Ikke akkurat 17. mai feiring

I Japan er det mange slags offentlige fridager. Grunnlovsdagen er for eksempel 3. mai. Men når forskjellige lands nasjonaldager listes opp, står 11.februar som Japans nasjonaldag. På internett er det mye feilinformasjon om hva som er Japans nasjonaldag. Noen påstår 23. desember. Men det er helt feil! Det var en nasjonal fridag – forrige keisers fødselsdag. Men fra 2019 var den dagen ikke lenger rød på kalenderen. Keiseren abdiserte nemlig i mai. Den nye keiserens fødselsdag er 23. februar, så fra og med i år er den dagen blitt en ny offentlig fridag.

11. februar er til minne om Japans tilblivelse, som jo er bygget på mytologi. https://en.wikipedia.org/wiki/National_Foundation_Day

Feiring av dagen er ikke akkurat noen 17. mai feiring! Noen drar på shopping, andre til fjells for å kjøre slalåm, mens mange slapper av hjemme. Kort sagt, det er en fridag.

I Ako menighet hadde vi 11. mai i år et familiearrangement der vi lagde mochi. Det meste foregikk utendørs, nærmere bestemt der jeg parkerer bilen min.

Men også inne var det stor aktivitet. For til mochi er det godt med butajiru (= suppe med svinekjøtt og forskjellige grønnsaker, tilsatt miso = en svært næringsrik smaktilsetting laget av soyabønner).

Alle i menigheten hadde noe på hodet og brukte munnbind. Ute brukte alle også plasthansker. Ingen skulle i ettertid kunne komme og beskylde kirken for å være smittekilde til en eller annen form for influensa.

Corona-viruset hører vi bare om på TV… Ingen tilfeller registrert i Ako så langt. Som folk sier: kinesiske turister kommer ikke hit.

Risen som brukes til mochi er en annen sort enn den som spises til vanlig. Etter å ha blitt dampkokt skal den slås på med en slags treslegge i en morter. Stadig må risklumpen snus og vendes på.

Dette foregår til risen er blitt veldig seig. Da er det tid for å lage «riskakene» – mochi.

Å slå på risen gikk på omgang.

Alle som ville fikk prøve. De minste barna fikk bruke en slegge med kortere skaft. Stor stas! «Riskakene» ble rullet i enten et (gult) pulver laget av tørkede soyabønner eller i raspet daikon (en lang hvit japansk nepe).

Noen spiste underveis mange mochi ute, men inne var det i tillegg suppe å få. Engelskelevene mine og mødrene deres så ut til å kose seg!

Nam, nam!!!

Til slutt var vi samlet i kirkerommet til sang og (barne)andakt.

Dette var andre gangen vi arrangerte mochi-dag i kirken. Jeg tror det blir en årlig tradisjon heretter. Forberedelsene gjør også noe med fellesskapet i menigheten. Færre barn deltok i år enn i fjor, men jenta på bildet over her, og familien hennes, deltok både i fjor og i år – og gleder seg allerede til neste år!

Mochi er noe man bare lager til nyttår eller om vinteren. Nå til dags fins det maskiner som kan kna deigen. På supermarkedene kan man få kjøpt ferdige mochi ved nyttårstider. Å gjøre det på gamlemåten, som vi gjorde i kirken, er mer som en artig aktivitet. Det er fint at gamle tradisjoner blir bevart.

Publisert i Ako lutherske kirke, Mat i Japan | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Nye forbedere – og bønnesvar

Vi har bedt for Atsuki og ungdomsamlingen lørdag 15. februar, og nå er vi spente på hvordan det gikk!

Omtrent slik stod det skrevet i en epost jeg fikk for et par dager siden fra en av gjestene som var hos meg for to uker siden.

I begynnelsen av februar hadde jeg nemlig besøk av to elever og to lærere fra Tryggheim Forus Barne- & Ungdomsskole i Rogaland, en av Norsk Luthersk Misjonssambands skoler. Denne skolen har for tiden misjonsprosjekt for arbeidet i Japan. Nå til dags er det vanlig at skoler som har prosjekt får sende representanter til det landet de samler inn penger til for at de skal kunne samle informasjon om arbeidet slik at de kan inspirere når de kommer hjem.

Himeji slott (befinner seg på UNESCOs verdensarvliste)

Siden gjestene kom hjem fra Japan, har skolen deres vært med og bedt for arbeidet i Ako menighet, og spesielt for neste «party». Gjestene  hadde lest på bloggen min om Atsuki og «Pizza party», som han inviterte ikke-kristne venner til. https://kariopperud.wordpress.com/2019/12/14/kirken-full-av-ungdom/

15. februar prøvde vi, som sagt, med et nytt «party» for ungdom i Ako kirke, og gjestene fra Forus var nysgjerrige på hva slags bønnesvar skolen hadde fått.

Vi var 11 samlet – til temaki sushi party. Litt færre folk enn i november, men to av Atsukis venner kom igjen. Den ene av dem kom også på julearrangementet vårt, så han var i kirken for tredje gang! Dessuten kom en gutt fra kirkens nabolag! Lillebroren hans kommer trofast på barnemøter, men han har aldri vært i kirken før. Det så ut som han stortrivdes!

En av mine ikke-kristne engelskklasse-elever tok hovedansvar for å planlegge menyen og beregne innkjøp av ingredienser. Hun søkte råd hos moren sin, som også er en av mine ikke-kristne engelskelever.

         

Hva er så temaki sushi?

Fra en stor trebolle kan man forsyne seg med ris som er tilsatt su  (betyr eddik og er første tegnet i sushi). Risen legges på nori (flak av en sort sjøgras). Så velger hver enkelt hva annet man vil ha på risen og rulle inn i nori.

Ikke alle japanere liker rå fisk. Det er dessuten dyrt når budsjettet er på ¥500 pr. person (40-50 kroner) . Så vi hadde kjøpt inn diverse andre ingredienser også.

Alle koste seg! Atsuki (over) var svært fornøyd med samlingen, selv om han syntes det var litt sørgelig at det var noen venner det ikke passet for den kvelden.

Etter maten (mens jeg vasket opp!) hadde de annet program i kirkerommet.

Det er teamet i VJELKs nye ungdomsarbeid som tar seg av arrangementet i samarbeid med Atsuki. Teamet består av Karoline og Marius Bergersen (NLM) og Shinki Takahira (ferdig utdannet på det teologiske seminaret i Kobe i juni i fjor).

Så altså, takk til alle på Forus – og alle andre – for forbønn! Neste samling blir 14. mars. Da vil det bare bli servert kake (som jeg har lovet å bake!), og programmet vil bestå av en form for bibelstudium der temaet er: Hva er egentlig kristendom for noe?  Samlingene med pizza og temaki sushi var ment som innledende lavterskel tilbud for å få de unge til å tørre å komme i kirken. Siden de koste seg veldig og kom igjen, håper vi de får lyst å komme i mars også. Et nytt bønneemne!

Tilbake til besøket. Fordi det skulle være studietur for dem, la jeg opp til at de skulle få oppleve både menighetsliv, kultur og litt sightseeing.

Bønnemøte, der de også fikk møte Atsuki. Stor stas for begge parter!

Det ble ikke et vanlig bønnemøte. Gjestene fikk høre om hvordan Ako menighet ble til. Japanerne fikk høre litt om skolen og prosjektet. Så ble det bedt på begge språk til slutt.

Engelskklasse (tirsdag)

Gjestene hadde med seg brunost, havrekjeks og kransekake! Stor stas å prøve ostehøvel!

Hos en av menighetens medlemmer fikk de prøve seg på å høste sitrusfrukt. En av sortene er veldig, veldig liten og spises hel!

I Koko-en, en japansk hage like ved Himeji slott, fikk gjestene se ume-blomstring. (Engelsk: plum blossom)

         

Lokal japansk mat i Himeji: ål  (pluss en del andre småretter).

Lokal mat i Ako: Okonomiyaki med østers.

Østers er vintermat, og folk kommer langveis fra for å spise østers i Ako.

Teseremoni

Takk for besøket! Veldig trivelig å bli kjent med dere og ha dere på besøk!

Takk for forbønn! Og lykke til med prosjektet!

PS Det er lenge siden forrige innlegg. Det har vært travle tider med diverse rapporter og artikler med tidsfrister. Jeg har altså ikke vært syk.

Publisert i Ako, Ako lutherske kirke, I nærheten av Ako, Mat i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Julas høydepunkt – i menigheten

Å være misjonær i desember er alltid spennende!

Et absolutt høydepunkt er å få oppleve dåp i menigheten! Det «smaker» mye bedre enn ribbe og surkål! I år hadde vi en slik festdag i Ako menighet.

En godt voksen dame (69 år) ble døpt av pastor Ueda tredje søndag i desember. (Ueda kommer hver tredje søndag i måneden, så dåpen ble derfor lagt til den dagen, selv om det ikke var julegudstjeneste.)

Damen hadde en liten hilsen etter dåpen der hun fortalte at hun hadde oppdaget at det bare er frelse i Jesus. Andre religioner kan ikke gi frelse.

Fra menigheten fikk damen en andaktsbok i dåpsgave. Fra kvinneforeningen Sharon fikk hun en blomsteroppsats (bildet).

Det har vært veldig kjekt å lese katekisme med denne damen i høst! Å få lede noen til tro og dåp, ja, det er absolutt et høydepunkt for en misjonær!

I Japan er det ikke familien, men menigheten som feirer dåp. Denne gangen ble det ikke noe måltid, men litt ekstra god kake. En datter kom til kirken for første gang! Nå ber damen til Herren om at hele familien hennes skal bli frelst. Et bønneemne for leserne av bloggen også?

Det er ikke alle Norgesgjester i Japan som får oppleve å være til stede når en japaner blir døpt. Men det fikk mine gjester: familien Strøm.

Irene og Ole Strøm fikk forresten også være med og skape flere høydepunkt i menigheten denne julen. På menighetens «julekveld» lørdag 21. desember hadde de en minikonsert. Oles vakre barytonstemme og hans vitnesbyrdaktige forklaringer til sangene rørte ved hjertene – selv om han sang på engelsk (og en på norsk). Mange takket etterpå.

Irene og Ole stilte også opp i menighetens kor. Deres stemmer løftet nok kvaliteten et par hakk… De sang faktisk på japansk!

Irene var veldig glad for å få familien ut til Japan i desember. Hun kom jo selv 4. oktober – på forskeroppdag. Her nytes kake og andre godbiter på slutten av julefesten.

Søndag 22. desember var dagen for julegudstjeneste i Ako menighet. Da fikk vi høre dem spille og synge igjen.

Det var også siste dag i menigheten for Irene og Ole. (Vi reiste til Nima dagen etter.) Så da må man jo ha et gruppebilde.

Ellers i desember har vi hatt julemøte for barn (07.12). Irene hjalp til.

Og alle engelskklassene har vært på besøk i 2.etasje hos meg. Dette året valgte jeg å la dem oppleve adventsfargen lilla. Det gir utgangspunkt for samtaler om jul og advent.

         

Fredagsklassen arrangerte også en velkomst med lunsj for Irene og familien.

Over: Her hjelper Ole og Irene engelskelevene med å øve på den engelske julesangen de skulle fremføre på menighetens «julekveld» 21.12.

T.v.: Mat var det rikelig av!

T.h.: Det var fru Kuroda som tok initiativ til denne samlingen fredag 6. desember.

Om turen til Nima m.m. gjenstår det å fortelle om. Men det får bli til neste år. Nå er det allerede nyttårsaften kveld her i Japan. Prekenen i morgen er ikke ferdig enda… Og en gjest kommer senere i kveld for å overnatte.

Men en liten hilsen på årets siste dag må jeg jo ta meg tid til.

VELSIGNET NYTT ÅR!

Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som en gang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram… jeg legger vei i ødemarken og stier i ørkenen… jeg gir vann i ødemarken…

Det folket jeg har dannet meg, skal forkynne min pris.     Jes 43,18-21

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , , , | 3 kommentarer

Tolk for kirkeledere

Som tidligere nevnt var november en veldig travel måned. En av grunnene til det var at jeg ble spurt om å oversette et dokument fra japansk til engelsk for ledelsen i Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke (VJELK). Det viste seg å bli en atskillig vanskeligere jobb enn jeg hadde forestilt meg på forhånd. Heldigvis ble kirkepresidenten fornøyd med resultatet.

I tillegg skulle jeg være tolk 26. november da lederne i VJELK skulle ha møte i Kobe med kirkepresidenten og visepresidenten i Hongkong og Macau lutherske kirke angående dokumentet jeg hadde oversatt.

Hva disse lederne drøftet, og hva slags dokument de to presidentene underskrev, hører taushetsplikten til. Men jeg har alles tillatelse til å vise litt bilder fra møtet på bloggen min.

Jeg synes nemlig det er litt kjekt å fortelle dere at disse to kirkesamfunnene har veldig god kontakt og er virkelige venner og søsken i Kristus. Det er noe helt annet enn i politikkens verden!

-Vi har jo samme foreldre, sier både kineserne og japanerne. Med det menes at fordi begge kirkesamfunn er dannet utfra NLMs misjonsarbeid, har de mye til felles. De har samme arv etter «foreldrene» sine, påstås det.

Som tolk har jeg fått det privilegium å få være vitne til deres gode samarbeid. Travelt og litt vanskelig, ja. Men egentlig veldig kjekt! Det var også hyggelig å kunne si takk for sist og takk for gjestfrihet under oppholdet i Hongkong i mai. Da var jeg med som tolk på en konferanse for kirkeledere i de lutherske kirkene i Japan, Hongkong og Taiwan (startet av NLM). For hver gang vi treffes blir vi bedre kjent. Vennekretsen utvides…

I løpet av møtet hadde vi lunsjpause på en restaurant. Matfellesskap er veldig viktig både i japansk og kinesisk kultur. De kinesiske gjestene fikk oppleve skikkelig tradisjonell  washoku (japansk mat). De, som jeg, fotograferte maten.

Lunsjen var – i mine øyne – veldig spennende!

Boksene på bordet er nemlig «matbokser». Lokkene er ment å skulle ligne på vinduer i tradisjonelle japanske rom. Noe sånt har jeg aldri sett før i løpet av mine nesten 40 år i Japan.

På bildet under ser du hva som befinner seg under lokket.

I tillegg fikk vi servert sashimi  og tempura m.m. på andre tallerkener.

Ikke mye på hver tallerken, men delikat tilberedt! Fargen på maten skal stå i stil til tallerkenen.

Japansk mat er alltid en kulturell opplevelse!

Publisert i Mat i Japan, NLM Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Kirken full av ungdom

I Ako menighet er det bare en ungdom. Atsuki ble døpt i juni 2018. Siden har han vært veldig trofast i kirken, og ser ut til å trives blant de mange godt voksne medlemmene. Men samtidig ønsker han at flere unge skal finne veien til kirken.

I flere måneder har Atsuki derfor spurt meg om vi ikke kunne arrangere «youth party» så han kunne invitere vennene til kirken. Jeg har ikke hatt noe i mot ideen, men hvordan skulle jeg få tid til å forberede flere arrangementer? Det var mitt problem.

Atsuki tok skjeen litt i egen hånd, og spurte i september den nyansatte ungdoms-arbeideren i VJELK, Shinki Takahira, om det ikke var mulig å få hjelp til å arrangere en ungdomsamling i Ako.

Det resulterte i «pizza party» i Ako menighet 23. november, og Atsukis venner kom! Faktisk var vi 19 til bords den kvelden!

Under: Før vi spiste pizza, var det leker. Gruppekonkurranser spleiset ungdommene sammen.

         

Atsuki hadde veldig lyst til at vennene hans skulle få smake norsk sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Så jeg spanderte litt fra lageret mitt.

Over: engelskeleven min, Mana, koser seg med sjokoladepudding sammen med Irene. Irene er i Japan for å forske på musikk i barnehager, men denne kvelden hadde hun lyst til å oppleve japansk ungdomsamling i kirken.

To av damene i menigheten lagde salat slik at ungdommene også skulle få i seg litt grønnsaker. De hjalp dessuten til med oppvask og andre kjøkkenoppgaver. En av dem var fru Kuroda (t.h.)

Lille Aron (1 år) var kveldens yngste deltager. Han var med sine foreldre, Marius og Karoline, på jobb. Aron er ingen mammadalt. Han er veldig populær og har ingenting i mot å bli holdt av den ene etter den andre.

Ungdommene så ut til å trives. De pratet sammen lenge etter at vi hadde avsluttet. Det ble ytret ønske om å ha flere samlinger. Så i midten av februar prøver vi igjen. Kanskje blir det flere ungdomsamlinger utover i 2020. Be for Atsukis venner og de andre ungdommene – at de får et møte med Jesus!

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , , , , | 3 kommentarer

Høststemning i Ako

Høsten synger på absolutt siste verset. Jeg har hittil vist høstbilder fra andre steder. La meg avslutte denne høsten med noen bilder fra Ako.

Utsikt fra vinduet når jeg sitter ved skrivebordet.

Høsttur oppover åsen (som sees på bildet over). Kirken er bygningen med rødlig tak på høyre side av kanalen til høyre for åstoppen nederst på bildet.

Det er nokså fine farger i Ako også. (Man må ikke til Kyoto for å se høstfarger!)

         

T.v.: buskene over på nært hold.

Under: Ako i skumringen. Det blir mørkt ca. klokka 17 nå for tiden.

Om høsten er det ofte veldig fin himmel rett etter at sola har forsvunnet bak fjellene, rett før det blir mørkt. Her er noen bilder fra tur langs elva, Chikusagawa.

Ellers er høsten tiden da diverse sitrusfrukter lyser opp i folks hager. Det fins mange slag som vi ikke har i Norge. Appelsiner er det ikke så vanlig å dyrke. Tror det har med klimaet å gjøre.

Det har blitt lite bloggskriving i det siste. Enten har det vært travelt i arbeidet, eller så har fritiden gått med til å gjøre ting sammen med Irene (barnehageforskeren), og nå i desember også sammen med familien hennes.

Julebrevskriving blir det ikke før etter nyttår… Så den som venter på det må nok belage seg på å vente en stund.

Publisert i Ako | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Tempeltreet

Da jeg var i Nima og prekte siste søndag i oktober, ble det som tidligere nevnt også tid til litt sightseeing. Mandag ettermiddag og kveld drog vi faktisk ganske langt for å se ett tre! I «dalstroka innafør» (i Okuizumo) fikk vi se høstfarger – ett tre – jeg aldri har sett maken til!!!

Jeg skyndte meg å fotografere så fort jeg kom ut av bilen (over), men det viste seg at det var ved den vannfylte risåkeren på andre siden av treet at folk stod oppstilt med sine kameraer (under). Er det ikke flott?

Alder: 719 år!

Dette gamle icho-treet kalles tempeltre på norsk i følge Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Tempeltre

Huset i bakgrunnen er faktisk et tempel: Kingen-ji. Vår vertinne i Nima tok oss med på biltur. Hun kjente damen som hadde vakt i tempelet. Så vi ble traktert med macha  (japansk teseremoni-te) og litt av hvert i «stua» i tempelet.

Tempeldamen er pensjonert lærer. Da hun hørte at Irene underviser og forsker innen musikk, begynte hun å synge «Glade jul» på engelsk. De to fant tonen – og sang tostemt.

Et gruppebilde hører alltid med i Japan.

På YouTube kan man finne videoer av tempeltreet ved Kingen-ji. Der kan du se treet i dagslys også.

Før vi kom til dette treet, var vi innom et annet fint sted i Okuizumo: Itohara Memorial Museum.

Stedet har en gang vært et jernverk og jerngruver. Vi ruslet rundt og beundret den flotte hagen.

Itohara-klanen var en gammel samurai-slekt fra Hiroshima, som flyttet til Shimane.

https://izumomuseums.org/museums/itoharamemorialmuseum.html

https://www.japanvisitor.com/japan-museums-art-galleries/itohara-memorial-museum

Før vi drog tilbake til Nima om kvelden, spiste vi en deilig middag og badet i varme kilder. Irene og jeg valgte å spise «en-manns» sukiyaki. Vi spiste dermed kortreist mat, for Okuizumo er kjent for gode egg, storfekjøtt og ris.

Jeg har bodd til sammen 12 år i Shimane fylke, og jeg har vært i Okuizumo tidligere. Men denne dagen var for meg full av nye og ukjente opplevelser. Ja, det var steder jeg ikke en gang visste eksisterte. Kjempeartig!

Publisert i Mat i Japan, Severdigheter i Shimane, Turist i Japan | Merket med , , , , , , | 1 kommentar

Gjensyn med Nima og menigheten

Siste helgen i oktober var jeg invitert som gjestetaler i Nima lutherske kirke, hvor jeg arbeidet og bodde i to seks års perioder (2001-07, 2008-14). Det var veldig trivelig å treffe igjen folket der!

Lørdag kveld var mange samlet i «leiligheten min» i kirkens 2. etasje til et måltid hvor alle hadde med litt hver.

Irene Trønnes Strøm, som er på forskeropphold i Japan, ville gjerne være med til Nima for å hilse på gamle kjente. Hun besøkte meg nemlig der i 2013, og hadde til og med konsert sammen med en annen venninne på Sandmuseet. (På mandagen benyttet Irene anledningen til å intervjue barnehagelærer på landsbygda.)

T.v.: Irene viser stolt fram at hun kan spise eplekake med spisepinner. Det var nemlig ingen andre spiseredskaper å velge i.

Også fru Kuroda fra Ako menighet var med. Hun hadde vitnesbyrd. Irene spilte til felllessangen.

Vi ble tatt godt i mot på alle vis. Vi tre overnattet privat. Ja, vi hadde et helt hus for oss selv. Der var det pyntet med ikebana (japansk blomsteroppsats) i rommet hvor vi sov.

På spisebordet stod et fat fullt av Halloween godterier.

Noen i menigheten tok oss med ut på lunsj etter guds-tjenesten på søndag. Deilig fersk – og rå – fisk fra Japanhavet: sashimi.

Kjekt å se igjen Japanhavet!

På mandag tok vi en tur bortom Maji  – for å spasere på syngende sand.

T.h.: Irene filmet og prøvde å få med lyden av sanden mens hun gikk.

Vi var også en tur i gruvelandsbyen Iwami Ginzan.

Der var vi så heldige å få se at de høstet ris – på gamle-måten.

D.v.s. at risen henges til tørk på bambus-stenger et par uker.

Under: bygningene i bakgrunnen er hvor Gungendo designer og syr klærne som selges i butikken borte i «hovedgata».

Deilig og varmt vær hadde vi i Nima. Kanskje det var derfor vi fikk se sakura-blomst på feil tid av året?

På vei hjem til Ako på tirsdag møtte vi en flokk med apekatter. De løp sin vei før jeg fikk gjort kameraet klart for nærbilder.

På hjemveien stakk vi også innom ekteparet Moriyama. Kona er manga-tegner og mannen er keramiker.

Han er spesielt glad i å lage ugler. Men der er også mye annet fint.

Ekteparet bor i mannens barndomshjem, som er over 100 år gammelt.

Alle som stikker innom blir traktert. På den måten får de besøkende ideer til å dekke bord med keramikken til Moriyama.

Litt handel ble det.  Moriyama insisterte på å bære sakene ned til bilen.

Vi hilste også på et par spesielle «personer» hos Moriyama.

Du tror virkelig det sitter et menneske der med ryggen til når du trer inn i gangen (under).

Publisert i Blomster og dyr i Japan, Nima menighet, Severdigheter i Shimane | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Arbeidermøte og høstfarger

Hver år i november arrangeres arbeidermøte på Hiruzen Bible Camp – fra mandag kveld til onsdag ettermiddag. Det er en samling for alle arbeiderne i VJELK, d.v.s. både japanere og misjonærer. Misjonærene er ikke bare fra NLM, men også fra Island og Finland.

Hvert år blir det tatt et gruppebilde. I år stilte vi opp foran det nye skiltet.

Foto: Marius Bergersen

I år hadde vi besøk fra NOREA Mediemisjon. Harald Endresen underviste oss om bruk av sosiale medier for å nå ungdom.

Rektor på det luthersk teologiske seminaret i Kobe, Makito Masaki, var en fantastisk tolk.

Ellers var det god anledning til å stille spørsmål. Vi ble også satt til å jobbe i små grupper med tema for video.

Alle syntes det var veldig interessant!!! Det er nå stor takknemlighet blant alle i VJELK for at NOREA hjelper til med å få i gang det nye mediearbeidet og sender ut en mann på denne måten.

Harald brukte også tid sammen med de nye ungdomsarbeiderne i VJELK: Marius Bergersen og Shinki Takahira. De skal nemlig kombinere ungdomsarbeid og media. (Karoline Bergersen er også ungdomsarbeider, men ikke med på bildet.)

Det er alltid fine høstfarger når vi kommer til Hiruzen på arbeidermøtet.

       

Det er særlig små lønneblader som man forbinder med høstfarger i Japan.

Men også disse Susuki-stråene er et typisk høstmotiv.

På Hiruzen er det tre fjelltopper på ca. 1300 m.o.h. Leirstedet ligger under det midterste fjellet – på en stor slette, ca. 600 m.o.h. Her er det mye dyrking av grønnsaker. Fjellsletta ble dyrket opp av japanere som kom hjem fra Mansjuria etter krigen. De fikk land av staten.

I det siste har det kommet en ny form for «bosetting» i nærheten av Hiruzen Bible Camp.

         

         

GLAMPING

Dette er et nytt uttrykk for camping i Japan. Man leier et telt som inneholder alt man trenger. Der er senger og teppe på gulvet. Altså en form for luksus camping. Jeg tror uttrykket er satt sammen av glamorous og camping.

T.v.: Man kan også leie grillplass.

Where to Go Glamping in Japan

Publisert i Blomster og dyr i Japan, Fjell i Japan, NLM Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , , | 3 kommentarer

Sandopplevelser

Mandag er min ukentlige fridag. 21.10 kjørte jeg Irene til et par steder langt vekk fra Ako for barnehageintervjuer. Siden vi ville ha kommet veldig sent hjem den kvelden, og dagen etter var en offentlig fridag på grunn av kroning av den nye keiseren, valgte vi heller å ta en overnatting og bruke «keiserfridagen» til litt sightseeing i Tottori. Vi var nemlig ikke langt unna.

Tottori, en by ved Japanhavet, har mange slags sandopplevelser å by på!

Sanddynene – nasjonalpark utenfor Tottori by

         

         

Sandstrendene fortsetter i det uendelig – mot Uradome

Men Uradome er også kjent for sin klippekyst. Det var dessverre for mye vind til å få seg en båttur den dagen. Vi så derfor klippene bare fra den svingete og smale kystveien.

Jeg fulgte litt med på tv-sendingene fra Tokyo mens jeg kjørte. Men når bilen er i fart, kan vi ikke se tv. Da keiserkroning-seremonien begynte, stoppet jeg bilen i veikanten, slik at vi kunne se på tv og få med oss den sjeldne begivenheten.

Sandskulpturmuseet i Tottori

Tottori har mer å by på av sandopplevelser! Fra slutten av april hvert år til over nyttår året etter kan man beundre sandskulpturer inne i en stor hall i nærheten av sanddynene.

I fjor sommer da jeg var der, var temaet Skandinavia. Da traff jeg Grieg, Munch, Nobel, de tre bukkene Bruse, piken med fyrstikkene m.m. I år er temaet Sør Asia. Den første vi møtte, var Mahatma Gandhi.

Det er kunstnere fra flere land som lager skulpturene: Frankrike, Canada, Japan m.fl. Her er noen få smakebiter fra utstillingen.

         

         

Utenfor bygningen møtte vi Moder Theresa.

Vi overnattet, som sagt  – på en onsen (= et sted med varme kilder). Badet har jeg ingen bilder fra, for der er man nakne. Men her er maten vi spiste. Skikkelig god japansk mat – washoku!

Middag om kvelden. Ved Japanhavet hører det med å spise krabbe i vinterhalvåret.

Frokost

Om noen måtte lure på det: det er dyrere å overnatte og spise på hotell i Norge!

Publisert i Mat i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , , , , , | 1 kommentar