Urnen får sin plass

19. mars hadde vi en seremoni i Ako kirke etter gudstjenesten som det er vanskelig å finne et godt norsk ord for. Kanskje vi kunne kalle det urne-innsettelse?

Over: Under gudstjenesten stod urnen på et bord ved siden av talerstolen – sammen med et kors, blomster og et bilde av fru Fukuda, som vi hadde begravelse for 1. februar.

T.v.: Før seremonien for urne-innsettelsen ble bordet flyttet fram foran prekestolen.

Etter kremasjonen er det vanlig å ha urnen stående hjemme i stua fram til dagen den blir satt i graven – eller som her, i urne-rommet.

Det er pastor Ueda som står på talerstolen.

Menigheten var sammen med familien under seremonien.

Etterpå forflyttet vi oss ut. Foran inngangen til urnerommet hadde vi også en liten seremoni – før familien og presten trådte inn i urnerommet og satte urnen og bildet inn i et rom der.

Til slutte hadde vi lunsj sammen i kirken. Fukuda spanderte – som takk for hva menigheten hadde betydd for han og kona i sykdomsperioden.

Alle fikk ordet for å dele minner om den avdøde.

I buddhistisk sammenheng har familien minnesamling 49. dagen etter dødsfallet og så med bestemte mellomrom i flere år framover. Da kommer buddhistpresten, og det er bønn for og til den døde.

Kristne takker Jesus for den døde og ber for familien. Noen har minnesamlinger i familien. Alle helgens søndag er for øvrig den årlige minnesamlingen i menigheten.

Til slutt: blomsteroppsatsen jeg satte opp i kirken for anledningen. De hvite liljene brukes i Japan til påske og minner japanerne om oppstandelsen. Da jeg handlet blomstene, tenkte jeg på korset da jeg valgte mørkerøde roser. Som norsk synes jeg at gult representerer påske. (Det bør jo også være 3 farger i en oppsats…)

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Grav eller…?

Ako kirke, sett utenfra, har forskjellige dører – i tillegg til hovedinngangen. På bildet under er døra t.v. nødutgang fra kirkerommet. En slik dør er påkrevd etter loven.

På skiltet ved siden av døra t.h. står det skrevet urne-rom.

Slik ser det ut inne i rommet.

T.v.: Slik ser det ut inni det enkelte «skap». Jeg har valgt å vise et tomt ett – for ikke å utlevere folks privatliv.

Her settes urnen(e). Noen setter inn bilde(r) i ramme av vedkommende også. Dermed er bildene lett tilgjengelig når de Alle helgens søndag skal tas inn i kirken.

Her er plass til flere urner i hvert «skaprom», så det blir som et slags familierom. Om ektefellen er ikke-kristen, er det tillatt å være der sammen. Så slipper familien å ha et forhold til et buddhisttempel. Det blir skrevet en kontrakt og betalt «leie», d.v.s. enten en mindre sum hvert år eller en større sum for 25 år framover.

Et slikt urne-rom er en av flere løsninger for kristne japanere. Å få urnen plassert i en grav, betyr som oftest å dele rom med buddhistisk familie – noe som innebærer en rekke buddhistiske seremonier med visse mellomrom. Og pengegaver til buddhisttempelet. Mange foretrekker da å dele rom med kirkefamilien. Noen steder er det mulig å få kjøpt gravplass i kirkens navn i en offentlig gravlund. Noen menigheter har slått seg sammen og spleiset på en slik kirkelig fellesgrav.

Søndag 19. mars skal vi ha urneinnsettelse for damen som vi hadde begravelse for 1. februar.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

I dag har jeg lagt ut en artikkel på NLMs hjemmeside for Japan. Der kan du lese om en helt spesiell begravelse jeg fikk delta i onsdag 15. mars: Fru Arikis himmelnotat.

http://www.nlm.no/nlm/internasjonalt/japan

Dagen etter begravelsen var jeg på kino i Ako og så filmen Silence, som er laget over Shusaku Endos berømte bok med samme navn. Selv om selve historien i boka og filmen dreier seg om kristenforfølgelse i Japan, så er Endos underliggende budskap at kristendommen ikke passer inn i Japan.

Den japanske damen jeg var sammen med på kino, kommenterte etterpå: «For en forskjell på Shusaku Endo og fru Ariki! Det er da visst ikke alle japanere som opplever kristendommen slik som Endo. Jeg er så glad jeg fikk oppleve en slik begravelse som i går! Jeg ble styrket i troen og takknemlig for å høre Jesus til!»

Denne damen hørte evangeliet forkynt for første gang i livet på et møte hvor Ariki var taler. En av medlemmene inviterte henne med på møtet i Ako kirke. I takknemlighet til Jesus og Ariki ville hun reise til Kobe i begravelsen.

Publisert i Ako lutherske kirke, Detaljer fra dagliglivet | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

«Josef» på kjøkkenet

Som nevnt i et tidligere innlegg, bestemte mannsgruppa i Ako menighet seg for å lage mat på møtet sitt i mars – etter at de i februar ble servert koreansk mat av damegruppa.

Søndag 5. mars var mannsgruppa, som kaller seg Josef, i full sving på kjøkkenet etter gudstjenesten.

img_2969-medium

Det var Kuroda sitt forslag, og han lagde ferdig rød img_2964-mediumbønnesuppe hjemme. T.h.: suppa varmes opp.

img_2965-medium

Oppi suppa skal det være mochi en slags riskaker (t.v.): to i hver suppebolle.

Men disse er helt harde img_2968-mediumnår du kjøper dem. img_2966-mediumDerfor må de
varmes opp så de blir  myke (t.v.).

T.h.: En av mennene hadde med toaster-ovn hjemmefra.

Japanske menn i denne aldergruppen er ikke så veldig kjøkkenvant! Så noen mochi ble varmet opp for mye. Men med godt tilsyn gikk det bra etter hvert (under)!

img_2975-medium          img_2976-medium

img_2971-mediumHer er maten klar (t.v.)! Spises med pinner.

Mennene tenkte praktisk: servere i engangs boller og unngå for mye oppvask!

Også japansk te ble gjort klar til servering. Først var den fargeløs. Fotografen tipset dem om at det kunne være lurt å la teen stå litt før den ble helt i koppene.

img_2977-medium

Damegruppa Sharon var henvist til et annet rom. Her kommer «kelneren», som i følge kona aldri har servert før!

img_2972-medium

Japanske damer i denne alderen er ikke vant til å bli servert av sine menn, så de kom riktig i knise-alderen… Men alle var enige om at både suppa og teen smakte godt. Flere ville ha en porsjon til!

img_2973-medium          img_2978-medium

Både Sharon- og Josefgruppa snakket seg i mellom at vi flere ganger burde finne på noe lignende – for en slik aktivitet gjør noe med fellesskapet!

Publisert i Ako lutherske kirke, Mat i Japan | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

«Medisin-sans» og andre helsesaker

img_2957-mediumI Japan fins det hyllevis med forskjellige slags 7. sanser.

Jeg kjøper aldri, for vi får den japansk lutherske 7. sansen fra arbeidsgiver. I år er den ekstra fin på forsiden – i anledning 500 års jubileet for reformasjonen (t.v.).

Men det fins «sanser» for diverse bruk.

Hos legen får du utdelt en «medisin-sans» – eller hva man nå skal kalle den på norsk.

Slik ser min ut (under).

img_2955-medium

img_2956-mediumInni «medisin-sansen» er det mange sider som på bildet t.v.

Før i tida ble det nok fylt ut for hånd. Nå setter apoteket inn en klistrelapp der alt står: dato for mottatt medisin, navn på lege, sykehus/klinikk, apotekets navn, adresse og telefonnummer, hva slags medisin og hvordan den skal tas. (Jeg ønsker ikke å vise fram sider med mine klistrelapper.)

Når en lege spør hva slags medisiner du tar fast, eller hva du fikk ved diverse anledninger, kan du bare vise fram «medisin-sansen». Veldig lettvint – ikke minst for oss utlendinger!

Faktisk er min «medisin-sans» blitt flittig brukt siden slutten av november 2016. Jeg hostet og hostet og trodde at jeg kanskje hadde lungebetennelse. Men røntgenbildet viste at lungene var i orden. Diverse undersøkelser viste derimot at jeg hadde fått astma! Så nå tar jeg medisin for astma fast hver dag og ekstra om jeg får kraftige hoste-rier.

Dagliglivet er blitt forandret! Jeg har i hele mitt liv ikke vært vant til å beregne nevneverdig tid til legebesøk. Jeg kan faktisk huske de få gangene i livet jeg hadde feber, for eksempel. Men nå er jeg visst kommet i «reparasjonsalderen», for astma er ikke eneste plagen.

Torsdag 9. februar hadde jeg en operasjon p.g.a. åreknuter. Dagkirurgi på et sykehus i Ako.

– Når passer det for deg å ta den operasjonen? spurte legen 24. januar.                                     – Jeg opererer vanligvis på torsdager, men kan nok finne en annen ukedag om det passer best for arbeidet ditt.

Men torsdag var absolutt best for meg. Det er en dag jeg vanligvis ikke har møter og klasser, altså en ukedag jeg ikke ville behøve å avlyse noe. Det ble ikke operasjon før 9. februar, fordi det var den torsdagen som passet best for oss begge. (To dager etter konsultasjonen måtte jeg nemlig på styremøter i Kobe.)

Jeg har sett på internett at det er adskillig lengre ventetid i Norge. Så jeg er nok heldig som fikk gjort dette her i Ako.

Jeg lider ingen nød. En av damene i menigheten – medlem av menighetsrådet – insisterte på å kjøre meg til og fra sykehuset på operasjonsdagen og til kontroll neste morgen.             – Du er vår arbeider. Såpass må vi da ta vare på deg, mente damen.

Vi misjonærer betaler trygdeavgift til Norge og er medlemmer av HELFO Utland. D.v.s. at vi betaler full pris i Japan, fyller ut skjemaer (som må stemples av arbeidsgiver) som sendes til HELFO, og får igjen penger – etter norske regler – ca. tre måneder senere.

Å forstå seg på alle spørsmål er ikke så lett!!! Nye gloser må læres, både på norsk og japansk (og eventuelt engelsk). For eksempel: virkestoff i astmamedisin. En ny verden for meg! Med hjelp av mer kyndige nordmenn, har jeg klart å fylle ut skjemaene. For en nybegynner som meg, ble det nesten et dagsverk å gjøre alle dokumentene klare. Men nå er forhåpentligvis den første bunken skjemaer og kvitteringer ankommet HELFO. De har nok litt av en jobb de også, for alle regningene er på japansk, også datoene!

For eksempel er kvitteringen for operasjonen datert: 平成29年2月9日 =   09.02.2016 (Heisei 29 = det 29. året til nåværende keiser.)

En annen ting – det kommer godt med å ha en del sparepenger! Det er nemlig ikke få norske tusenlapper jeg har lagt ut de siste par månedene, og det blir nesten sommer før jeg får dem tilbake.

Publisert i Detaljer fra dagliglivet, Japansk samfunn | Legg igjen en kommentar

Koreansk mat etter gudstjenesten

Siden slutten av januar 2016 har en koreansk dame kommet trofast til Ako menighet sammen med sin japanske mann. Før drog hun til en koreansk menighet i Himeji. Men mannen ble lei av å dra så langt hver søndag morgen og foreslo å oppsøke en kirke i Ako, der de bor.

Til tider har det virket som Yoshie, som er hennes japanske navn, har følt seg litt utenfor i kvinneforeningen. Det skyldes nok både språket og det faktum at gamle medlemmer ikke er flinke nok til å inkludere nye.

Før jul fikk jeg en ide: hvorfor ikke utfordre henne til å lage koreansk mat eller undervise i koreansk matlaging? Alle syntes det var en glimrende ide, og Yoshie selv tok umiddelbart i mot utfordringen.

Yoshie strålte som en sol mens hun lagde chijimi etter gudstjenesten 12. februar.

img_2949-medium

img_2950-mediumHva er så chijimi?

Noen kaller det koreanske pannekaker. I røren var det forskjellige grønnsaker og biter av blekksprut. Visstnok kan man bruke reker også. (Det fins mange oppskrifter på internett om man søker på chijimi.)

Yoshie laget røren hjemme om morgenen.

img_2951-medium

Ferdig stekt ser «pannekakene» slik ut (over). De skal serveres oppskåret i biter som på bildet. En saus – sterkhetsgrad kan variere – skal man enten dynke oppå, eller ha i en skål ved siden av til å dyppe bitene i.

img_2946-medium Yoshie satte img_2947-mediumalle damene i sving til å steike. Flere av oss stilte med panne til å ha på bordet eller steikepanner til gasskomfyren.

Gjett om det smakte godt!!! Jeg orket ikke mat før langt på kveld!

Alle koste seg, og praten gikk om forskjellen på «ordentlig» koreansk chijimi og de japanske oppskriftene flere av damene kjente til. De var enige om at dagens chijimi smakte mye bedre enn noe de hadde smakt før i livet. Jeg for min del hadde aldri spist dette før.

img_2952-medium

Kvinneforeningen lagde nok chijimi til å spandere på menighetens mannsgruppe, som kaller seg Josef. De hadde sin samling i et annet rom i kirken. Ansiktene røper vel hva de syntes om maten…

img_2944-medium

Vi damene spleiset på ingrediensene. Mennene slapp å betale. Som takk bestemte de å lage en japansk rett neste måned og spandere på kvinnegruppa! Spennende!

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Før jeg kom til Ako, var menigheten stort sett en flokk som etter gudstjenesten på søndager gikk hjem umiddelbart og hadde lite sosialt samvær. Nå har vi alltid kaffe og te og noe attåt etter gudstjenesten. Praten går livlig, og det begynner å bli trangt rundt bordet. Nesten hver dag i uka er kirken i bruk til møte eller engelskklasse.

Statistikken for gjennomsnittlig frammøte på gudstjenester i 2016 viste en økning på tre i forhold til året før. To ektepar og en enslig skiftet medlemskap til Ako lutherske kirke i 2016. Noen ymter frampå at vi kanskje trenger å utvide kirkebygget snart…

Ako menighet lønner ikke meg (det gjør NLM), men dekker alle arbeidsrelaterte utgifter. Men de ligger ikke økonomisk på latsiden av den grunn. I 2017 har menigheten budsjettert med å betale en million yen inn til en slags felleskasse i VJELK, som brukes til å støtte små menigheter som strever med å betale full lønn til sin japanske pastor. Summen økes i takt med økning av gaver til menigheten. Poenget med denne ordningen er også at overgangen til å lønne en japansk pastor når jeg reiser hjem i 2021, ikke skal bli for stor.

I fjor ble det nytt tak og maling av veggene utvendig. I år planlegges det å pusse opp innvendig med ny tapet og maling av lister.

Publisert i Ako lutherske kirke, Mat i Japan | Merket med | Legg igjen en kommentar

Kritisk alder og uheldige dager

I Japan er det noen år i livet som regnes som kritiske og uheldige – yakudoshi.

img_2919-medium

Når for eksempel en mann er 42 år, eller en kvinne 33 år, tror japanerne at de er ekstra utsatt for uheldige omstendigheter. På skiltet kan du se hvilke aldre som er kritiske: menn (男) øverst, kvinner (女) nederst. Det er altså forskjell på kvinner og menn når det gjelder hvilken alder som er kritisk.

img_2920-medium

Løsningen på problemet er å besøke et Shinto-tempel som tilbyr forbønn for dette. Forbønn er ikke gratis! En annen løsning er å kjøpe amuletter.

Allerede ved inngangen til det berømte Oishi-tempelet i Ako er det en stor plakat som informerer om at man nå kan bestille forbønn.

img_2918-medium

Da jeg tok med en norsk gjest til dette tempelet for et par uker siden, kom vi i snakk med en dame som nettopp var blitt bedt for. Hun lurte på om vi også skulle bestille forbønn.

Jeg svarte at vi bare var på sightseeing, at vi var kristne og ikke trodde at noen år var mer spesielle enn andre. Vi tror at vi er født etter Guds vilje og at våre liv er i Hans hånd, forklarte jeg. Damen syntes det hørtes avslappende ut å være kristen. Hun ble en smule misunnelig.

Frykt er en vesentlig del av det religiøse liv i Japan.

Firmaer ber også om forbønn i dette tempelet. På tavla (under) står navnene på alle firmaene som har gitt gaver til Oishi tempelet og fått forbønn ved begynnelsen av året. Her er ikke bare små firmaer. Nei, du finner både anerkjente banknavn og det store konsernet som leverer strøm til Kansai-området.

Det er faktisk helt vanlig at alle arbeiderne eller ledelsen i et firma går samlet til et tempel første arbeidsdag etter nyttår for å be for firmaet.

img_2922-medium

Å bestille forbønn – og betale for det – er også vanlig for fødsler, opptaksprøver til skoler og universiteter, operasjoner, for nye biler o.s.v.

Japanske kalendere er utstyrt med oversikt over gode og dårlige dager.

img_2942-medium

img_2943-medium

Hver dag (over) er merket med hva slags dag det er.

T.v.: 18. januar er merket med 友引 (leses: tomobiki). Det betyr å trekke med seg en venn. Altså er det en god dag for bryllup, men ikke for begravelse.

Ikke alle bryr seg om dette.

Men på 友引 dager er alle krematorier stengt! På «uheldige»  dager for bryllup kan du risikere at noen gjester ikke tør å delta. Derfor unngår mange kristne å arrangere bryllup på dager som ikke-kristne familiemedlemmer føler ubehag ved. Det er deres måte å vise nestekjærlighet på.

Salme 37,5 oppfordrer til: Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn. Jesus sier: Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matt 28,20)

Bibelens budskap tilbyr japanerne et alternativ til frykt! Å bli en kristen innebærer å skifte tankesett om mange ting. Å tro at det er nok å bare overlate alt til Jesus er en utfordring i hverdagen – for det bryter jo med «normal» tankegang i slekten og på arbeidsplassen. Så det er ikke nødvendigvis enkelt – menneskelig sett – å skifte tro!

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Mer informasjon om yakudoshi og japansk kalender:

https://en.wikipedia.org/wiki/Yakudoshi

http://www.japan-talk.com/jt/new/yakudoshi

https://en.wikipedia.org/wiki/Japanese_calendar

Publisert i Detaljer fra dagliglivet, Religioner i Japan | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Konsert med koto og shakuhachi

Lørdag ettermiddag ble jeg invitert med til en gratis konsert i Ako. Konserten ble holdt i «menighetshuset» til det berømte Oishi tempelet i Ako.

img_2924-medium

En gruppe musikere fra Ako og omegn spilte på koto (en slags harpe) og shakuhachi (bambusfløyte). Disse instrumentene har 5-toneskala.

Når det spilles på tre koto, betyr det at en spiller hovedmelodien, en annen spiller annen stemmen, og den tredje akkompagnerer. Instrumentene er derfor forskjellige – selv om jeg for min del ikke ser noen forskjell.

img_2941-medium

img_2938-mediumBegge hender brukes når man spiller koto. Noen av fingrene på høyre hånd er utstyrt med en form for plekter.

img_2936-medium

Nå for tiden sitter musikerne på stol, og koto-instrumentet ligger på et stativ. Opprinnelig satt man på knærne på tatami-gulvet med kotoen foran seg.

 img_2933-mediumimg_2934-mediumAv og til underveis må man forandre posisjonen til «klossene» under strengene (over t.v.).

img_2925-medium

Damer som spiller slik japansk musikk, er vanligvis kledd i kimono og menn i hakama.

Det sies at det er veldig vanskelig å spille shakuhachi. Den har bare fire hull.

Musikk med bare disse bambusfløytene (under) var også fint å høre på!

img_2931-medium

  Jeg synes kimonoen til damen på bildet under her var spesielt stilig!

img_2929-medium

img_2932-medium

Det er kjekt at noen inviterer meg med på diverse kulturelle begivenheter! Konserten i seg selv var en flott opplevelse. Vennskap og fellesskap er trivelig, og jeg møter bekjente av dem som bad meg med.

Når jeg presenterer meg, blir det alltid snakk om kirken og at de som bad meg med er medlemmer der. De vil gjerne at jeg skal bli kjent med deres venner. Om det der og da ikke passer å snakke så mye om Jesus, gir nye bekjentskap en mulighet til å invitere til kirken (f.eks. til jul). Det er lettere å komme når vi har hilst på hverandre før…

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Jeg har funnet musikk med disse to instrumentene på You Tube. Så her kan dere få et lite inntrykk av hva slags musikk jeg lyttet til på konserten:

Ellers er det bare å søke på koto og shakuhachi på internett. Det er mange som har lagt ut musikk med disse instrumentene.

Her er lenker til litt mer forklaring om de to instrumentene:

https://en.wikipedia.org/wiki/Koto_(instrument)

https://no.wikipedia.org/wiki/Shakuhachi

Publisert i Ako, Kultur | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar