Papirkunst

En dag fant jeg en konvolutt med brosjyrer i postkassa. Utenpå var det skrevet en hilsen. Yutaka Miki (medlem av en kirke i nabobyen Aioi)  skulle ha utstilling av origami i Sakoshi.

Miki er 84 år, og har begynt med denne form for  origami  etter at han ble pensjonist.

Det viste seg at det ikke var vanlig origami, som betyr brettet papir. Nei, det var en kombinasjon av klippet og brettet papir. Jeg har aldri sett maken!

De følgende kreasjoner er alle laget av ett ark papir!

Ved inngangen ble vi møtt av denne flotte origami ved siden av gjesteboka.

Visstnok er dette en gammel tradisjon – som ikke er like kjent som vanlig origami. Miki fant en gammel bok (t.v.), som tente interessen i ham. 

Så har han brukt pensjonisttiden sin til å utvikle sine ferdigheter. 

 

I de senere år er det blitt laget en ny bok (t.h.) med forklaringer.

Utstillingen ble holdt i et gammelt verne-verdig hus i bydelen Sakoshi (under). Kommunen eier nå huset, som stadig brukes til utstillinger av mer eller mindre kjente lokale kunstnere. (Tidligere var det en flott dukkeutstilling der.)

Fra vinduene i første etasje kan vi også beundre flere små japanske hager.

Sakoshi er en koselig bydel, som alle mine gjester setter pris på å besøke.

Sakoshi er også kjent for en liten iskrem-sjappe. I helgene og på japanske  fridager kan det stå lang kø utenfor. Også Motonari og moren – fra Tokyo – koste seg i Sakoshi!

Advertisements
Publisert i Kultur, Ako | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

På besøk hos storkene

På hjemveien fra Kinosaki, stoppet vi i utkanten av byen Toyooka for å besøke storkene i Konotori no Sato Park. (konotori = stork, sato = hjemsted)

Stork var en utryddet fuglerase i Japan. Ja, den er på lista over utrydningstruede fugler i Asia!

Toyooka fikk tak i storker fra Russland og  innredet et storke-senter der hvor den siste storken døde i 1971. Nå er antall storker i Japan i ferd med å øke. På senteret får de bo, spise og formere seg. Målet er at de skal forlate senteret og slå seg ned i naturen rundt omkring i landet.

         

Det er gjerde rundt – for å beskytte dem mot ville dyr på jakt etter mat. Men det er ikke tak, så de får fly fritt omkring. Ja, til og med frihet til å bygge rede i bygda. Senteret har satt opp slike stenger som på bildet under.

Inne på senteret var det en interessant utstilling. En storkefamilie var så søte at jeg fikk lyst på et bilde…

Ellers så lærte vi der at det fins to slags storker i verden: den hvite europeiske storken (under t.v.) og den orientalske (under t.h.). Ser du forskjell på dem? (Svar: se på fargen på nebbet.)

Det er altså den orientalske sorten som var utryddet i Japan.

Jeg spurte noen på senteret om japanere også snakker om at storken kommer med baby til menneskene. Svaret overrasket litt: «Å ja, vi har jo lest H.C. Andersen…» Jeg må bare innrømme at jeg ikke visste at det var han som er opprinnelsen til tanken om at storken frakter babyer i nebbet og leverer til menneskene.

Mer informasjon om senteret i Toyooka og orientalsk stork:

https://www.japan-guide.com/e/e3530.html

http://www.arkive.org/oriental-white-stork/ciconia-boyciana/

 

Publisert i Blomster og dyr i Japan, Turist i Japan | Merket med | 1 kommentar

Kinosaki onsen – en spesiell opplevelse

Første søndag i oktober fikk jeg besøk av en tidligere NMS-misjonær, Gunnlaug Bøyum. Vi ble kjent med hverandre da jeg begynte på språkskolen i 1980. Siden har vi holdt kontakten og besøkt hverandre, både mens hun arbeidet i Japan og etter at hun slo seg ned i hjembyen, Bergen.

Sammen drog vi på en overnattingstur til Kinosaki – en hel by full av varme kilder – nord i Hyogo fylke . En kjøretur fra Ako på mellom to og tre timer.

Vi overnattet fra mandag til tirsdag på ryokan (japansk tradisjonelt hotell) – litt bortenfor krabben på veggen .

Etter et kort bad på vår ryokan fikk vi servert middag på rommet vårt.

Masse deilig mat fordelt på mange forskjellige tallerkener og boller.

         

         

         

Suppe (t.h.) og ris serveres til slutt i et slikt måltid.

Japansk mat kalles med en felles betegnelse washoku. Det japanske kjøkken er på verdensarvlisten til Unesco!

Etter måltiet var det tid for å ta en runde på byen og besøke diverse bad med varme kilder.

Det regnet enormt mens vi var i Kinosaki. Men vår ryokan utstyrte oss med paraply og gummistøvler. De fleste overnattingsgjester i en slik by vandrer rundt i yukata (bomulls-«kimono»).

Vi besøkte flere badehus – gratis. Tror det var inkludert en bitteliten sum i overnattingen for disse badebesøkene. Vi måtte vise fram et bevis på hvor vi overnattet. (Hang i snor rundt halsen.) Badevaktene lot seg fotografere sammen med oss.

Er vi ikke stilige i yukata og gummistøvler?

Flere av badehusene var ganske stilige.

Det mest berømte badehuset (under) var stengt mens vi var der.

Vi var også på byen for å ta et bad før frokost neste morgen. Men da begrenset vi oss til ett badehus (t.v.)

Frokosten foregikk i et fellesrom.

En tradisjonell japansk frokost består også av mange småretter fordelt på forskjellige tallerkener og boller.

Egget til frokost var kokt i onsenDet kom på bordet som et «vanlig» kokt egg (over). Vi ble anbefalt å helle litt soyasaus over egget etter at vi hadde knertet det i bollen (t.h.).

Vi tok oss en runde på byen før vi begynte på hjemreisen. Selv om vi hadde sjekket ut, fikk vi låne paraply og gummistøvler fra vår ryokan. Det var godt å slippe å sette seg i bilen med våte føtter og sko!

Selv i regnvær var Kinosaki en koselig by! Tar gjerne flere turer dit – om noen har lyst å slå følge…! En kulturell opplevelse! Hvile for kropp og sjel! Og all mat inkludert – «bare» en drøy norsk tusenlapp!

Vi stoppet i en butikk og kjøpte japanske «kaker» (t.h.). De er laget av ris.

Siden det var høst, var «kakene» formet som lønneblad i høstfarger og kastanjenøtter, som japanere om høsten spiser mye av i forskjellige varianter.

Det var kjempekoselig med besøk av Gunnlaug!

Publisert i Mat i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , | 2 kommentarer

Ny parkeringsplass ble til virkelighet

Når vi har større arrangement i Ako menighet, har det vært for lite parkeringsplass. Det er i grunnen nokså fullt hver søndag også med de to parkeringsplassene på bildene under.

T.v.: den opprinnelige parkeringsplassen, som er på motsatt side av veien og en del av den opprinnelige kirketomten (med prefabrikert hus) – før det ble ekspropriasjon p.g.a. vei- og kanalbygging. (Bildet er tatt fra kjøkkenvinduet mitt i 2. etasje.)

T.h.: tomt kjøpt for noen år siden til parkeringsplass. Den ble finansiert med lån blant medlemmene. Lånene var tilbakebetalt innen utgangen av 2016.

          

Helt siden jeg kom til Ako i september 2015, har eldste i menigheten, Katsutani, sagt til meg på tomanns hånd: «Se den åkeren der. Tenk om vi kunne kjøpt den for å få mer parkeringsplass. Men jeg tør ikke å nevne det for menigheten ennå.»

Jeg pleide å svare: «Hvis Gud vil, gir han oss mulighet til å kjøpe. Det er gratis å ha drømmer. Vi kan be om Guds ledelse.»

Tiden gikk. Våren 2017 ble det satt opp «til salgs» skilt ved åkeren (bortenfor det gule grendehuset på bildet over t.h.). Ryktene sa at det fantes interesserte kjøpere. Da måtte vi ta stilling til: nå eller aldri.

Tomten kostet noen hundre millioner yen. (En million = drøye NOK 70 000). Det underlige var at menigheten mottok flere millioner yen fra et eldre medlem som hadde fått det for seg å gi noe til Guds rike (som vedkommende sa) før det ble snakk om tomtekjøp. Og senere skal det visstnok bli mer… På konto var det også litt oppsparte midler. Et av ekteparene foreslo å gi hele resten av summen som lån – i stedet for å dele opp i mange mindre lån fra flere medlemmer. Altså var det økonomisk grunnlag for kjøp!

Så da eldste på menighetsrådsmøtet i juli la fram forslag om å kjøpe tomt, ble det enstemmig vedtatt å kjøpe dersom et ekstraordinært medlemsmøte i august ga sitt samtykke. Også der gikk man enstemmig inn for kjøp.

Det viste seg at selgeren syntes det var kjekt å selge til kirken – for…! Han hadde gått på sønsdagsskolen da han var liten. (Antageligvis da den finske familien Uski drev nybrottsarbeid i Ako.) Vi fikk faktisk litt avslag på prisen!

En åker har et lag med matjord øverst som må fjernes før man kan parkere biler der. Likeledes trengs et lag med grus. Eldste i menigheten, Katsutani, foreslo å ta jobben selv på en fridag med maskiner fra egen bedrift. (Han er rørlegger.) Det blir da en blanding av frivillighet (gave til Guds rike) og at menigheten dekker kostnader.

         

Det regner ikke mye i Ako, men det var meldt regnvær på innvielsesdagen. Så en gjeng satte opp et «hjemmelaget partytelt» på lørdagen.

Søndag 15. oktober, etter gudstjenesten, hadde Ako lutherske kirke  en liten seremoni for å innvie ny parkeringsplass. I regnvær!

Det er i grunnen bra at bygget mellom parkeringsplassene ikke er et privat hus… Åkeren bestod for øvrig av to tomter, og vi har altså bare kjøpt den ene. Det vil snart bli bygget et hus på den andre halvparten.

Pastor Ueda ledet seremonien. Han minnet oss om at denne nye parkeringsplassen er en Guds gave til menigheten.

Til slutt ble det tatt gruppebilde – fast post i Japan!

Neste søndag skal vi ha høstens spesielle gudstjeneste med radiopastor Ariki som gjestetaler. 800 brosjyrer er lagt i postkasser eller sendt til folk som på en eller annen måte har hatt kontakt med kirken. Da kommer det godt med å ha fått bedre parkeringsplass. Det blir spennende å se hvor fullt det blir! Og om noen tar i mot Jesus som sin frelser… Herved er utfordringen gitt til forbønn!

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med | 1 kommentar

Konsert utendørs

I år var det for 11. år på rad konserter i Ako med konsertmester Daishin Kashimoto og mange andre topp-musikere fra Berlin Filharmonikerne, m.fl. Jeg fikk med meg tre av konsertene – en himmelsk opplevelse!!!

To av konsertene skulle være utendørs, men den ene av dem ble innendørs p.g.a. regnvær.

Utendørs = inne på området til Ako slott.

Masse folk!

Det var ikke lov å fotografere under konserten, men jeg tok noen bilder under applausen. Under f.v. Sarah Christian ,Yuri Zchislin, Nabil Shehata og Timothy Park.

Fiolinisten Daishin Kashimoto (over t.v.) er mannen bak ideen om en årlig kammermusikk konsertuke i hjembyen Ako (morens hjemby) og Himeji. Hver billett koster bare JPY 1000 (ca. NOK 70)!!! Jeg har hørt at de 14 musikerne gjør konsertene delvis frivillig og at byene Ako og Himeji sponser en del. Konsertserien kalles hvert år Le Pont, fordi de ønsker å bygge broer til folket her gjennom musikken.

Mange av musikerne kommer igjen og igjen til Ako. Jeg har hørt både Eric LeSage (piano, over t.h.) og Radek Barborak (midten) før.

I løpet av konserten gikk sola ned, og lysene ble tent. Riktig stemningsfylt!

Det var også stemningsfylt å forlate konserten og gå tilbake til bilen.

          

Å google på Daishin Kashimoto gir mange treff. Han er ingen hvem som helst i musikkens verden! Flere av hans innspillinger fins på internett. Her er noen lenker til hjelp for å finne ut hvem han er:

https://en.wikipedia.org/wiki/Daishin_Kashimoto

https://www.berliner-philharmoniker.de/en/orchestra/musician/daishin-kashimoto/

https://www.japanarts.co.jp/artist/DaishinKASHIMOTO?lang=2

http://www.imf-le-pont.jp/

Presentasjon av alle musikerne (engelsk) som spilte under musikkfestivalen i Ako i 2017:

http://www.imf-le-pont.jp/artist/profile_en.php?doc=159

Publisert i Ako | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Kurs for søndagsskolelærere

De siste årene har en gammel tradisjon i VJELK, nemlig en årlig samling for søndags-skolelærere, blitt gjenopptatt. Som i Norge sliter også japanske menigheter med å samle barn til søndagsskole og andre barnearrangement. Barna har så mange andre tilbud og aktiviteter nå til dags.

         

I september i fjor var det samling i Nishi Akashi kirke (over t.v.). Ca. 120 deltok.

Shigeru Masaki (over t.h.) var taler. Han var da 89 år. «Vi vet ikke hvor lenge vi har ham i blant oss. Nå har vi kanskje siste sjanse til å lære noe fra en gammel mann med lang erfaring og et brennende hjerte for å nå ut med evangeliet,» ble det sagt. (Han døde faktisk før neste samling for søndagsskolelærere.)

18. september (offentlig fridag) i år var vi samlet i Yonago kirke. Drøye 50 deltok.

Det var kommet ønske om å besøke og lære fra Yonago menighet, som er den menigheten i VJELK som hver uke samler flest barn og ungdom. Pastor Hideki Matsumura hadde et tankevekkende foredrag.

                             

Men mye av programmet ble ledet av frelste tidligere søndagsskolebarn. En sjetteklassing (over t.h.) som møtte Jesus gjennom barnearbeidet i Yonago, og som ble døpt tidligere i år, hadde vitnesbyrd om hva MEBIG og Jesus betyr for ham. Han leste opp vitnesbyrdet som han hadde holdt på dåpsdagen sin.

Demonstrasjon av leker var det også. G i MEBIG står for game. Barna må ha det kjekt for å få lyst til å komme. BI står for Bible, og ME står for memory. Disse ingredienser er sammenlagt viktig og nødvendig for barna.

I Yonago kirke får barn som kommer for første gang velge seg ut en velkomstgave, som sees på bildet t.v. Det er visstnok både populært og velsmakende.

Jeg har tidligere hørt at det var grunnen til at noen fortsatte å komme – og starten på deres vei til frelse.

Etter et visst antall gangers fremmøte får barna velge en ny presang – som smaker godt. Yonago menighets MEBIG-arbeid har funnet en glimrende måte å møte barna på – både på Bibelens og barnas egne premisser.

Den store overraskelsen på kurset ser du på bildet under.

Etter å ha holdt en del av kurset i et annet rom i kirken, kom vi tilbake til kirkesalen der det var pyntet til fest med kakebord! Vi fikk også hver vår obento (= lunsjpakke, se bildet under) ved bordene der vi satt.

Og hva var poenget med et slikt kakebord?

Det står skrevet på veggen foran ( på japansk): Barn er ikke bare barn. Barn er mennesker. (Litt fri oversettelse.) D.v.s. å tenke at det ikke er så nøye – fordi de bare er barn – er feil! Både barn og voksne er mennesker, som fortjener å bli behandlet deretter. Ved selv å oppleve gleden over det overraskende og smakfulle kakebordet – som var tilpasset vår aldersgruppe, skulle vi reflektere over hvordan vi i våre menigheter kan skape glede blant barn slik at de kommer igjen og igjen til kirken. Kommer de igjen og igjen, har vi nemlig kjempestore muligheter til å lede dem til Jesus!

Fra Ako menighet deltok vi fire rundt bordet (under).

Gjengen fra Ako ble heltent!!! I bilen hjemover (mellom 2,5 og 3 timers kjøring), gikk praten livlig om hvordan vi kan omsette det vi hadde lært til noe som passer i Ako menighet. Faktisk ble det født flere ideer i bilen, og disse skal nå legges fram for neste menighetsråd – og årsmøtet! Stikkordet er mat. Men mer røper jeg ikke i denne omgang…

Følg heller med på bloggen – og BE!!!!!

  • Om Herrens ledelse og en god «fødsel» for nytt barnearbeid i Ako
  • At kursdeltagerne fra Ako ikke mister frimodigheten til å sette i gang
  • At hele menigheten blir tent og stiller opp for det opplegget vi lander på
  • For Ako-barnas frelse
  • For kirkens nabolag, der det bor barn i nesten alle hus
Publisert i Ako lutherske kirke, Kirke- og kristenliv i Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , | 2 kommentarer

Respekt for de eldre

I september er det alltid to offentlige fridager i Japan med ca. en ukes mellomrom. Den ene dagen er høstjevndøgn. Den andre er dagen man viser respekt for de eldre.

I familiene gjør man gjerne litt ekstra stas på besteforeldre (og oldeforeldre) den dagen. I nabolagene er det vanlig at kvinneforeningene lager spesiell festmat som de bærer rundt til de eldre. Men er det et arrangement for de eldre på grendehuset, får de servert mat der.

I media er det en del program og artikler om eldreomsorg, eldres problem, hva kommuner gjør for eldre, intervju med hundreåringer o.s.v. i dagene før eldredagen.

I år kunne vi lese og høre at antall 100 åringer har ny rekord: 67 824! Siden i fjor har antallet økt med 2132 personer. I 1963 var det bare 153 som var 100 år eller eldre. I 1998 var antallet kommet opp i 10 000, og i 2007 passerte statistikken 30 000.

Det er befolkningen på landsbygda som lever lengst! Shimane fylke (der jeg bodde i 12 år – i Nima) topper statistikken for femte år på rad, med Tottori fylke på andre plass. I Ako (byen jeg bor i nå), en liten by med 48 630 innbyggere, er det i år 16 som er 100 år eller eldre.

Mange kirker gjør som nabolagene: de viser respekt for de eldre i menigheten på nærmeste søndag – med mat eller program av en eller annen sort som gleder de eldre.

I Ako lutherske kirke får de utdelt hver sin pakke med sekihan (= rød ris, bildet t.v.) med et bibelverskort og en liten blomster-bukett. Eldre er de som er 75 år eller mer. (Den eldste i menigheten fylte 90 år første september.)

I år var det bare tre eldre som hadde mulig-het til å komme til kirken 17. september.

Om ettermiddagen ble det distribuert rispakker til medlemmenes ikke-kristne ektefeller og foreldre (over 75 år) og andre som har en tilknytning til kirken. Respekt for de eldre, ja, men også en dag som gir menighetene en gylden anledning til å utøve diakoni og/eller evangelisering…

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

I år var forresten spenningen stor før søndag 17. september. En kraftig tyfon var på vei. Ville vi måtte avlyse gudstjenesten? Ville folk være redde for å komme til kirken? Ville pastor Ueda bli forhindret fra å komme – p.g.a. stengt motorvei eller fare med å kjøre bil?

Tyfonen kom, ja, men ikke før på ettermiddagen. Vi rakk t.o.m. å ha menighetsrådsmøte først. Riktignok drog Ueda tidlig – for å være sikker på å rekke hjem før det ble farlig å kjøre. Før de siste drog, fylte vi kirkens inngangsparti og en bod med «løse ting», og sykkelen min ble lagt over ende. Hele kirkebygget ristet i vinden, og regnet pisket mot vinduene. For sikkerhets skyld holdt jeg meg langt unna vinduene – i tilfelle vinden skulle knuse dem. Tv stod på konstant for å holde meg orientert om faremeldinger. Inni mellom plinget det inn varselmeldinger på mobilen. Men både jeg og hele Ako kom heldigvis fra denne tyfonen uten ødeleggelser! Riktignok ble noen husstander bedt om å evakuere…

Kom ikke til Japan og si: «Det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær!» Det kan være livsfarlig å gå ut når tyfoner herjer. Derfor stenges motorveier, flyplasser, butikker og skoler. Tog- og busstrafikk stopper. Alt avlyses. Gode klær hjelper ikke mot eventuelle flyvende takstein, høy vannstand i elver, trær som velter, fjellsider som raser ut o.s.v.

Publisert i Ako lutherske kirke, Japansk samfunn | Merket med , , | Legg igjen en kommentar