Kjøretur på stranda & Oyashirazu

Etter fjellturen var det kjekt å se havet igjen. Japanhavet.

Fra motorveien (gratis!) utover Noto-halvøya er det endeløse strender å se.

Det går til og med an å ta seg en kjøretur på stranda!

Chirihama Beach Driveway (engelsk navn) i Ishikawa fylke.

Vi drog på dagstur ut fra byen Kanazawa

Strekningen som er lov å kjøre, er 8 km lang.  Fartsgrensen er bare 30 km.

Det er ikke enveiskjøring!

Kjempe-artig!!!

Mange parkerte under-veis for å bade, men vi valgte å finne oss en strand lenger nord på halvøya. Og bading ble det!

Også i gamle dager var det ferdsel langs Japanhavet. D.v.s. at folk  fra langt nord på Honshu fulgte kysten nedover når de skulle til Kyoto.

Da vi forlot Hakuba, kjørte vi først riksveien ned en trang dal til Itoigawa. Derfra fulgte vi riksvei 8 langs kysten i retning Toyama (på vei til Tateyama). Der er det ikke mange meter med strender, nei!

I flere kilometer stuper bratte, men skogkledde, klipper i havet. Det er faktisk enden av Nordalpene som her møter Japanhavet.

I gamle dager gikk folk langs havet her, fordi det ikke var noen vei i høyden. Det var rett og slett ufremkommelig der. Men her var det ingen sti langs havet heller. De reisende klorte seg fast til klippene mens det var fjære. Mange overlevde ikke ferden. De ble tatt av bølgene.

Nå fins det både riksvei (8) og motorvei (Hokuriku) langs kysten. Ganske imponerende hvordan de har bygd motorveien på søyler ute i vannet i nærheten av Itoigawa (under).

Bildet er tatt fra utsiktspunktet ved Oyashirazu.

Oya = foreldre, shirazu = kjenner ikke.

Stedet har fått dette navnet fordi det var så farlige og vanskelige klipper å passere at foreldre og barn ofte ble borte fra hverandre når de prøvde å passere. Man hadde mer enn nok med å prøve å overleve selv.

På et skilt blir det forklart at veien langs Japanhavet består av fire generasjoner. Den første var, som tidligere nevnt, å ta seg fram langs klippene i vannkanten. Slik var det i hundrevis av år. Så ble det laget en smal vei oppe i fjellet i 1860 åra (2. generasjon). Og senere en riksvei (3. generasjon). Motorveien Hokuriku er så 4. generasjon.

De første somrene mine på Nojiri (i Nagano fylke), d.v.s. i 1980 årene, var ikke Hokuriku-motorveien ferdig lenger enn til litt forbi Toyama. Da kjørte vi på riksvei 8, som snodde seg i svinger, ut og inn av tunneler, langs kysten. (Vi kjørte riksveien denne dagen, fordi vi ville mimre litt om reisene våre i gamle dager.)

Det ble også bygd jernbane på begynnelsen av 1900-tallet! Nå kan vi spasere gjennom en tunnel, som er bevart, og beundre hvordan man greide å bygge noe slikt på den tiden.

På skilt kunne vi lese forklaring om hvordan man bygde. Start i 1907, ferdig i 1912.

Mer info om Oyashirazu, som er på UNESCOs geopark-liste:

http://www.geo-itoigawa.com/eng/about/geosite/geosite2/

https://www.japanhoppers.com/en/chubu/joetsu/kanko/354/

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Ferieturen er ikke ferdig enda. Det blir et par innlegg til. Neste gang vil jeg presentere den interessante byen Kanazawa.

Reklamer
Publisert i Turist i Japan | Merket med , , , , , | 1 kommentar

Japans høyeste fossefall – og to gode middager

I en sving på bussturen opp til Tateyama (forrige innlegg), ble vi gjort oppmerksom på at fossen vi kunne se i det fjerne, er Japans høyeste fossefall. Så før vi fortsatte turen vår neste morgen, kjørte vi bortom.

Der fant vi også et skilt med et oversiktskart over Tateyama.

Det blå er Nordalpene. Den svingete veien er der vi kjørte buss opp til Murodo. «Fløybanen» er til høyre for de nederste svingene. Myrene vi gikk på, er t.v. for bygningen med blått tak (på midten). En liten svart tunnelåpning bak hotellet/ endestasjonen (øverst) er der man kommer opp til Murodo fra Nagano-siden. (Starter bakenfor de blå fjellene.) Fossen ligger inn i kroken nedenfor platået på venstre side.

Vi måtte parkere bilen og gå nesten 1 km inn til fossen. Elva nedenfor fossen er demmet opp for å hindre flom i vårløysingen. Øverste del av fossen skimtes så vidt på bildet under.

Her er vi ved fossen, som heter Shomyo.

Eneste dagen vi hadde regnvær.

Astmaen likte ikke kombinasjonen regnvær og sprut fra fossen. Så det ble å ta litt ekstra medisin. Men det var jo artig å ha vært der likevel!

Når det er vårløysing, blir det også foss i det tomme fossefallet til høyre. Så om våren er det den til høyre som er Japans høyeste fossefall, ble vi fortalt.

T.v.: høyden over havet.

T.h.: lengde på hver del av fosse-fallet.

Totalt: 350 meter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På lenken under (Tripadvisor) er det bilder av begge fossene og bilder fra forskjellige årstider og vær:

https://no.tripadvisor.com/Attraction_Review-g1121155-d1566508-Reviews-Shomyo_Waterfall-Tateyama_machi_Nakaniikawa_gun_Toyama_Prefecture_Hokuriku_Chubu.html

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Jeg kan følge med på hvilke innlegg på bloggen som er mest besøkt. Japansk mat – washoku – er høyt oppe på statistikken. Så la meg presentere de to middagene vi hadde på Morinokaze Tateyama Hotel, der vi overnattet. (I nærheten av «Fløybanen».)

Slik var det dekket på til hver av oss da vi (etter et deilig bad i varme kilder) ankom bordet vårt første kvelden.

Under denne retten ble det tent et slags telys. Å tilberede retter på denne måten er vanlige innenlands og i fjellområder. Men du finner aldri to steder med samme meny!

          

Noe av maten  var litt italiensk inspirert.

Sommeren er tiden for å spise ål (t.v.)

Risen (t.h.) var kokt med  fersk mais.

For øvrig, ris og suppe serveres på slutten av en bedre japansk middag.

Andre middagen – etter fjellturen. Et brett med noen forretter.

Sashimi (rå fisk) hører alltid med til en bedre japansk middag. Men mengden varierer mellom kyst og fjellområder. Innenlands er det gjerne bare en liten tallerken (t.h. under).

         

Dagens fiske- og grønnsakrett – kokt på «telys».

Kjøtt og sopp ble stekt på «telys». (Dyppes i saus før en spiser det.)

         

         

Denne kvelden var det egg og ål oppå risen (t.h.).

Neste innlegg blir fra kysten – Japanhavet – så fort jeg får tid til å forberede det.

Publisert i Fjell i Japan, Mat i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Japans vakre og fantastiske tak – Tateyama

Det er lenge siden forrige innlegg. Men så har jeg vært på internasjonal leir og stevne i Japan (først i august) og ca. tre uker på ferie i Norge etterpå. Dessuten har jeg hatt noen utfordringer med å komme tilbake til Japan.

Flyplassen min i Osaka (Kansai Airport) ble ødelagt av en tyfon,  noe som medførte to døgns forsinkelse, omvei om Tokyo og «kontorarbeid» angående forsikring. Kofferten kom fram med tre hjul, noe som medførte litt «detektivarbeid» for å finne ut hvor og hvordan den kan repareres. I tillegg kom jeg hjem til skadet bil – fordi folk i menigheten ikke husket å rydde vekk «løse ting» ute rundt kirken før en tyfon traff Ako. Verkstedregningen ble derfor dekket av menigheten, men jeg måtte jo ordne med reparasjonen.

Hele livet kom på etterskudd. Men nå jeg har fortsatt lyst å presentere flere bilder og opplevelser fra sommeren i Japan, for jeg opplevde så mye fantastisk! På slutten av forrige innlegg lovte jeg å ta dere med til Tateyama. Det er et av de vakreste steder jeg har vært i Japan!

Man kan komme dit fra to kanter: fra Nagano-siden og fra Toyama-siden. Det helt store er jo å oppleve hele Alpine Route fra a til å, og ikke måtte snu for å komme tilbake til bilen.

For å forstå hva jeg mener med hele ruten (mange slags framkostmidler!) og Alpine Route, kan det være lurt å se på disse lenkene:

https://www.japan-guide.com/e/e7550.html

https://www.alpen-route.com/en/about/introduction.html

For noen år siden drog jeg sammen med tre andre misjonærer (deriblant Ingebjørg Hildre) opp fra Nagano-siden. En fantastisk tur opp, og en fantastisk opplevelse der oppe på Japans tak! I år ønsket Ingebjørg og jeg å oppleve den delen vi ikke så den gang. Altså startet vi fra Tateyama stasjon på Toyama-siden. På dagstur.

Første etappe av turen gikk med noe som ligner Fløybanen i Bergen. Startet på 475 m.o.h.

Så var det en lengre busstur – opp til 2450 m.o.h. Mange svinger, men god vei. Å kjøre privat bil er ikke tillatt.

Vi var litt spent på hvordan dagen ville bli da bussen kjørte inn i tåke. Men den forsvant heldigvis!

          

Denne veien er stengt om vinteren. Når den åpner i slutten av april, kommer  mange turister for å oppleve de høye brøytekantene (t.v.). Det var ikke fullt så høye brøytekanter da vi var der 27. juli (over t.h.).

Været var upåklagelig i høyden! Men det var såpass kjølig at det var behagelig med t-skjorte (og ikke singlet). Kanskje under 25 grader (?) Ingen svette den dagen!

Murodo (2450 m.o.h.) er endeholdeplass.

Murodo er et slags kjempestort fjellplatå. Fjellene rundt er pluss minus 3000 meter høye.

Det er fantastisk bare å rusle rundt på stiene på Murodo.

Juli er måneden for å se masse blomster i høyfjellet i Japan!

En av stiene går bort til Helvetes Dal.

Det er livsfarlig å gå ned i dalen. Vi ser varmerøyken stige opp fra bakken. Å nærme seg Helvetes Dal med astma er heller ikke så bra, men vindretningen var god den dagen. Så jeg kunne gå bort til kanten, som alle andre, og se dalen.

Siden vi bare var på dagstur, kunne vi ikke gå så lang fjelltur. Men vi gikk nå opp til et utsiktspunkt ca. 2600 m.o.h.

Utsikt var det for øvrig ikke der – p.g.a. varmedis, som ofte kommer opp fra havet utpå dagen.

Vi kokte te-vann på hotellrommet og fylte en termos. Dessuten fylte vi vann på noen flasker. Men nistemat – obento – måtte vi kjøpe. I Japan er det ganske vanlig å ha med risballer pakket inn i sjøgress på tur. (Litt fyll i midten.)

Der oppe i høyden møtte vi denne unge damen (under): en student som hadde som sommerjobb å plukke søppel – om det skulle være noe. En nasjonalpark skal nemlig være fri for søppel!

Mange går på tur i de japanske Nordalpene.

Vi møtte flere skoleklasser. D.v.s. at lærere bruker noe av sommerferien til å ta med elever, antageligvis klubber, på tur!

Mange går i flere dager fra hytte til hytte der oppe i høyden. Men bygget som kan skimtes på kanten av toppen på venstre side (under), er et shintotempel.

På turen ned fra fjellet valgte vi å gå av bussen på Midagahara (1930 m.o.h.). Vi hadde lyst å oppleve de berømte myrene der. Runden tok ca. en time. Hjemmekoselig å se myrull for oss. For japanere en eksotisk opplevelse.

Men det var mer enn myrull å beundre.

         

For oss både kjente og ukjente blomster.

T.h.: en vår-blomst (i juli!), som er veldig sjelden. Den vokser bare i høyden. Første gang på 38 år i Japan at jeg har sett denne blomsten i naturen!

 Vi så bjørk med stammer som var slik vi forbinder med bjørk. Men bladene var veldig annerledes. En skogvokter vi møtte fortalte oss at det fins veldig mange sorter bjørk.

Sommerferien i Japan fortsetter i neste innlegg – forhåpentligvis om ikke så lenge.

Publisert i Blomster og dyr i Japan, Fjell i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Til fjells – i drømmevær

Jeg har i mange år hatt en drøm om å dra til fjells i Hakuba i Nagano fylke!

For mange år siden delte jeg hytte på Nojiri (misjonens feriested) med en misjonær som ble syk (og innlagt på sykehus!), og derfor ikke kunne gjøre så mye. Vi tok derfor noen bilturer hit og dit.

En dag kjørte vi en vei vi ikke hadde kjørt før. Da vi kom ut av en tunnel, ble vi møtt av synet på bildet t.v. Nordalpene. Været var like klart den dagen som på årets bilde.

Vi fant fram til gondolheisen i skibakken midt på bildet. Men da vi stod på toppen av heisen 1400 m.o.h., forstod jeg at her var det flere heiser høyere opp og nydelig turterreng. Hit vil jeg tilbake en gang og gå fjelltur, tenkte jeg. Men som oftest er ikke de ca. 3000 meter høye toppene i Nordalpene synlige om sommeren – p.g.a. varmedis. Så det ble stadig ikke noe av en slik tur. Turfølge var heller ikke så enkelt å oppdrive. Men før jeg forlater Japan som pensjonist vil jeg dit!!!

I sommer ble endelig drømmen oppfylt – i drømmevær! Ingebjørg godtok nemlig mitt forslag om å prøve fjelltur i Hakuba som en del av vår ferietur. En fantastisk dag!!!

Vi kom fram til Hakuba etter at det var blitt mørkt. Neste morgen våknet vi til denne utsikten fra hotellvinduet vårt (under). Det viste seg at vi var nabo med OL-hoppbakkene i Hakuba! (OL i Nagano 1998).

Hoppbakkene på nært hold.

Da mannen på hotellet fikk høre at vi var norske, fortalte han at den norske OL-landsbyen hadde vært nærmeste nabo. (Hotellet er høyeste bygning bakerst.)  På et skur hang fortsatt Sjømannsmisjonens skilt. Et troll satt på verandaen.

Vi fikk omvisning. Bygningene var blitt gitt til bygda etter OL. Bare takene var skiftet ut. De norske takene tålte ikke den store mengden av våt snø som faller i Hakuba. Nå kan hvem som helst låne fasilitetene gratis.

Drømmen ble, som sagt, til virkelighet: fjelltur på Happo-One i Hakuba! Først gondol opp til 1400 m.o.h., så to heiser opp til 1680 m.o.h. (bildet under) og til 1830 m.o.h.

Så var det å ta beina fatt. Oppover og oppover…

Utsikten var enorm! Nede på sletta er Hakuba, som ligger ca. 800 m.o.h. I bakgrunnen kunne vi gjenkjenne flere fjell vi har vært på i feriene på Nojiri i årenes løp. Myoko, Hiuchi… Flere av disse fjellene er litt høyere enn Galdhøpiggen!

Vi måtte rett som det var stoppe opp og nyte den flotte utsikten bak oss og rundt oss.

         

I juli er det mange fine blomster i japanske høyfjell.

Det går an å gå mye lenger, men målet for vår tur var det lille vannet på 2060 m.o.h.

Happo-ike Pond

Et lite tempel ved enden av vannet. Inne i hulrommet lå det penger, d.v.s. offerpenger. Det er ganske vanlig å finne slike på fjelltopper og andre naturskjønne steder i Japan. Japanere ber til guder i naturen (panteisme).

Varmt var det!

Da er det til stor hjelp å binde et håndkle rundt hodet. Det tar i mot svetten før den renner ned i øynene.

Vi så ellers både myr og snøflekker. Ikke så vanlig for oss å se i Japan til hverdags akkurat!

Da vi kom ned av fjellet, møtte vi noen barn som avkjølet seg på denne måten:

Mange landsbyer med snø har vannledninger under asfalten og sprinkelanlegg for å fjerne snøen (i stedet for å måke snø). Barnas far testet anlegget – til barnas store glede i varmen.

En annen dag, da vi kjørte til Nojiri, kunne vi snu oss og se helheten: hvor vi hadde vært dagen før og hvor vi overnattet (hoppbakkene).

Vi kjørte til Nojiri om Togakushi, populært kalt bambuslandsbyen blant misjonærer. Da kunne vi se tydelig de takkete Togakushi-klippene på rundt 2000 m.o.h. Der har jeg aldri vært. Mistet lysten etter at en misjonær en sommer falt ned av den smale stien på toppen og døde.

Togakushi er kjent for sine store trær, som er mange, mange hundre år gamle.

Vi spaserte litt i skogen. Men møtte ingen bjørn, som skiltet (t.h.) advarte mot. Derimot møtte vi mange skoleelever!

Langt inne i skogen var det et shinto-tempel med mange røde torii-porter.

På Nojiri kjørte vi litt rundt og mimret, besøkte en misjonærfamilie og spiste pizza på alle misjonærers yndlings restaurant.

Badeplassen ved Nojiri-ko (innsjøen) i 2011.

Vi var svært fornøyd med oppholdet i Hakuba! T.o.m. frokosten kunne nytes med utsikt mot fjellene!

Turen gikk videre til nye flotte fjell i Nordalpene – til Tateyama – et av Japans vakreste steder (etter min mening). Men det får bli neste innlegg.

Publisert i Fjell i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , , , , , | 4 kommentarer

Langs gamle postveien

Fra søndag kveld 22.07 til 31.07 var jeg på ferie i Japan med Ingebjørg Hildre.

Vårt første mål var Nagano fylke.

I stedet for å kjøre motorvei i timevis forlot vi motorveien i Nakatsugawa og kjørte på vanlig riksvei opp Kiso-dalen. Dalen ligger mange hundre meter over havet, men varmt var det likevel! Der er mye fin natur. Men dalen er også kjent for sine  gamle «post-landsbyer».

Når posten ble brakt fra Edo (Tokyo) til Kyoto i gamle dager, måtte jo sendebudene overnatte på veien, akkurat som på veien over fjellet mellom Bergen og Kristiania. Så kanskje vi på godt norsk burde kalle disse landsbyene for skysstasjoner?Flere av dem er ganske godt bevart. Vi besøkte to av dem.

Magomejuku

Selve postveien er godt bevart flere steder. 

Turister i dag kan gå deler av veien i 8 km. Veien er på det høyeste 800 m.o.h.

Vi hadde ikke tid til det, men stoppet og tok bilde der kjøreveien krysset poststien (t.h.) Mange kinesere og andre utlendinger gikk postruten, så vi.

Mange av trærne er over 300 år gamle!

Vi vandret heller litt rundt i Tsumago-juku.

Området er kjent for sine mange fine ting laget at japansk sypresse (Kiso Hinoki). Vi var innom butikker og fikk lov til å fotografere.

Kiso Hinoki – altså ting laget av tre fra Kiso-dalen – er merkevare i Japan. P.g.a. kalde vintrer vokser trærne sakte. Dette skaper veldig spesielle og fine årringer og nydelige treprodukter.

Litt handel ble det også!

Mer informasjon om Kiso Valley og Kiso Hinoki (sypresse):

https://www.japan-guide.com/e/e6075.html

https://no.wikipedia.org/wiki/Solsypress

https://www.japantimes.co.jp/life/2014/02/15/environment/culture-and-nature-vie-over-ancient-hinoki/#.W2apQdIzbIU

Vi kjørte bil, men her er en blogg som forteller hvordan du kan oppleve postlandsbyene uten bil:

https://donnykimball.com/kiso-valley-43cc25dc0179

Publisert i Turist i Japan | Merket med | Legg igjen en kommentar

Sanddyner og sandstrender

Etter besøket på sandmuseet var jeg nokså motivert for å finne en badestrand. Det var tross alt 38 grader ute! Et par km å kjøre, og der var en lang, lang strand. Og gratis parkering!

Endelig kunne jeg bade i Japanhavet igjen! Det har jeg savnet i Ako. Klart, klart vann, og fin, fin sand. Minst 30 grader i vannet! Og nesten ikke folk på stranda!

         

Besøket på sanddynene ble utsatt til verste varmen hadde gitt seg. I kveldingen var det nydelig belysning og akkurat passe varm sand til å spasere barbeint en times tid.

Enorme avstander!

         

Neste dag var like varm. Å være på stranda fra morgen til kveld ville være uforsvarlig. Så hvorfor ikke ta seg en båttur på formiddagen for å se den fine klippekysten i Uradome?

Både klippekysten og sanddynene er en del av UNESCOs GEO-parker:

SAN’IN KAIGAN UNESCO GLOBAL GEOPARK (Japan)

http://www.unesco.org/new/en/natural-sciences/environment/earth-sciences/unesco-global-geoparks/list-of-unesco-global-geoparks/japan/sanin-kaigan/

Vannet var krystallklart.  

Et sted stoppet båten, slik at vi kunne studere livet på bunnen gjennom de orange sylinderne (t.h.).

Etter turen var det tid for lunsj på brygga.

Hva var mer naturlig å spise der enn sashimi (rå fisk)?

Og til des-sert: softis med blekk-sprut-blekk i krem-en?

Nam, nam!

Anbe-fales!

 

 

 

 

 

 

 

 

En kjøretur langs klippekysten var også en fin opplevelse!

Neste stopp: badestanda i Uradome!

         

Litt flere folk der enn dagen før i Tottori. Men ikke akkurat overfylt – til tross for alle varmegradene.

«Alle» unntatt meg hadde med strandtelt.

T.v.: en families strandbaggasje! Telt, madrasser, stoler, kjøleboks, håndklær… Noen hadde trillevogn for å frakte alt til og fra bilen.

VJELK har en kirke i Uradome. D.v.s. det er egentlig bare en prekeplass, som ligger innunder Tottori lutherske kirke.

Jeg var så frimodig å parkere bilen min utenfor, siden det ikke bor noen der, og ingen møter var annonsert på lørdag ettermiddag. Stranda er bare noen få hundre meter unna, og der var det kjempedyrt å parkere!

Søndag formiddag drog jeg på gudstjeneste i Tottori lutherske kirke. Både pastor Yoshida og flere medlemmer ble ganske overrasket over at jeg plutselig dukket opp. Men de satte pris på besøk!

Om ettermiddagen kjørte jeg til Kobe for å hentet Ingebjørg Hildre. Så drog vi til fjells i Nagano fylke. Men det får bli neste innlegg.

Publisert i Mat i Japan, Turist i Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Møte med Munch, Grieg og Nobel – i Tottori

Etter noen fantastiske feriedager i Japan er det på tide å dele noen bilder på bloggen.

Første stopp var Tottori: fra fredag til søndag (20.-22.07) alene – fordi reisefølget (Ingebjørg Hildre) måtte arbeide i helgen. Jeg hentet henne søndag kveld i Kobe, og så drog vi sammen videre. (Mer om det i senere innlegg.)

Tottori by ligger ved Japanhavet, drøye to timers kjøretur nokså rett nord for Ako. Tottori er berømt for sand! Sanddyner og sandstrender.

Der fins til og med et sandmuseum. D.v.s. et museum bestående av sandskulpturer. I år er temaet Norden. Det var der jeg traff Munch, Grieg og Nobel.

Jeg ble mektig imponert over utstillingen!

Jeg så også Bryggen i Bergen.

Hele utstillingen var inne i en stor hall. Jeg ble fortalt at når utstillingen skiftes ut, blir skulpturene gjort om til sandhauger og bygget opp på nytt. Altså, gjenbruk av samme sand.

To grupper var ute. Den ene var etterligning av Vigelands skulpturer (uten at det stod skrevet), og den andre skulle forestille dyrelivet på Grønland.

PS. Mer fra Tottori i neste innlegg: sanddynene, sandstrender, klippekyst, båttur m.m.

Publisert i Kultur, Turist i Japan | Merket med , , | Legg igjen en kommentar