Ok med ny elev i engelskklassen?

I midten av november spurte moren til et barn i den ene barne-engelskklassen om et nytt barn kunne få lov til å begynne. Jeg var litt i tvil, både på grunn av Corona-viruset (antall barn i rommet) og det faktum at jeg avslutter alle klassene i slutten av mars neste år (avslutter arbeidet i Ako menighet i begynnelsen av april). Men jeg svarte at hvis jenta hadde lyst, så var hun velkommen.

Da moren kom med datteren første gangen, kommenterte hun plakaten utenfor kirken – at jeg hadde klasser for voksne også. Om hun også kunne begynne i en klasse? Etter litt snakk fram og tilbake fant vi ut at studentklassen passet bedre til hennes nivå. Hun tenkte seg om noen dager, og meldte så fra at hun ville komme.

Etter å ha snakket engelsk en times tid, tok vi fram japanske bibler for bibelstudium/ andakt. Jeg repeterte kort hva vi hadde lest forrige gang – før vi begynte med dagens tekst.

Da denne moren neste morgen leverte datteren til barneklassen, utbrøt hun begeistret:

– Jeg ble så rørt av bibelfortellingen i går kveld at jeg fortalte mannen min med en gang jeg kom hjem hva vi hadde lest og du hadde sagt. Nå skal jeg fortelle en venninne også. Jeg har nemlig en kristen kenyansk venninne i byen vi bodde i før vi i vår flyttet til Ako.

Tenk det!

En slik begeistring fra en ny elev har jeg aldri opplevd før – siden 1980! Jeg er glad for å ha fått to nye elever! Det skal bli spennende å bli litt mer kjent med denne damen! Kanskje noen vil be om at begeistringen hennes fortsetter – og leder til tro?

Hva var så bibelteksten?

Jo, kapittel 2 i Ruts bok. Jeg kombinerte innholdet med å peke tilbake på vers 16 i kapittel 1 og Matteus 6,33-34:

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv.

Jeg påpekte at Rut – og Naomi – gjorde slik Jesus sa flere hundre år senere, og anbefalte å legge livet i Guds hender. Da er framtiden trygg. Det har jeg selv opplevd som misjonær i Japan!

Så lovte jeg en spennende fortsettelse neste gang, men røpet ikke hva (bryllup og sønn i kap 4 og Jesu ættetavle i Matteus 1). Det gjelder å skape nysgjerrighet og lyst til å lese i Bibelen!

Dette bildet er fra en annen klasse.

Slik har vi det nå – med pleksiglass mellom oss. Det er eldste Katsutani som har laget disse. Dermed kan vi være litt friere og la være å bruke munnbind når vi sitter i ro. Det er greit når jeg stadig skal demonstrere uttalen av diverse engelske ord. Minst 90% av japanere strever nemlig med å skjelne mellom l og r, b og v, m,n, og ng, s og sh, s og th.

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Å si det med… ikke blomster

I Japan er det svært sjelden at man gir blomster til hverandre – slik som i Norge. Når man besøker noen, gir man gjerne noe innen kakebransjen. Da jeg fikk besøk av Yumi, som jeg fortalt om i forrige innlegg, fikk jeg blant annet det.

Men her en dag ringte det på døren. En budbil skulle levere en pakke. Her ser du innholdet. En vakker kartong med mange forskjellige slags frukt. På lokket stod det «takk» (感謝) og på et lite kort takk for et uforglemmelig besøk! Hun hadde visst i ettertid følt behov for å takke litt mer…

Frukten er pakket inn en og en, slik at de ikke skal få seg en støyt.

Tidligere i høst hjalp jeg en japaner med litt informasjon angående Magnus Sørhus sin bortgang. Ikke lenge etter kom en budbil med denne esken: 3 kg med nyyydelige druer!

Budbiler i Japan har både kjølerom og fryserom, så avstand og utetemperatur er ikke noe problem om man vil sende noe spisende til andre. Mange mødre sender forskjellig mat til sine barn som studerer et annet sted i landet. Mødre er ofte bekymret for barnas helse – om de spiser sunt nok når de bor for seg selv…

Frukt er altså noe som ofte gis bort, og det er eksklusivt å gi bort. Det røde eplet i kartongen over koster nok rundt NOK 30! Japanske druer – i september – koster heller ikke småpenger! Når jeg flytter til Norge, vil jeg nok savne japansk frukt! Tror ikke du finner bedre i hele verden!!!

Vel, på Halloween-dagen kom moren til en engelskklasse-gutt, en nabo, med halloween-pudding som hun hadde laget av gresskar. Kjempegodt!

I dag før gudstjenesten kom en av medlemmene med en eske.

– Du trenger jo en del gaver når du flytter til Norge neste år, sa damen. – Her har du noe typisk japansk å gi bort, som min avdøde svigerinne har laget. 

Gir japanere aldri blomster? Joda, vår nye evangelist, for eksempel, fikk flere buketter etter avslutningsseremonien på det teologiske seminaret. (Her er bare buketten fra Ako menighet.)

Den som innvies til prest på VJELKs årsmøte får som oftest mange blomsterbuketter. Her: pastor Yoshida i Tottori lutherske kirke, som ble innviet i mars 2013. 

Etter en konsert er det også vanlig å gi blomsterbuketter. Men jeg hører aldri om  ektemenn som har med blomster hjem til kona! 

T.v.: Når noen dør, gir man ikke blomster til familien. Nei, de får penger i en spesiell «begravelseskonvolutt». Kristne bruker ikke samme tekst på konvolutten som folk flest.

Penger er også mest vanlig som bryllupsgaver. 

I Japan er det vanlig å gi noe til de nærmeste naboene når man kommer flyttende. Da går man rundt til hver husstand, presenterer seg og gir en liten ting. For en stund siden fikk jeg to toalettruller. En annen gang såpe. Det skal bare være bittelitt. 

Det tar litt tid å finne ut av de kulturelle forskjellene! Ikke minst å bli klok på hva salgs summer som er passende i ulike relasjoner og situasjoner! 

Publisert i Detaljer fra dagliglivet | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Gjensyn etter 35 år

Da jeg var ferdig på språkskolen sommeren 1982, flyttet jeg til Osaka for å arbeide i Kita Osaka menighet. Jeg var der i 1982-85 og hadde blant annet engelskklasser.

I mars 2020 fikk jeg plutselig en telefon fra en person som kalte seg Yumi. Hun fortalte at hun hadde deltatt på engelskklasse i Kita Osaka lutherske kirke for ca. 35 år siden. Nå hadde hun funnet meg på internett, sett hjemmesiden til Ako lutherske kirke og hadde dermed et telefonnummer å ringe. Hun lurte selvfølgelig på om jeg husket henne. Faktisk gjorde jeg det, fordi hun var datteren til en dame som jobbet på postkontoret rett rundt hjørnet fra kirken. Den gang var hun elev på videregående skole. Nå er hun gift og har to barn.

Om vi kunne treffes?

Det hadde også jeg veldig lyst til. Men så var det Coronaviruset da. I Osaka var det spesielt mange smittede. Dermed ble det utsettelser et par ganger. Men søndag ettermiddag 8. november møttes vi på stasjonen i Ako.

For sikkerhets skyld (Coronavirus) overnattet Yumi på hotell. Men middag på søndag og lunsj på mandag spiste hun hos meg. Stor stas med jegergryte, sjokoladepudding og eplekake, og brunost og rørte jordbær på hjemmebakt brød!

Det meste av tiden var vi ute på sightseeing i Ako. Hun hadde aldri vært her før.

Vi koste oss blant annet med å vandre rundt i slottsparken, der høstfargene hadde begynt å vise seg. Vannlydinstallasjonene i hagen på Momoi museum var også interessante. 

Yumi er ikke blitt en kristen. Men minnene fra engelskklassen for 35 år siden sitter visst dypt fast. Hun husket også at jeg hadde besøk av mine søsken og at hun hadde spist verdens beste (!) pizza hos meg.

At hun i det siste hadde tenkt så mye på Kita Osaka menighet og meg skyldtes en samtale med presten i begravelsen til svigermoren, som altså hadde kristen begravelse. Begravelsen hadde vekket minnene! Hun hadde snakket en god del med presten og fortalt om sin fortid. Da mente han at hun burde søke etter meg på internett og oppsøke meg om jeg fortsatt befant meg i Japan. Han hadde sagt at jeg helt sikkert ville bli glad for det. Og det ble jeg!!!

I Japan er det vanlig å gi noe i retur til gjester. I tillegg til en del av eplekaka sendte jeg med Yumi rikelig med kristelig lesestoff, siden hun er glad i å lese. Så kan dere kanskje være med og be om at Herren vil lede Yumi til tro?

 

Publisert i Diverse | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Et uvanlig arbeidermøte

Hver år i november har Vest Japan Lutherske Kirke (VJELK) sammen med NLM og finske FLM arrangert arbeidermøte på Hiruzen Bible Camp, alltid fra mandag kveld til onsdag lunsj.

Her er flokken samlet til gruppebilde i 2019.

Foto: Marius Bergersen

Men i år…!

På grunn av Coronaviruset gikk ledelsen vekk fra tradisjonen med overnatting og fellesskap over flere dager. I stedet var vi samlet gruppevis i de forskjellige distriktene noen timer på tirsdagen.

Jeg deltok i Himeji lutherske kirke (bildet), fordi jeg tilhører Bantan distrikt. Alle gruppene hadde digital kontakt med hverandre. Det hele ble ledet av kirkestyret, som var samlet på bibelskolen i Kobe. Noen få satt hjemme hos seg selv og var med på sin PC. På TV-skjermen foran i rommet så vi de andre. Nye VJELK-arbeidere og misjonærer ble presentert. De hadde en kort hilsen fra mikrofonen der de deltok. Inger Valbø, som avslutter perioden sin i desember, hadde avskjedshilsen fra sin stue.

Vi hadde også valgøvelse! VJELK har nemlig bestemt at årsmøtet i mars 2021 skal arrangeres digitalt. Da skal vi møtes enten distriktsmessig, som dette arbeidermøtet, eller lokalt i de respektive menigheter. For å teste systemet fikk hver enkelt mail på mobilen med lenke til å svare og sende inn. Valglistene var reelle (kirkestyret og diverse styrer), men kandidatene «på valg» var diverse berømte baseballspillere. Så vi hadde det litt artig da!

For meg er det litt trist at det ikke blir «vanlig» årsmøte neste år. Det blir nemlig mitt siste årsmøte i VJELK. Jeg får dermed ikke tatt skikkelig farvel med folk jeg kjenner fra andre menigheter. Men når jeg tenker på alle dem som rundt i verden ikke får samles til begravelse og bryllup m.m. på grunn av Coronaviruset, så er vel mitt problem ikke så veldig tragisk.

Publisert i Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Tyfon i Ako

Hvert år i sommerhalvåret har vi mange tyfoner i Japan. En tyfon er en type sterk storm som «fødes» i Stillehavet og beveger seg i forskjellige retninger. Totalt «fødes» det ca. 30 tyfoner hvert år. Ikke alle kommer til Japan. I utlandet har tyfonene visstnok navn. I Japan har de nummer.

I dag, 2. november, er nummer 19 og 20 på vei mot Filippinene. Altså har det vært unormalt få tyfoner i år. Av disse har veldig få kommet til Japan, noe alle er glad for!

Tyfon er synonymt med store ødeleggelser, evakuering og dødsfall. Derfor stopper samfunnet opp der tyfonen herjer. De siste årene har mange tyfoner i Japan forårsaket enorme ødeleggelser. I år har det vært annerledes. Men i Ako lutherske kirke har vi i år faktisk opplevd en ødeleggelse.

Da jeg 7. september om morgenen kikket ut etter at tyfonen hadde passert om natta, fikk jeg se at skiltet på parkeringsplassen var veltet. Sammen med kassereren fikk jeg løftet det tunge skiltet. Vi fant da ut at selve skiltet kunne brukes videre om det fikk nye bein.

Følgende søndag etter gudstjenesten gravde noen av mannfolkene dype hull til skiltet. I stedet for to bein skulle det bli fire.

Men en slik løsning falt ikke i smak hos mange av kirkemedlemmene. Bein på skrå bakover ville gjøre det vanskeligere å parkere og også redusere parkeringsarealet, mente de. Dermed ble hullene fylt igjen og et nytt sted valgt – etter mye diskusjon.

Søndag 18. oktober kom eldste Katsutani med lastebil fra firmaet sitt. På lasteplanet var skiltet ferdig montert på stålbein. Dessuten alt utstyr som var nødvendig til dagens dyst.

Etter gudstjenesten gikk mannfolkene i gang med å grave nye hull og fikk skiltet på plass -der damene mente det burde stå.

Men beina var for lange, så de måtte kuttes.

Konene stod lenge og så på og oppførte seg som arbeidsledere. Men etter hvert tok de i et tak. Sement ble laget. På det nye stedet skulle skiltet nemlig festes med sement nede i hullene.

Damene serverte også japansk te, kjeks og kjeks – på brett på sykkelkurven.

Skiltet kom på plass. 

Slik ser det ut nå.

Dugnadsånden lever i beste velgående i Japan også. Det er ikke et spesielt norsk fenomen!



Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , | Legg igjen en kommentar

På biltur rundt Biwa-ko

Tiden har gått siden jeg skrev om «hyttetur» ved Biwa-ko. Her kommer fortsettelsen. Mandag 5. oktober dro vi på kjøretur rundt hele Biwa-ko, Japans største innsjø. Kilometertelleren i bilen viste snaue 150 km da vi kom tilbake til «hytta».

Først dro vi nordover på vestsiden. Første stopp var ved en slags park der det var enormt med blomster. Disse blomstrer i tiden rundt høstjevndøgn og er et typisk høsttegn. De brukes sjelden og aldri i ikebana (japansk blomsteroppsetting), fordi de minner japanerne om døden. Jeg trodde alle var røde, men det fins visstnok også hvite og gule.

På østsiden av innsjøen er det flere severdigheter, men vi kjørte bare forbi Nagahama og Hikone (der jeg har vært før) og brukte tid i Omihachiman.

Denne byen er spesielt kjent for sin gamle bydel, som også brukes en del til filminnspilling av samuraidrama. Vi ruslet rundt. Et bilde viser bryllupsfotografering.

I et av de gamle husene spiste vi lunsj. Det var mange ting jeg ikke hadde spist før – til tross for over 30 års botid i Japan! Men sånn er det her til langs. Mat er forskjellig fra sted til sted.

I Omihachiman er det faktisk en statue av en misjonær – med en Bibel i hendene!

Misjonærens navn er William Merrel Vories (1880-1964), en amerikansk engelsklærer og arkitekt som kom til byen i 1905. I 1919 giftet han seg med en japaner, og fikk etter hvert japansk statsborgerskap. Vories etablerte et arkitektkontor, som står bak over 1000 boliger, skoler, sykehus, kirker og andre bygninger i Japan. Postkontoret og andre vestlig inspirerte bygninger i byen er tegnet av ham. Han var engelsklærer på en handelsskole, som i dag er en anerkjent videregående skole. 

Han skrev i dagboken sin etter ankomsten: I believe God sent me here, so I will never move until He makes me move.

Vories ble en populær lærer. Sammen med en japansk kristen lærer startet han bibelklasser i huset der han bodde. 40-100 studenter deltok i hver klasse! I 1918 startet han Omi Mission, og i 1919 etablerte han et handelsfirma som skulle finansiere misjonsarbeidet hans. Moren til Vories var en trofast søndagsskolelærer, som hadde bedt Gud kalle barnet sitt til misjonær om hun fikk en sønn.  

Vi oppdaget også en kirke blant de gamle husene. Den ble grunnlagt så tidlig som i 1879 av ingen ringere enn Jo Niijima, japaneren som snek seg ut av Japan da landet var stengt, dro til Amerika og ble kristen der. Han ble døpt i 1866, studerte teologi (og pedagogikk), og ble ordinert til prest i 1874. Niijima kom tilbake til Japan og startet i 1877 Doshisha English School i Kyoto. Etter hvert ble denne skolen omgjort til det anerkjente universitetet, Doshisha, som var den første kristne skolen for høyere utdannelse i Japan.

Kirken brant i 1981. I 1983 ble det bygd en ny kirke, tegnet av Vories arkitektkontor.

Om ettermiddagen var vi på båttur: Hachiman-bori Canal Boat Cruise. 

Turen varte en time. Mannen stod bak og rodde, mens han guidet. Ingen motor.

Slike fugler møtte vi flere av.

Området er fredet, men det er lov å fiske. Vi så flere markerte fiskeplasser (over t.h.). Underveis så vi et tempel (over t.v.) Broen er veldig berømt fordi den ofte brukes når samuraidramaer filmes.

Siste stoppested: Otsu. Dette tempelet er visstnok veldig berømt og et yndet fotoobjekt.

Publisert i Blomster og dyr i Japan, Mat i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , | 1 kommentar

På «hyttetur» ved Biwa-ko

Det er lite nytt å fortelle fra arbeidet nå for tida – på grunn av Coronaviruset.

Men jeg har lyst til å vise noen bilder fra en «hyttetur» jeg var med på 4.-6. oktober. (Reiste hjemmefra søndag etter gudstjenesten.) Jeg har vært invitert hvert år siden 2015. I år passet det endelig.

Bygningen (t.v.) ser ikke ut som noen hytte akkurat, men det var altså der jeg tilbrakte to netter (der verandaen stikker ut øverst t.h.) Systemet er slik at folk eier en leilighet en fast uke (eller mer) hvert år. Hver leilighet er fullt møblert, til og med med flygel! Der er mange soverom – beregnet på at man kan ha mange gjester. Håndklær behøver en heller ikke ha med hjemmefra. 

I den romslige stua sammen med vertinnen og en annen gjest, fru Fujitomo i Ako menighet. Et barnebarn fra Tokyo var også gjest. 

 

Grilling på verandaen første kvelden.

Nydelig utsikt over Japans største innsjø, Biwa-ko, fra soverommet mitt.

         

Rett bak «hytta» var det gondolheis fra Biwako Valley opp til Biwako Terrace – over 1000 m.o.h.

Videre kunne vi ta en ny heis opp til fjelltoppen Horai (bak gondolen på bildet under), 1174 m.o.h.  

         

Utsikten var upåklagelig! Men det var kjølig på Horai-fjellet!!! Bare 15 grader (6.oktober). Glad jeg hadde med både golfjakke og vindjakke.

«Kubene» nedenfor plattformen var for å sitte i ro og nyte utsikten.

Over t.h.: På høyeste toppen var det også steder for å tilbe fjellgudene. Det er det på alle fjelltopper i Japan.

Ellers var det mange artigheter underveis.

Ingen aldersgrense for å skli på akebrett (t.v.) eller balansere med serverings-brett i hånden (t.h.).

Fru Kuroda er sprek!!!  Hun ble 80 år i september.

Før vi tok gondolen ned igjen til bilen, var været blitt bedre. Så nye utsiktsbilder ble tatt. Det blåe nederst er vann! Rundt hele utsiktsplatået var det vann på denne måten. Det skulle vel  symbolisere innsjøen, men fungerte også som gjerde. Ingen kunne falle utfor her uten å bli våt først. Fint forresten å kunne fotografere en utsikt uten gjerde! 

Vi var på denne fjellturen tirsdag formiddag. Men før hjemreisen til Ako ble jeg invitert på lunsj i enden av en smal og bratt vei som gikk langt oppi huttaheiti. Fra bordet hadde vi nydelig utsikt over Biwa-ko og Otsu, en by i sørlige del av innsjøen.

 

En god del av maten var dyrket på tomta. Utenfor vinduet så vi både blåbærtrær (!) og andre frukttrær.

Derfor var det naturlig å bestille blåbær juice. Den smakte utrolig godt!!! (t.v.)

Diverse retter kom på bordet, en om gangen. 

          

Forskjellige slags ferskt brød ble regelmessig servert. Derfor smør på bordet. Ellers var det markblomster på bordet. 

Dessert til slutt.

Japan forbindes gjerne med washoku. (Betyr japansk mat.) Men mange restauranter spesialiserer seg på vestlig mat, som oftest inspirert av det franske eller italienske kjøkken.

Det var veldig kjekt å være på «hyttetur», og ikke minst å få oppleve vestsiden av Biwa-ko. Der hadde jeg nemlig aldri vært før. Bortsett fra engelskklassen klokka 19.30 om kvelden tok jeg tirsdagen fri. (Har igjen noen ubrukte sommerferiedager.)

Mandagen kjørte vi rundt hele innsjøen, og opplevde ting på østsiden. Men bilder derfra kommer i neste innlegg – i nærmeste framtid.

Publisert i Fjell i Japan, Turist i Japan | Merket med , , | 1 kommentar

Corona-høst – hva gjør vi med det?

Akkurat som i Norge – og i andre land – går statistikken i Japan opp og ned når det gjelder antall smittede av Covid 19. I Tokyo var det i sommer på det meste over 400 nye smittetilfeller daglig. Siden har det vært nede i bare drøye 100 nye om dagen der. I dag var det snaue 200. I Ako var vi oppe i 16 smittede på det meste. Nå er det ingen.

Men alle er redde for å bli smittet! Derfor er alt mulig avlyst i høst. Barna går på skolen, ja, men idrettsdag, kulturdag, besøk av foreldre på skolen – alt den slags har kommunen avlyst. Templene skal ikke ha sine matsuri (tempelfestivaler) i høst. I Harmony Hall er det årlige besøket av konsertmesteren i Berlinfilharmonikerne og hans medmusikanter kansellert. Ingen andre konserter blir det heller.

Mange japanere har ikke besøkt familien sin i sommer. Særlig folk som bor i Tokyo og Osaka er redde for å ta i mot besøk eller besøke eldre foreldre på landsbygda. Mange lengter etter å møte sine barnebarn! Jeg skulle hatt besøk av en japansk dame fra Tokyo i september. Men tanken på hvordan menigheten ville reagere på at noen fra et slikt sted  skulle overnatte hos meg, gjorde at vi bestemte oss for å utsette besøket.

Hva gjør kirken med sitt høstprogram?

Vi føler oss forpliktet til å gjøre som alle andre i kommunen. Menigheten er ikke bare redd for selve viruset. De er også livredde for å havne i nyhetene og bli presentert som en kristen kirke som ikke tar smitteverns regler på alvor og utsetter byen for smitte – sånn som man har hørt fra Korea.

Derfor er aktivitetene på et minimum. Det vil si: søndags gudstjenester, bønnemøter og engelskklasser har vi. På søndagene synges bare to vers av hver sang. Det er slitsomt å synge med munnbind på. Ingen kaffekos etter gudstjenesten. De som er redde for å bli tørste i varmen oppfordres til å ha med drikke selv. Før gudstjenesten og under sangen før prekenen blir det luftet. Hele uka luftes det i timevis. Håndsprit ved inngangen og munnbind er selvsagte ting. Engelskklassene for voksne og ungdom hadde «tea time» før, men nå mener menighetsrådet at vi ikke skal ha det, og elevene er helt enige.

Resten av året blir det ingen spesielle arrangement med innbydelser i postkassene, plakater og den slags. Ikke julemøte for barn og ikke evangeliserende «julekveld» (planlagt til 19.12). Vi har allerede meldt avbud til det finske misjonærekteparet Perendi, som skulle ha sunget, spilt fløyte og gitar og hatt vitnesbyrd den kvelden.

Kirkestyret i VJELK har sendt ut veiledning til sine lokalkirker om hvordan man skal legge opp arbeidet, eller rettere sagt, hva man skal unngå. Ako menighet følger således også rådene derfra.

Men ett og annet gjennomføres. Selv om nabolaget ikke arrangerte noe for de eldre i år, valgte Ako kirke å markere «respekt for de eldre» dagen i midten av september. Vel, vi markerte dagen for dem som vanligvis kommer, og lot være å sende innbydelser til ikke-kristne.

Jun Suu Park, ansatt som evangelist fra 1. juli, fikk i oppdrag å gi de eldre et Gudsord, be for dem, og dele ut en liten pakke med bibelvers-kort og manju (en slags japansk kake med bønnemasse inni).

Nedre aldersgrense er 75 år!

Vår spreke 80 åring, fru Kuroda, hadde med mannen sin til kirken denne dagen. Det er sjelden han kommer, og aldri på søndager. Derfor var kona så glad denne søndagen at hun «bestilte» bilde sammen med oss to arbeiderne. Mange på Misjonssenteret i Drammen ber for fru Kurodas mann. Det er kona veldig glad for!!!

Selv om vi ikke lager brosjyrer der kirken inviterer folk, så er det fritt fram for medlemmene å privat invitere familie og venner. Og om noen nye plutselig dukker opp, blir de ikke sendt på dør.

Snart er det Alle helgens dag. Da kommer vanligvis mange. I år vil vi markere dagen, men på en enklere måte.

Det føles litt rart å være misjonær som driver minst mulig utadrettet arbeid. Likeledes føles det rart å ikke kunne ha flere barne- og ungdomsmøter enn før etter at vi ble to arbeidere. Det var jo det som var meningen… Men det er bare å finne seg i at slik er det i disse Corona-tider. Mange steder i verden har det verre enn oss!

Yun Soo Park har i september prøvd med nettsamling for ungdom. Ungdommene ønsker å fortsette med det. VJELKs ungdomsarbeidere arrangerer for øvrig nettsamlinger for ungdom hver lørdag kveld en times tid.

Ellers så skal vi ikke ha tre dagers arbeidermøte på Hiruzen Bible Camp i november. Det har aldri skjedd før! Man er redd for smitte når vi samles slik. I stedet blir det en endags nettsamling der arbeiderne i hvert distrikt skal samles i en kirke i sitt distrikt og har nettforbindelse med de andre distriktsamlingene og med kirkeledelsen, som vil være samlet i Kobe. Vi her i Bantan skal samles i Himeji kirke.

Jeg er NLMs representant i styret for Mediasenteret. I april og juni ble styremøtene avlyst på grunn av Coronaviruset. I september hadde vi digitalt styremøte. Det skal vi også ha i november og januar.

I år vil influensavaksinen være klar fra 1. oktober. Men i oktober er det bare de som er over 65 år som får komme. De andre må vente til november eller desember. Det har styresmaktene bestemt.

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , , , , , | 3 kommentarer

En overraskelse – 40 års jubileum

En eller annen gang har jeg kommentert til folk i Ako menighet at 1. september 2020 vil det være nøyaktig 40 år siden jeg første gang kom til Japan som misjonær. Dessuten kom jeg til Ako også 1. september – for fem år siden. I menighetsrådet i juli mente noen at dette burde markeres på en gudstjeneste i september. De mente at jeg da skulle fortelle litt om mine opplevelser som Japanmisjonær gjennom 40 år – som et vitnesbyrd. I menighetsrådsmøtet i august, da jeg ikke var til stede på grunn av ferien min, la de diverse planer for markering av 40 og 5 års jubileum. Resultatet ble for meg en stor overraskelse!

Vitnesbyrdet ble holdt i gudstjenesten.

Alle sitter mer spredt omkring nå på grunn av Coronaviruset. Ja, flere sitter i andre rom enn selve kirkerommet. Det går bra på grunn av høyttalere i taket.

Den store overraskelsen kom da det som vanlig var opplysninger til slutt.

T.v.: Først ble jeg av Katsutani, eldste i menigheten, overrakt et slags diplom der det stod mange takkens ord for tjenesten.

Den som forstår japansk kan jo lese hva som står skrevet på takke-diplomet. Men for dere som ikke forstår kan jeg kort gjengi innholdet.

Her takkes det både for tjenesten jeg har gjort i forskjellige VJELK-kirker siden 1980, for tjenesten siden 2015 i Ako, og for at jeg har brukt mine nådegaver til å preke og forkynne evangeliet til mange nye mennesker gjennom engelskklasser for voksne og barn. Til slutt takkes Gud for at han har bevart meg og ledet meg i 40 år, og så vil de be om Guds velsignelse over tiden som er igjen av denne perioden.

Etterpå fikk jeg overrakt en gave fra menigheten.

Et bilde i keramikk i glass og ramme.

Fargene på keramikken er spesielle for Ako.

Det er veldig vanskelig å få fargene til å bli et slikt landskap av fjell og himmel. (Antagelig mange mislykkede forsøk mellom de vellykkede.)

Jeg har i alle fem årene sett disse bildene og tenkt at det kunne vært kjekt å ha ett som minne om tiden i Ako. Men slike bilder er ganske dyre, så jeg har sagt til meg selv at slik bruker man ikke penger på til seg selv. Dette har jeg jo ikke sagt til noen, bare tenkt for meg selv. Så derfor ble overraskelsen så stor da jeg pakket ut gaven.

Jeg kjenner faktisk han som har laget bildet: Kunihiko Nagamune (t.h.). Derfor er det flere grunner til at jeg synes det var kjekt å få dette bildet.

Det er forresten samme mann som har laget diverse vann-lyd-installasjoner i hagen til Momoi museum, som flere av mine norske gjester har sett og prøvd. (Klikk på stikkordet «Momoi museum» og se flere bilder derfra.)

T.h.: Samme dag som menigheten markerte mine to jubileer, fylte fru Kuroda (t.h.) 80 år! Det skulle ingen tro – så ungdommelig og sprek som hun er.

Vel, tiden har gått fort, tenker jeg når jeg ser meg tilbake. Mange gode minner!!!!!

I mitt vitnesbyrd brukte jeg Salme 23,1Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.

Dette verset summerer opp hvordan jeg har hatt det siden 1980 i Japan og de siste fem årene i Ako menighet! Ikke alle dager har vært «solskinnsdager». Det store jordskjelvet i 1995 (7,5 på Richters skala), brukket håndledd, og ikke alltid lett å samarbeide med en og annen japaner – for å nevne noe. Men Herren var min hyrde da også!

Når jeg ser tilbake på hvordan Herren har ledet og bevart meg, blir jeg flau over alle innvendingene til kallet jeg serverte ham før 1980. Men hyrden var der da også og ledet meg tålmodig gjennom kallsprosessen. Jeg får tro at fortidens uvillighet er en av de mange synder Herren har tilgitt meg. Hvis jeg kunne ha returnert til 1970 årene og levd disse årene en gang til, skulle jeg ikke ha vært så motvillig, tenker jeg nå. For jeg har jo opplevd velsignelsen som følger med det å vandre på den veien Gud valgte for meg. Jeg har erfart at det faktisk går an å reise ut på løftene i Bibelen. Herren er min hyrde. og har vært det i alle år. Det er derfor jeg ikke har manglet noe – selv om jeg inni mellom har vært litt misfornøyd.

Derfor kan jeg anbefale alle andre å gjøre som det står i Salme 37,5: Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn.

 PS De fleste bildene er tatt av Setsuko Katsutani.

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , , , | 3 kommentarer

Familiedager i Tottori

De siste dagene av sommerferien 2020 ble tilbrakt i Tottori – sammen med familien Bergersen. Opprinnelig var planen at de skulle besøke meg i det lånte huset i Nima. Da oppholdet der ble avlyst på grunn av mange smittede i Shimane fylke, foreslo de å finne på noe annet sammen. Det syntes jeg var veldig koselig, så det takket jeg ja til! Vi ønsket da å nyte bading og strandliv ved Japanhavet.

Tottori er ikke så langt unna, og der er det uendelig mange fine strender å velge mellom. I løpet av fire dager badet vi på tre forskjellige steder.

T.v.: Som mange japanske familier har også familien Berger-sen et strand-telt.

Lille Aron (enda ikke to år) var i full aksjon på stranda.

Han elsket vannet, sanden og bølgene. Det var stort sett 36-37 grader, så Aron var kledd slik at han ikke skulle bli solbrent. Vannets temperatur var ikke veldig forskjellig (?)

Men vi voksne koste oss også! Marius spøkte med at han kunne tenke seg omplassering til Tottori – slik at han kunne nyte strendene oftere. Så rent og klart vann som Japanhavet, og så flotte strender fins det nemlig ikke i nærheten av Kobe eller Ako.

                     

Å være hele dagen på stranda i den varmen går ikke an, så vi gjorde noe annet om formiddagene.

Båttur utenfor Uradome

Aron var mer betatt av skumsprøyten bak båten enn de fine klippene.

En formiddag besøkte vi nabobyen Kurayoshi og spaserte litt rundt i den gamle bydelen.

Aron trives med alle mennesker. Han ville gjerne rusle rundt med meg. Koselig det!

         

Inni mellom var det et tempel for dem som sørger etter abort. Her kan de komme og ofre til det døde fosteret og be om tilgivelse. Slike tempel finnes mange steder i Japan.

Marius og Karoline hadde ikke vært i Kurayoshi før. Så vi kjørte bortom den lutherske kirken i Kurayoshi. (VJELK) Det var Dagny Drivstuen som startet misjonsarbeid der.

Kirken ble ganske ødelagt under et større jordskjelv for et par år siden. Nå har de ikke bare reparert, men også utvidet litt og flyttet inngangen. Riktig fint var det blitt!

Vi kjørte også bortom kirken i Uradome (VJELK) da vi badet på stranden der.

På søndag deltok vi på gudstjeneste i Tottori lutherske kirke (VJELK). Der har de også barnehage. Derfor står det en liten buss parkert utenfor kirken. (Bussen henter og bringer barna hver dag.)

Aron aktiviseres med bok og klistremerker under gudstjenesten og oppfører seg riktig fint!

Aron er glad i mat! Han har sin egen måte å spise makisushi på! (under) Til frokost foretrekker han washoku (japansk mat) framfor vestlig!

Japanske restau-ranter har egne barne-menyer.

Aron koser seg, og synes det er best å spise med hendene! Han spiser faktisk ganske mye, selv om han ikke er så stor.

Jeg har spist mye sjømat i sommer! Her er to forskjellige domburi-retter med sashimi . D.v.s. at den råe fisken legges oppå ris i en litt stor bolle. Veldig godt!

Før vi ankom Tottori besøkte vi David og Caroline Thorsen i deres nyinnflyttede hjem i Yonago. (David har begynt å arbeide i Yonago menighet fra september, mens Caroline fortsetter språkstudier.) Vi hadde det så hyggelig at jeg glemte å fotografere…

Før vi vendte nesen mot Tottori (by), dro vi bortom den lille havnebyen Sakai Minato for at jeg skulle få se gata med alle manga-figurene til Shigeru Mizuki (1922-2015).

Mizuki vokste opp i Sakai Minato. Under krigen mistet han den ene armen sin. Likevel klarte han å tegne. Krigen har påvirket hans manga til en viss grad. De fleste karakterene hans er inspirert av monstre i gamle japanske sagn.

T.v: sammen med sin trofaste kone. Hun fikk endene til å møtes da de var lutfattige, og holdt humøret oppe uansett hva som skjedde. Jeg har sett et halvt års morgendrama om deres liv på NHK for noen år siden. Så det var derfor artig å komme til Sakai Minato!

                   

Dette er det siste innlegg fra sommerferien i Japan i 2020. Jeg er svært fornøyd med denne ferien! En god «erstatning» for Norgesferien/ tur til Oberammergau som ble avlyst på grunn av Coronaviruset. Selv om jeg har kjørt over 4900 km i ferien, har det også blitt mange deilige og rolige dager ved Japanhavet. En drøy uke på tur alene, ja, men også trivelig fellesskap med Ingebjørg Hildre nordover og med familien Bergersen i Tottori. Ingen grunn til å klage, nei!!!

Frisk og uthvilt begynte jeg 1. september å arbeide igjen etter ferien. Det er kjekt det også! Den dagen var det faktisk nøyaktig 5 år siden jeg kom til Ako, og nøyaktig 40 år siden jeg kom til Japan første gang. Mer om det i neste innlegg.

PS  5 av bildene i dette innlegget er tatt av Marius Bergersen.

Publisert i Kirke- og kristenliv i Japan, Turist i Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , , , , , , , , | 1 kommentar