi sov.

På spisebordet stod et fat fullt av Halloween godterier.

Noen i menigheten tok oss med ut på lunsj etter guds-tjenesten på søndag. Deilig fersk – og rå – fisk fra Japanhavet: sashimi.

Kjekt å se igjen Japanhavet!

På mandag tok vi en tur bortom Maji  – for å spasere på syngende sand.

T.h.: Irene filmet og prøvde å få med lyden av sanden mens hun gikk.

Vi var også en tur i gruvelandsbyen Iwami Ginzan.

Der var vi så heldige å få se at de høstet ris – på gamle-måten.

D.v.s. at risen henges til tørk på bambus-stenger et par uker.

Under: bygningene i bakgrunnen er hvor Gungendo designer og syr klærne som selges i butikken borte i «hovedgata».

Deilig og varmt vær hadde vi i Nima. Kanskje det var derfor vi fikk se sakura-blomst på feil tid av året?

På vei hjem til Ako på tirsdag møtte vi en flokk med apekatter. De løp sin vei før jeg fikk gjort kameraet klart for nærbilder.

På hjemveien stakk vi også innom ekteparet Moriyama. Kona er manga-tegner og mannen er keramiker.

Han er spesielt glad i å lage ugler. Men der er også mye annet fint.

Ekteparet bor i mannens barndomshjem, som er over 100 år gammelt.

Alle som stikker innom blir traktert. På den måten får de besøkende ideer til å dekke bord med keramikken til Moriyama.

Litt handel ble det.  Moriyama insisterte på å bære sakene ned til bilen.

Vi hilste også på et par spesielle «personer» hos Moriyama.

Du tror virkelig det sitter et menneske der med ryggen til når du trer inn i gangen (under).

Publisert i Blomster og dyr i Japan, Nima menighet, Severdigheter i Shimane | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Arbeidermøte og høstfarger

Hver år i november arrangeres arbeidermøte på Hiruzen Bible Camp – fra mandag kveld til onsdag ettermiddag. Det er en samling for alle arbeiderne i VJELK, d.v.s. både japanere og misjonærer. Misjonærene er ikke bare fra NLM, men også fra Island og Finland.

Hvert år blir det tatt et gruppebilde. I år stilte vi opp foran det nye skiltet.

Foto: Marius Bergersen

I år hadde vi besøk fra NOREA Mediemisjon. Harald Endresen underviste oss om bruk av sosiale medier for å nå ungdom.

Rektor på det luthersk teologiske seminaret i Kobe, Makito Masaki, var en fantastisk tolk.

Ellers var det god anledning til å stille spørsmål. Vi ble også satt til å jobbe i små grupper med tema for video.

Alle syntes det var veldig interessant!!! Det er nå stor takknemlighet blant alle i VJELK for at NOREA hjelper til med å få i gang det nye mediearbeidet og sender ut en mann på denne måten.

Harald brukte også tid sammen med de nye ungdomsarbeiderne i VJELK: Marius Bergersen og Shinki Takahira. De skal nemlig kombinere ungdomsarbeid og media. (Karoline Bergersen er også ungdomsarbeider, men ikke med på bildet.)

Det er alltid fine høstfarger når vi kommer til Hiruzen på arbeidermøtet.

       

Det er særlig små lønneblader som man forbinder med høstfarger i Japan.

Men også disse Susuki-stråene er et typisk høstmotiv.

På Hiruzen er det tre fjelltopper på ca. 1300 m.o.h. Leirstedet ligger under det midterste fjellet – på en stor slette, ca. 600 m.o.h. Her er det mye dyrking av grønnsaker. Fjellsletta ble dyrket opp av japanere som kom hjem fra Mansjuria etter krigen. De fikk land av staten.

I det siste har det kommet en ny form for «bosetting» i nærheten av Hiruzen Bible Camp.

         

         

GLAMPING

Dette er et nytt uttrykk for camping i Japan. Man leier et telt som inneholder alt man trenger. Der er senger og teppe på gulvet. Altså en form for luksus camping. Jeg tror uttrykket er satt sammen av glamorous og camping.

T.v.: Man kan også leie grillplass.

Where to Go Glamping in Japan

Publisert i Blomster og dyr i Japan, Fjell i Japan, NLM Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , , | 3 kommentarer

Sandopplevelser

Mandag er min ukentlige fridag. 21.10 kjørte jeg Irene til et par steder langt vekk fra Ako for barnehageintervjuer. Siden vi ville ha kommet veldig sent hjem den kvelden, og dagen etter var en offentlig fridag på grunn av kroning av den nye keiseren, valgte vi heller å ta en overnatting og bruke «keiserfridagen» til litt sightseeing i Tottori. Vi var nemlig ikke langt unna.

Tottori, en by ved Japanhavet, har mange slags sandopplevelser å by på!

Sanddynene – nasjonalpark utenfor Tottori by

         

         

Sandstrendene fortsetter i det uendelig – mot Uradome

Men Uradome er også kjent for sin klippekyst. Det var dessverre for mye vind til å få seg en båttur den dagen. Vi så derfor klippene bare fra den svingete og smale kystveien.

Jeg fulgte litt med på tv-sendingene fra Tokyo mens jeg kjørte. Men når bilen er i fart, kan vi ikke se tv. Da keiserkroning-seremonien begynte, stoppet jeg bilen i veikanten, slik at vi kunne se på tv og få med oss den sjeldne begivenheten.

Sandskulpturmuseet i Tottori

Tottori har mer å by på av sandopplevelser! Fra slutten av april hvert år til over nyttår året etter kan man beundre sandskulpturer inne i en stor hall i nærheten av sanddynene.

I fjor sommer da jeg var der, var temaet Skandinavia. Da traff jeg Grieg, Munch, Nobel, de tre bukkene Bruse, piken med fyrstikkene m.m. I år er temaet Sør Asia. Den første vi møtte, var Mahatma Gandhi.

Det er kunstnere fra flere land som lager skulpturene: Frankrike, Canada, Japan m.fl. Her er noen få smakebiter fra utstillingen.

         

         

Utenfor bygningen møtte vi Moder Theresa.

Vi overnattet, som sagt  – på en onsen (= et sted med varme kilder). Badet har jeg ingen bilder fra, for der er man nakne. Men her er maten vi spiste. Skikkelig god japansk mat – washoku!

Middag om kvelden. Ved Japanhavet hører det med å spise krabbe i vinterhalvåret.

Frokost

Om noen måtte lure på det: det er dyrere å overnatte og spise på hotell i Norge!

Publisert i Mat i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , , , , , | 1 kommentar

Bli kjent i Ako

Som nevnt i forrige innlegg, jeg har for tiden besøk av Irene Trønnes Strøm, som er i Japan for å forske på musikk i barnehager. De første dagene brukte vi litt tid på å gjøre henne kjent i Ako, slik at hun kunne greie seg på egenhånd etterpå.

På fridagen min introduserte jeg henne til en fjelltur jeg ofte tar. Irene «bestilte» bilder, og jeg fotograferte.

Over: «Se, der er kirken!»

(Et bygg med rødt tak på hjørnet på høyre side av kanalen.)

Det er ganske bratt opp. Men oppe i høyden følger vi en stund en slags vei  bortover en kam.

Fjelltoppen er bare 253 m.o.h. Så på norsk ville vi vel heller kalle det en ås. Utsikten er fantastisk. Vel, denne dagen var sikten litt uklar. På klare dager ser vi tydelig Shikoku.

Irene er enig med meg: Ako ligner litt på Drammen. By på begge sider av en elv, flere broer, spaserveier langs elva og åser på begge sider.

Under: Irene speidet etter huset hun bor i. Ikke så lett å bestemme seg for hvilket av hustakene det er. Men huset er altså på den andre siden av elva – litt bortenfor det store tempeltaket til høyre for åsen på venstre side.

Irene sykler over broen når hun skal til kirken eller handle. Til kirken er det 2,6 km. Kirken befinner seg utenfor bildet på venstre side (ca. 1 km).

På veien ned fra fjellet traff vi denne fuglen. Den var ikke redd verken for fotografen eller for Irene, som strakk fram hånden med tilbud om frø.

Det er mange trapper å gå ned.

Irene ble fascinert av rekkverket, som ser ut som om det er laget av trestokker. Men faktisk er det laget av sement. Slikt er ganske vanlig i Japan.

I Japan er det er mange fine kumlokk.

Vi har også besøkt den gamle bydelen, Sakoshi.

Huset t.h. er over 100 år gammelt. Opprinnelig var det et landsted for en velhavende familie. Nå har kommunen ansvar for det. Gratis inngang.

En søndag kveld fikk Irene se matsuri, en festival i nabolaget til et av shinto-templene i Ako.

Hver helg i oktober er det matsuri et eller annet sted i Ako. Over hele landet er det forskjellige matsuri. De har som oftest religiøst innhold.

Vi fikk med oss en slags parade.

         

Over: Bønn.

T.v.: Lykter som brukes til matsuri.

Mer informasjon om matsuri i Japan:

https://en.wikipedia.org/wiki/Japanese_festivals

 

Publisert i Ako, Fjell i Japan, Religioner i Japan, Trim og sport | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Forskerbesøk

Antageligvis er det en del lesere av bloggen min som lurer på om jeg er frisk, siden det er veldig lenge siden jeg har publisert noe. Til dem må jeg bare si: jeg er frisk som en fisk! Men oktober har vært veldig travel! Jeg har nemlig forskerbesøk.

Forskeren heter Irene Trønnes Strøm, første amanuensis på Høgskolen i Innlandet. Hun har fått stipend til å forske på musikk i barnehager i Japan.

Irene ankom Japan 4. oktober og skal være her til 27. desember. I oktober har hun bodd i barndomshjemmet til en dame i Ako menighet, lånt sykkelen min, og vært ganske selvhjulpen. Men hun trengte jo hjelp til å lære hvordan ting fungerer. Det var derfor hun valgte å bo i Ako innledningsvis – for å få litt praktisk hjelp og mental støtte i begynnelsen.

Jeg har kjent Irene siden hun var barn. Da jeg ble innviet til misjonær i 1980, var 10 år gamle Irene til stede på innvielsen. Siden har hun bedt for meg og arbeidet mitt i Japan, og har således alltid hatt spesiell interesse for Japan.

Det viste seg at det college som skulle hjelpe Irene med barnehagekontakt i oktober ikke hadde mulighet til å skaffe tolk til å følge henne rundt på besøk i barnehagene. Dermed var det bare å trå til. Så forskning har vært min «fritidssyssel» i oktober. Det har vært veldig interessant og lærerikt. Det kan være nyttig for mitt arbeid blant barn og ungdom å få mer inngående kjennskap til barnehager og barn i den alderen!

Barnehagebesøkene har tatt en del av arbeidstiden min også. Men det er avklart og godkjent av menighetsrådet i Ako og Irenes arbeidsgiver. Så jeg får dekket reisepenger, og hun bruker litt av sin tid på å hjelpe til i Ako menighet – som gjenytelse.

Jeg kan ikke røpe noe fra forskningen. Men såpass kan jeg vel si: vi er begge blitt imponert over hvor godt alle japanske barnehager er utstyrt med pianoer i alle  klasserom! Piano, flygel – eller begge deler! Og alle barnehagelærere kan spille piano når barna synger! Kan de ikke pianospill fra før, må de lære det som en del av utdannelsen.

En av gjenytelsene til Irene har vært å hjelpe til med mine engelskklasser. Det er stor stas med et slikt besøk, der vi slår oss på «free talking» med gjesten. Irene har også skrevet noter for oss i passe toneleie.

Her øves inn en julesang i tirsdagsklassen.

Ellers har Irene steppet inn som alt på Händels Messias i kirkekoret og vært pianist til fellessang på barnemøte og noen søndager. Så menigheten er veldig glad for besøket! De tar Irene med på bønnelista hver uke, og ber til Gud om at forskerarbeidet hennes må lykkes.

         

barnemøtet 19.10 kom Irene med bidrag til leker, som var nye og artige for barna i Ako.

Takk også til Ewa og Misjonssenteret i Drammen, som hjalp Irene med ideer!

Litt kultur- og matopplevelser er det blitt innimellom. En forsker kan jo ikke bare gjemme seg på et rom med sin PC mens man er i landet. Det er viktig å se ting i en større sammenheng!

En av medlemmene i Ako menighet er med i en fotoklubb. Klubben hadde fotoutstilling i nabobyen, Aioi. Irene falt spesielt for de to bildene hennes i midten (under). Dagen etter fikk hun dem som gave – i litt mindre format.

En ikebanalærer hadde blomsterutstilling i samme lokale. Irene falt spesielt for denne oppsatsen.

Okonomiyaki = japansk «pizza». Stekes på plate på bordet foran oss.

Nabolaget mitt hadde samling i parken 12.10.

Der kjøpte Irene seg yakisoba.

Sushi kan være så mangt!

Denne slags sushi er festmat i Ako i oktober når det er matsuri (fest) i byen.

I en barnehage spanderte styreren barne-godteri på Irene: kjeks med sjokolade – formet som sopp og bambusskudd.

Det er kjekt for meg med dette forskerbesøket! Vi er jo også gode venninner…!

Flere innlegg fra besøket vil følge så fort jeg får tid til det.

Publisert i Ako lutherske kirke, Diverse, Mat i Japan | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar