Respekt for de eldre

I september er det alltid to offentlige fridager i Japan med ca. en ukes mellomrom. Den ene dagen er høstjevndøgn. Den andre er dagen man viser respekt for de eldre.

I familiene gjør man gjerne litt ekstra stas på besteforeldre (og oldeforeldre) den dagen. I nabolagene er det vanlig at kvinneforeningene lager spesiell festmat som de bærer rundt til de eldre. Men er det et arrangement for de eldre på grendehuset, får de servert mat der.

I media er det en del program og artikler om eldreomsorg, eldres problem, hva kommuner gjør for eldre, intervju med hundreåringer o.s.v. i dagene før eldredagen.

I år kunne vi lese og høre at antall 100 åringer har ny rekord: 67 824! Siden i fjor har antallet økt med 2132 personer. I 1963 var det bare 153 som var 100 år eller eldre. I 1998 var antallet kommet opp i 10 000, og i 2007 passerte statistikken 30 000.

Det er befolkningen på landsbygda som lever lengst! Shimane fylke (der jeg bodde i 12 år – i Nima) topper statistikken for femte år på rad, med Tottori fylke på andre plass. I Ako (byen jeg bor i nå), en liten by med 48 630 innbyggere, er det i år 16 som er 100 år eller eldre.

Mange kirker gjør som nabolagene: de viser respekt for de eldre i menigheten på nærmeste søndag – med mat eller program av en eller annen sort som gleder de eldre.

I Ako lutherske kirke får de utdelt hver sin pakke med sekihan (= rød ris, bildet t.v.) med et bibelverskort og en liten blomster-bukett. Eldre er de som er 75 år eller mer. (Den eldste i menigheten fylte 90 år første september.)

I år var det bare tre eldre som hadde mulig-het til å komme til kirken 17. september.

Om ettermiddagen ble det distribuert rispakker til medlemmenes ikke-kristne ektefeller og foreldre (over 75 år) og andre som har en tilknytning til kirken. Respekt for de eldre, ja, men også en dag som gir menighetene en gylden anledning til å utøve diakoni og/eller evangelisering…

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

I år var forresten spenningen stor før søndag 17. september. En kraftig tyfon var på vei. Ville vi måtte avlyse gudstjenesten? Ville folk være redde for å komme til kirken? Ville pastor Ueda bli forhindret fra å komme – p.g.a. stengt motorvei eller fare med å kjøre bil?

Tyfonen kom, ja, men ikke før på ettermiddagen. Vi rakk t.o.m. å ha menighetsrådsmøte først. Riktignok drog Ueda tidlig – for å være sikker på å rekke hjem før det ble farlig å kjøre. Før de siste drog, fylte vi kirkens inngangsparti og en bod med «løse ting», og sykkelen min ble lagt over ende. Hele kirkebygget ristet i vinden, og regnet pisket mot vinduene. For sikkerhets skyld holdt jeg meg langt unna vinduene – i tilfelle vinden skulle knuse dem. Tv stod på konstant for å holde meg orientert om faremeldinger. Inni mellom plinget det inn varselmeldinger på mobilen. Men både jeg og hele Ako kom heldigvis fra denne tyfonen uten ødeleggelser! Riktignok ble noen husstander bedt om å evakuere…

Kom ikke til Japan og si: «Det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær!» Det kan være livsfarlig å gå ut når tyfoner herjer. Derfor stenges motorveier, flyplasser, butikker og skoler. Tog- og busstrafikk stopper. Alt avlyses. Gode klær hjelper ikke mot eventuelle flyvende takstein, høy vannstand i elver, trær som velter, fjellsider som raser ut o.s.v.

Advertisements
Publisert i Ako lutherske kirke, Japansk samfunn | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Youth Party – for annen gang

Hvordan samle ungdom i kirken? Det har vært et av flere tema i menigheten i Ako dette året. Hvis det kommer besøk… (?)

I mai prøvde vi med «Youth Party» på lørdags kvelden i forbindelse med talerbesøk av rektor Makito Masaki og en ung teologistudent fra KLTS (Kobe lutherske teologiske seminar).

Andre lørdagen i september prøvde vi med et nytt «Youth Party» og fikk besøk av NLMs språkskolestudenter, Marius og Karoline Bergersen. Dessverre ble tre ungdommer forhindret fra å komme. Men de tre som kom, storkoste seg.

Fordi vi bare var sju, samlet vi oss på gjesterommet mitt i kirkens 2. etasje. Alle de tre japanerne er mine engelskelever.

Ekteparet Bergersen kom tidlig, og stod for matlagingen. Menyen bestod av lasagne og salat. De tre japanske ungdommene kjente til lasagne, men var ikke vant med å spise det. Stor lykke! Alt forsvant!

Karoline hadde også laget gulrotkaker med ostekrem – som kom vel fram etter tog-turen fra Kobe. Meget velsmakende!!! De forsvant som dugg for solen.

Praten gikk livlig blant de unge, faktisk mest på japansk!

«Karoline og Marius er så flinke til å snakke japansk at det er lettest å kommunisere med dem på japansk,» hevdet de tre.

Også jeg ble imponert over hvor flinke de er blitt etter ett år på språkskolen. De kaster seg begge utpå med det språket de har, og får heller litt hjelp der det stopper opp. Dermed lærer de nok mye også utenom skoletimene.

Vi hadde ikke noe fastlagt program. Men jeg fikk Marius og Karoline til å fortelle om seg selv, og om hvorfor de er kommet til Japan. Litt kjærlighetshistorie ble det også… Da en av japanerne mente at de to hadde møtt hverandre på grunn av skjebnen, fikk vi en god samtale om forskjellen på å betrakte livet som et resultat av skjebne eller ledelse. Vi norske snakket ivrig om Guds ledelse. Jeg fant fram Bibelen og leste Salme 139. Tror de fikk litt å tenke på…!

Karoline og Marius besøkte meg fram til mandag ettermiddag. Søndag hadde Karoline vitnesbyrd under gudstjenesten og Marius en hilsen under opplysningene. Alle i menigheten ble helt rørt over å møte disse to flotte ungdommene som gjerne vil bli ledet av Jesus for å kunne vise japanere veien til Jesus.

Søndag ettermiddag ble vi invitert av fru Kuroda til å plukke fiken. Marius og Karoline reiste hjem til Kobe med masse fikener (som skulle bli til syltetøy), gresskar og diverse andre mer eller mindre kjente grønnsaker. Så resten av uka har det nok vært kokke-eksperimentering på det Bergersenske kjøkken…

Som sagt, ekteparet Bergersen er interessert i alt mulig her i Japan! I det siste har Marius begynt å sette seg inn i forskjellige japanske brettspill. Herr Kuroda er igolærer i helgene. Vi var innom kurset hans, der Marius fikk «privatundervisning» i spillstrategi. Marius fikk også en (japansk!) bok for nybegynnere av Kuroda, og ble ønsket velkommen tilbake.

Mandag viste jeg dem rundt på steder i Ako de ikke hadde sett før. Diverse kamera ble flittig brukt.

                           

Momoi museum fikk Marius og Karoline lytte til vanndrypp.

Mannen som har laget dette, viste oss rundt – og snakket japansk. Men de forstod!

Selv om Marius og Karoline – i mine øyne – er kjempeflinke i språk, kjempeinteressert i folk og land, ser ut til å finne seg kjempegodt til rette både blant japanere og i misjonær-flokken, så trenger de forbønn for et nytt skoleår og for plassering i arbeidet fra neste høst! Herved er bønne-utfordringen gitt.

Karoline har også en blogg, der Marius stiller med bilder. Anbefalt lesing!

http://www.misjonsfrue.no/author/misjonsfrue/

Be også for de japanske ungdommene i Ako – at de må oppdage og få oppleve hvilken velsignelse det er å ha Jesus som livsledsager!

Publisert i Ako, Ako lutherske kirke | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Tilbake til sommeren

Etter åtte ukers ferie i Norge kom jeg tilbake til Japan om kvelden 30. august. Vær- og temperaturmessig var oppholdet i Norge som en pause fra sommervarmen, ja, en forsmak på japansk høst. Men det var deilig det – å være borte fra de 34 gradene som var her i dagevis! Nå er jeg tilbake til sommervarmen igjen. Heldigvis er det ikke lenger 34 grader. Nettene er kjølige, ofte helt ned i rundt 20 grader! Men om dagen er det stadig oppunder 30 grader.

Jeg ble møtt på stasjonen av en dame i menigheten, som har passet plantene mine og luftet leiligheten mens jeg var borte. I kjøleskapet ventet druer, vannmelon, fiken og kaldt drikke. Suppe, potetsalat m.m. hadde hun også forberedt. Dessuten var air-condition-anlegget slått på. Menigheten tar godt vare på meg!

Første søndagen var det ikke måte på hvor mange som kommenterte at «endelig er du kommet tilbake»!

Noen dager senere kom en budbil med en kartong fersken til meg. Det skulle være en takk fordi jeg i Norge hadde tatt noen telefoner til en tidligere Japanmisjonær og således hjulpet et japansk ektepar med å forklare noe.

Jeg merker at jeg har vært lenge borte. Masse post og dokumenter å lese gjennom… Noen sykebesøk… Det tar tid å «lande»! Varmen tar også krefter. Og dermed har det tatt tid å komme i gang igjen med blogg.

Mens jeg var i Norge, døde Shigeru Masaki. Han var den første japanske pastoren jeg arbeidet under – rett etter språkskolen. Han var som en far for meg, så det var trist å ikke kunne delta i begravelsen.

Men en av de første dagene besøkte jeg kona. Jeg hadde med ekte geitost fra Norge, som jeg vet hun liker så godt, men spanderte også litt fersken.

Fru Masaki vil gjerne takke alle i Norge som sendte hilsener til begravelsen. Hun har ikke orket å skrive takkebrev enda. Men vi fant ut at et bilde og hilsen på bloggen min i hvert fall ville nå noen.

Jeg hadde min i-Pad i vesken, så jeg viste henne og oversatte minneordet som Jan Sandvik har skrevet på nlm.no sin Japanside. Det ble hun veldig glad for og ønsket en oversettelse på papir. Bildet av familien Masaki hos meg (under), tatt siste søndag i mai, ble også «bestilt».

For min del skulle jeg ha skrevet noen takkens ord til alle jeg møtte i Norge i sommer. Og også noen ord til dem jeg ikke rakk å treffe. Men det har foreløpig vært for travelt. Og… for varmt!

Selv om ikke astmaen trivdes med norsk regnvær, hadde jeg en god og variert ferie. Jeg fikk nyte mye friluftsliv i nord, vest og øst. På bildet over er jeg på båttur til Øksfjord-jøkelen i Nord-Troms. Føler at jeg kom uthvilt tilbake til ny dyst i Japan!

Høsten blir utfordrende på flere vis. Takknemlig for forbønn!

Publisert i Norway, Ako | Merket med | 6 kommentarer

Bestemor og bestefars irishage

Til nå har Saiyo for meg bare vært navnet på en inngang/ utgang på Chugoku motorvei. Men etter 24. juni er jeg begynt å forbinde Saiyo med vidunderlig blomsterprakt!

Bli med til «Bestefar og bestemors irishage» (japansk navn: Ojichan to Obachan no Hana Shoubu-En) – litt utenfor allfarvei i bygdebyen Sayo. Kjøreturen fra Ako tok ca. 45 minutter.

På bildet under sees deler av blomsterhagen. Jeg brukte over en time på å se alt – og fotografere.

         

         

         

 

Rundt hele hagen var det hortensia – en annen regntidsblomst.

         

Men hvorfor kalles dette stedet «bestefar og bestemors…»? Det fikk jeg svar på av mannen t.h.

Mannen er nå 85 år. Da han gikk av med pensjon for 20 år siden, begynte han å dyrke iris i risåkeren sin i stedet for ris. I.o.m. at det tidligere var en risåker, var vann-forsyningen i orden. Iris trenger nemlig mye vann.

Folks risåkre ligger samlet på grunn av vanntilførsel-systemet. De andre risdyrkerne i nabolaget syntes det så fint ut med iris og foreslo å lage en felles irishage. Dermed ble risåker etter risåker forvandlet – og etter hvert gjort tilgjengelig for besøkende. I år feirer de 20 års jubileum!

Nabolags-gruppen har anlagt parkeringsplasser, organisert parkeringsvakter, satt opp skilt, ordnet med toalettanlegg, laget brosjyrer og selger hjemmelaget mat til de tilreisende. De tillater seg å ta 500 yen (35-40 kroner) i inngang- og parkeringspenger i høysesongen!

Et skikkelig bestefar-og-bestemor-fellesskap på landet! (På japansk er det samme ord for eldre mann og bestefar, eldre kvinne og bestemor.) Flere er i 80-årene.

De ønsker også å plassere hjembygda si på kartet og motarbeide fraflytting! NHK har presentert irishagen deres på sine distriktssendinger.

Vi finner også andre blomster der. Ja, det er visstnok fint å komme til hagen hele året. Sakura om våren, høstfarger… Da er det gratis, ble jeg fortalt.

Med disse blomstene ønsker jeg alle mine lesere en god sommer!

3. juli flyr jeg til Norge, og i år har jeg 8 ukers ferie. Derfor blir det nok ingen nye innlegg før i september!

Publisert i Blomster og dyr i Japan, I nærheten av Ako, Turist i Japan | Merket med , , , | 2 kommentarer

Mellom bakkar og berg… på Shikoku (2)

Hvis du ønsker en «Vestlandet»-opplevelse i Japan, så dra til Shikoku (d.v.s på midten)!

Her også bor folk i bratte skråninger, og man lurer på hva de lever av.

 

 

 

 

 

Vi fant i hvert fall ett svar på hva som dyrkes i de bratte skråningene: japansk te.

         

Midt på Shikoku er denne broen en attraksjon: Kazurabashi (under).

45 meter lang og 2 meter bred. Svaier 14 meter over Iya-elva. Skiftes ut hvert tredje år.

De fleste synes visst det er skummelt å gå over…

Jeg for min del synes ikke det var skummelt – selv om jeg så rett ned på elva.

          

Like i nærheten var det også en – i japansk målestokk – stor foss, Biwa-no-Taki.

Oboke (under) er et ganske kjent sted midt på Shikoku – langs riksvei 32 (til Koji).

Her kan man delta på en halvtimes båttur på den smale Yoshino-elva, som har mange stryk. Vi hadde ikke tid til båttur. Jeg har prøvd det før – for 20-30 år siden, og husker det som en kjempefin opplevelse. Å være med på rafting er også mulig.

Karpefiskene som vifter i vinden henger antageligvis slik hele året. Folk flest – der det er gutter i huset – henger dem opp om våren før «Barnas dag» 5.mai og tar dem ned etterpå.

Det er mange ganske høye fjell midt på Shikoku. Flere er nesten 2000 m.o.h. Når jeg ser på bildene i brosjyrer for dette området, får jeg skikkelig lyst på fjelltur der. Håper jeg får oppleve det før jeg går av med pensjon om fire år…!

Mer informasjon om Shikoku:

https://en.wikipedia.org/wiki/Shikoku

http://www.tourismshikoku.org/discover/

Publisert i Detaljer fra dagliglivet, Fjell i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , | 4 kommentarer

Mellom bakkar og berg… på Shikoku (1)

På bildet under ser du målet for Shikoku-turen vår: Hotel Iya Onsen.

Bygninger som nesten henger utfor kanten! Langt fra allfarvei! Likevel har mange ut-lendinger, spesielt fra Taiwan og Hongkong, funnet veien dit. (Selv fant jeg stedet på internett da jeg søkte på Shikoku og onsen.)

Hotellets beliggenhet er nå en ting, men turen til badekaret (rotemburo = utendørs bade-kar) er spesiell!!!!! En opplevelse det ikke fins maken til noe annet sted i Japan – tror jeg. Som å reise med Fløybanen i Bergen!

Banen er 250 meter lang. Høydeforskjellen er 170 meter. Stigning på 42 °.

Turen tok ca. 5 minutter hver vei. «Selvbetjening» som i en heis.

                     

Vi badet både om kvelden etter middag og om morgenen før frokost.

Badekarene for kvinner og menn ble byttet om, så vi fikk forskjellige slags bade-opplevelser morgen og kveld.

Temperaturen i disse varme kildene (onsen) var ca. 39 grader.

Maten var kjempegod! Stadig nye retter…

Slik var bordet dekket da vi kom til middag.

Dampkokte grønnsaker (t.h.), som skulle dyppes i sausen i den lille bollen ved siden av.

Det tennes noe som ligner et telys under.

Fisken (under) er innlands- fisk.  Saltet og grillet på spidd. Vi spiste hele fisken med innvoller, hode, ja, alt!

Frukten er tørket kaki (sharonfrukt). Også typisk for fjellstrøk.

         

Hva som er oppi gryta på bildet over, ser du på bildet t.v.

Det er «fjellmat»-stil  å tilberede forskjellige gryter på bordet på denne måten.

Under: Tempura øverst. Vi raspet steinsalt og strødde på. Ellers: soba-suppe og pickles.

Vi fikk tilbud om ris til slutt, men stod over. Vi var nemlig stappmette!

Under t.v.: en slags dessert med sitron i løpet av måltidet  – til litt avkjøling, fikk vi høre.

Under t.h.: dessert til slutt. Flere valgmuligheter, men jeg valgte macha-pudding med rød bønnemasse (og en kremdott og mint-blader). (Macha = grønt te-pulver som brukes til te-seremoni, men som nå til dags også brukes som ingrediens i kaker m.m.)

         

Frokost (under). Vi valgte washoku, men man kan velge vestlig frokost også.

I tillegg kunne vi gå og forsyne oss selv med ris, suppe, appelsin-juice, yoghurt, kaffe og te.

Det slo meg at her ble ingen rå fisk (sashimi) servert.

Det skyldes nok at vi var innenlands og langt fra havet. I Japan serveres nemlig alltid lokale matretter. Derfor er overnatting på japansk ryokan (hotell) garantert en spesiell kulturopplevelse!

Det var et fantastisk sted!

Om jeg får gjester i framtiden som har lyst på en tur hit, så tar jeg gjerne en tur til!

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Det er for øvrig litt av hvert å oppleve «mellom bakkar og berg» på Shikoku. Mer om det i neste innlegg, som kommer snart (fordi jeg snart skal reise til Norge på sommerferie).

Publisert i Fjell i Japan, Mat i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , , , , , , | 4 kommentarer

Endelig… bilde av en automatisk mann!

Helt siden 1980 har jeg drømt om å få tatt et bilde av en «automatisk» mann! Men som sjåfør er det vanskelig å få til. De fleste befinner seg nemlig på motorveier, og da er det jo forbudt å stoppe for fotografering.

Shikoku fant jeg mannen i mitt liv! Er han ikke stilig?

På farlige steder i Japan der det drives veiarbeid, står det nemlig en «automatisk» mann i veikanten og dirigerer trafikken.

Han vifter med hånden og ser veldig levende ut på avstand.  Det er for øvrig vi norske damene som kaller en slik en for «automatisk» mann…

I midten av Shikoku er det veldig mange fjell og smale veier. Der er det nok like farlig for levende menn å stå som på motorvei (?) Jeg fant en lomme på veien i nærheten, stoppet bilen, og fikk endelig fotografert en slik mann jeg i mange år har drømt om…

Han ser litt mer kunstig ut når jeg zoomer ham inn.

Typisk landskap midt på Shikoku (under)!

Og typisk vei (under)! Her er den faktisk litt bred!

Bare vent til neste innlegg! Da skal jeg presentere hvor denne veien fører hen…!

Publisert i Detaljer fra dagliglivet, Fjell i Japan, Turist i Japan | Merket med , | Legg igjen en kommentar