På «hyttetur» ved Biwa-ko

Det er lite nytt å fortelle fra arbeidet nå for tida – på grunn av Coronaviruset.

Men jeg har lyst til å vise noen bilder fra en «hyttetur» jeg var med på 4.-6. oktober. (Reiste hjemmefra søndag etter gudstjenesten.) Jeg har vært invitert hvert år siden 2015. I år passet det endelig.

Bygningen (t.v.) ser ikke ut som noen hytte akkurat, men det var altså der jeg tilbrakte to netter (der verandaen stikker ut øverst t.h.) Systemet er slik at folk eier en leilighet en fast uke (eller mer) hvert år. Hver leilighet er fullt møblert, til og med med flygel! Der er mange soverom – beregnet på at man kan ha mange gjester. Håndklær behøver en heller ikke ha med hjemmefra. 

I den romslige stua sammen med vertinnen og en annen gjest, fru Fujitomo i Ako menighet. Et barnebarn fra Tokyo var også gjest. 

 

Grilling på verandaen første kvelden.

Nydelig utsikt over Japans største innsjø, Biwa-ko, fra soverommet mitt.

         

Rett bak «hytta» var det gondolheis fra Biwako Valley opp til Biwako Terrace – over 1000 m.o.h.

Videre kunne vi ta en ny heis opp til fjelltoppen Horai (bak gondolen på bildet under), 1174 m.o.h.  

         

Utsikten var upåklagelig! Men det var kjølig på Horai-fjellet!!! Bare 15 grader (6.oktober). Glad jeg hadde med både golfjakke og vindjakke.

«Kubene» nedenfor plattformen var for å sitte i ro og nyte utsikten.

Over t.h.: På høyeste toppen var det også steder for å tilbe fjellgudene. Det er det på alle fjelltopper i Japan.

Ellers var det mange artigheter underveis.

Ingen aldersgrense for å skli på akebrett (t.v.) eller balansere med serverings-brett i hånden (t.h.).

Fru Kuroda er sprek!!!  Hun ble 80 år i september.

Før vi tok gondolen ned igjen til bilen, var været blitt bedre. Så nye utsiktsbilder ble tatt. Det blåe nederst er vann! Rundt hele utsiktsplatået var det vann på denne måten. Det skulle vel  symbolisere innsjøen, men fungerte også som gjerde. Ingen kunne falle utfor her uten å bli våt først. Fint forresten å kunne fotografere en utsikt uten gjerde! 

Vi var på denne fjellturen tirsdag formiddag. Men før hjemreisen til Ako ble jeg invitert på lunsj i enden av en smal og bratt vei som gikk langt oppi huttaheiti. Fra bordet hadde vi nydelig utsikt over Biwa-ko og Otsu, en by i sørlige del av innsjøen.

 

En god del av maten var dyrket på tomta. Utenfor vinduet så vi både blåbærtrær (!) og andre frukttrær.

Derfor var det naturlig å bestille blåbær juice. Den smakte utrolig godt!!! (t.v.)

Diverse retter kom på bordet, en om gangen. 

          

Forskjellige slags ferskt brød ble regelmessig servert. Derfor smør på bordet. Ellers var det markblomster på bordet. 

Dessert til slutt.

Japan forbindes gjerne med washoku. (Betyr japansk mat.) Men mange restauranter spesialiserer seg på vestlig mat, som oftest inspirert av det franske eller italienske kjøkken.

Det var veldig kjekt å være på «hyttetur», og ikke minst å få oppleve vestsiden av Biwa-ko. Der hadde jeg nemlig aldri vært før. Bortsett fra engelskklassen klokka 19.30 om kvelden tok jeg tirsdagen fri. (Har igjen noen ubrukte sommerferiedager.)

Mandagen kjørte vi rundt hele innsjøen, og opplevde ting på østsiden. Men bilder derfra kommer i neste innlegg – i nærmeste framtid.

Publisert i Fjell i Japan, Turist i Japan | Merket med , , | 1 kommentar

Corona-høst – hva gjør vi med det?

Akkurat som i Norge – og i andre land – går statistikken i Japan opp og ned når det gjelder antall smittede av Covid 19. I Tokyo var det i sommer på det meste over 400 nye smittetilfeller daglig. Siden har det vært nede i bare drøye 100 nye om dagen der. I dag var det snaue 200. I Ako var vi oppe i 16 smittede på det meste. Nå er det ingen.

Men alle er redde for å bli smittet! Derfor er alt mulig avlyst i høst. Barna går på skolen, ja, men idrettsdag, kulturdag, besøk av foreldre på skolen – alt den slags har kommunen avlyst. Templene skal ikke ha sine matsuri (tempelfestivaler) i høst. I Harmony Hall er det årlige besøket av konsertmesteren i Berlinfilharmonikerne og hans medmusikanter kansellert. Ingen andre konserter blir det heller.

Mange japanere har ikke besøkt familien sin i sommer. Særlig folk som bor i Tokyo og Osaka er redde for å ta i mot besøk eller besøke eldre foreldre på landsbygda. Mange lengter etter å møte sine barnebarn! Jeg skulle hatt besøk av en japansk dame fra Tokyo i september. Men tanken på hvordan menigheten ville reagere på at noen fra et slikt sted  skulle overnatte hos meg, gjorde at vi bestemte oss for å utsette besøket.

Hva gjør kirken med sitt høstprogram?

Vi føler oss forpliktet til å gjøre som alle andre i kommunen. Menigheten er ikke bare redd for selve viruset. De er også livredde for å havne i nyhetene og bli presentert som en kristen kirke som ikke tar smitteverns regler på alvor og utsetter byen for smitte – sånn som man har hørt fra Korea.

Derfor er aktivitetene på et minimum. Det vil si: søndags gudstjenester, bønnemøter og engelskklasser har vi. På søndagene synges bare to vers av hver sang. Det er slitsomt å synge med munnbind på. Ingen kaffekos etter gudstjenesten. De som er redde for å bli tørste i varmen oppfordres til å ha med drikke selv. Før gudstjenesten og under sangen før prekenen blir det luftet. Hele uka luftes det i timevis. Håndsprit ved inngangen og munnbind er selvsagte ting. Engelskklassene for voksne og ungdom hadde «tea time» før, men nå mener menighetsrådet at vi ikke skal ha det, og elevene er helt enige.

Resten av året blir det ingen spesielle arrangement med innbydelser i postkassene, plakater og den slags. Ikke julemøte for barn og ikke evangeliserende «julekveld» (planlagt til 19.12). Vi har allerede meldt avbud til det finske misjonærekteparet Perendi, som skulle ha sunget, spilt fløyte og gitar og hatt vitnesbyrd den kvelden.

Kirkestyret i VJELK har sendt ut veiledning til sine lokalkirker om hvordan man skal legge opp arbeidet, eller rettere sagt, hva man skal unngå. Ako menighet følger således også rådene derfra.

Men ett og annet gjennomføres. Selv om nabolaget ikke arrangerte noe for de eldre i år, valgte Ako kirke å markere «respekt for de eldre» dagen i midten av september. Vel, vi markerte dagen for dem som vanligvis kommer, og lot være å sende innbydelser til ikke-kristne.

Jun Suu Park, ansatt som evangelist fra 1. juli, fikk i oppdrag å gi de eldre et Gudsord, be for dem, og dele ut en liten pakke med bibelvers-kort og manju (en slags japansk kake med bønnemasse inni).

Nedre aldersgrense er 75 år!

Vår spreke 80 åring, fru Kuroda, hadde med mannen sin til kirken denne dagen. Det er sjelden han kommer, og aldri på søndager. Derfor var kona så glad denne søndagen at hun «bestilte» bilde sammen med oss to arbeiderne. Mange på Misjonssenteret i Drammen ber for fru Kurodas mann. Det er kona veldig glad for!!!

Selv om vi ikke lager brosjyrer der kirken inviterer folk, så er det fritt fram for medlemmene å privat invitere familie og venner. Og om noen nye plutselig dukker opp, blir de ikke sendt på dør.

Snart er det Alle helgens dag. Da kommer vanligvis mange. I år vil vi markere dagen, men på en enklere måte.

Det føles litt rart å være misjonær som driver minst mulig utadrettet arbeid. Likeledes føles det rart å ikke kunne ha flere barne- og ungdomsmøter enn før etter at vi ble to arbeidere. Det var jo det som var meningen… Men det er bare å finne seg i at slik er det i disse Corona-tider. Mange steder i verden har det verre enn oss!

Yun Soo Park har i september prøvd med nettsamling for ungdom. Ungdommene ønsker å fortsette med det. VJELKs ungdomsarbeidere arrangerer for øvrig nettsamlinger for ungdom hver lørdag kveld en times tid.

Ellers så skal vi ikke ha tre dagers arbeidermøte på Hiruzen Bible Camp i november. Det har aldri skjedd før! Man er redd for smitte når vi samles slik. I stedet blir det en endags nettsamling der arbeiderne i hvert distrikt skal samles i en kirke i sitt distrikt og har nettforbindelse med de andre distriktsamlingene og med kirkeledelsen, som vil være samlet i Kobe. Vi her i Bantan skal samles i Himeji kirke.

Jeg er NLMs representant i styret for Mediasenteret. I april og juni ble styremøtene avlyst på grunn av Coronaviruset. I september hadde vi digitalt styremøte. Det skal vi også ha i november og januar.

I år vil influensavaksinen være klar fra 1. oktober. Men i oktober er det bare de som er over 65 år som får komme. De andre må vente til november eller desember. Det har styresmaktene bestemt.

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , , , , , | 3 kommentarer

En overraskelse – 40 års jubileum

En eller annen gang har jeg kommentert til folk i Ako menighet at 1. september 2020 vil det være nøyaktig 40 år siden jeg første gang kom til Japan som misjonær. Dessuten kom jeg til Ako også 1. september – for fem år siden. I menighetsrådet i juli mente noen at dette burde markeres på en gudstjeneste i september. De mente at jeg da skulle fortelle litt om mine opplevelser som Japanmisjonær gjennom 40 år – som et vitnesbyrd. I menighetsrådsmøtet i august, da jeg ikke var til stede på grunn av ferien min, la de diverse planer for markering av 40 og 5 års jubileum. Resultatet ble for meg en stor overraskelse!

Vitnesbyrdet ble holdt i gudstjenesten.

Alle sitter mer spredt omkring nå på grunn av Coronaviruset. Ja, flere sitter i andre rom enn selve kirkerommet. Det går bra på grunn av høyttalere i taket.

Den store overraskelsen kom da det som vanlig var opplysninger til slutt.

T.v.: Først ble jeg av Katsutani, eldste i menigheten, overrakt et slags diplom der det stod mange takkens ord for tjenesten.

Den som forstår japansk kan jo lese hva som står skrevet på takke-diplomet. Men for dere som ikke forstår kan jeg kort gjengi innholdet.

Her takkes det både for tjenesten jeg har gjort i forskjellige VJELK-kirker siden 1980, for tjenesten siden 2015 i Ako, og for at jeg har brukt mine nådegaver til å preke og forkynne evangeliet til mange nye mennesker gjennom engelskklasser for voksne og barn. Til slutt takkes Gud for at han har bevart meg og ledet meg i 40 år, og så vil de be om Guds velsignelse over tiden som er igjen av denne perioden.

Etterpå fikk jeg overrakt en gave fra menigheten.

Et bilde i keramikk i glass og ramme.

Fargene på keramikken er spesielle for Ako.

Det er veldig vanskelig å få fargene til å bli et slikt landskap av fjell og himmel. (Antagelig mange mislykkede forsøk mellom de vellykkede.)

Jeg har i alle fem årene sett disse bildene og tenkt at det kunne vært kjekt å ha ett som minne om tiden i Ako. Men slike bilder er ganske dyre, så jeg har sagt til meg selv at slik bruker man ikke penger på til seg selv. Dette har jeg jo ikke sagt til noen, bare tenkt for meg selv. Så derfor ble overraskelsen så stor da jeg pakket ut gaven.

Jeg kjenner faktisk han som har laget bildet: Kunihiko Nagamune (t.h.). Derfor er det flere grunner til at jeg synes det var kjekt å få dette bildet.

Det er forresten samme mann som har laget diverse vann-lyd-installasjoner i hagen til Momoi museum, som flere av mine norske gjester har sett og prøvd. (Klikk på stikkordet «Momoi museum» og se flere bilder derfra.)

T.h.: Samme dag som menigheten markerte mine to jubileer, fylte fru Kuroda (t.h.) 80 år! Det skulle ingen tro – så ungdommelig og sprek som hun er.

Vel, tiden har gått fort, tenker jeg når jeg ser meg tilbake. Mange gode minner!!!!!

I mitt vitnesbyrd brukte jeg Salme 23,1Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.

Dette verset summerer opp hvordan jeg har hatt det siden 1980 i Japan og de siste fem årene i Ako menighet! Ikke alle dager har vært «solskinnsdager». Det store jordskjelvet i 1995 (7,5 på Richters skala), brukket håndledd, og ikke alltid lett å samarbeide med en og annen japaner – for å nevne noe. Men Herren var min hyrde da også!

Når jeg ser tilbake på hvordan Herren har ledet og bevart meg, blir jeg flau over alle innvendingene til kallet jeg serverte ham før 1980. Men hyrden var der da også og ledet meg tålmodig gjennom kallsprosessen. Jeg får tro at fortidens uvillighet er en av de mange synder Herren har tilgitt meg. Hvis jeg kunne ha returnert til 1970 årene og levd disse årene en gang til, skulle jeg ikke ha vært så motvillig, tenker jeg nå. For jeg har jo opplevd velsignelsen som følger med det å vandre på den veien Gud valgte for meg. Jeg har erfart at det faktisk går an å reise ut på løftene i Bibelen. Herren er min hyrde. og har vært det i alle år. Det er derfor jeg ikke har manglet noe – selv om jeg inni mellom har vært litt misfornøyd.

Derfor kan jeg anbefale alle andre å gjøre som det står i Salme 37,5: Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn.

 PS De fleste bildene er tatt av Setsuko Katsutani.

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , , , | 3 kommentarer

Familiedager i Tottori

De siste dagene av sommerferien 2020 ble tilbrakt i Tottori – sammen med familien Bergersen. Opprinnelig var planen at de skulle besøke meg i det lånte huset i Nima. Da oppholdet der ble avlyst på grunn av mange smittede i Shimane fylke, foreslo de å finne på noe annet sammen. Det syntes jeg var veldig koselig, så det takket jeg ja til! Vi ønsket da å nyte bading og strandliv ved Japanhavet.

Tottori er ikke så langt unna, og der er det uendelig mange fine strender å velge mellom. I løpet av fire dager badet vi på tre forskjellige steder.

T.v.: Som mange japanske familier har også familien Berger-sen et strand-telt.

Lille Aron (enda ikke to år) var i full aksjon på stranda.

Han elsket vannet, sanden og bølgene. Det var stort sett 36-37 grader, så Aron var kledd slik at han ikke skulle bli solbrent. Vannets temperatur var ikke veldig forskjellig (?)

Men vi voksne koste oss også! Marius spøkte med at han kunne tenke seg omplassering til Tottori – slik at han kunne nyte strendene oftere. Så rent og klart vann som Japanhavet, og så flotte strender fins det nemlig ikke i nærheten av Kobe eller Ako.

                     

Å være hele dagen på stranda i den varmen går ikke an, så vi gjorde noe annet om formiddagene.

Båttur utenfor Uradome

Aron var mer betatt av skumsprøyten bak båten enn de fine klippene.

En formiddag besøkte vi nabobyen Kurayoshi og spaserte litt rundt i den gamle bydelen.

Aron trives med alle mennesker. Han ville gjerne rusle rundt med meg. Koselig det!

         

Inni mellom var det et tempel for dem som sørger etter abort. Her kan de komme og ofre til det døde fosteret og be om tilgivelse. Slike tempel finnes mange steder i Japan.

Marius og Karoline hadde ikke vært i Kurayoshi før. Så vi kjørte bortom den lutherske kirken i Kurayoshi. (VJELK) Det var Dagny Drivstuen som startet misjonsarbeid der.

Kirken ble ganske ødelagt under et større jordskjelv for et par år siden. Nå har de ikke bare reparert, men også utvidet litt og flyttet inngangen. Riktig fint var det blitt!

Vi kjørte også bortom kirken i Uradome (VJELK) da vi badet på stranden der.

På søndag deltok vi på gudstjeneste i Tottori lutherske kirke (VJELK). Der har de også barnehage. Derfor står det en liten buss parkert utenfor kirken. (Bussen henter og bringer barna hver dag.)

Aron aktiviseres med bok og klistremerker under gudstjenesten og oppfører seg riktig fint!

Aron er glad i mat! Han har sin egen måte å spise makisushi på! (under) Til frokost foretrekker han washoku (japansk mat) framfor vestlig!

Japanske restau-ranter har egne barne-menyer.

Aron koser seg, og synes det er best å spise med hendene! Han spiser faktisk ganske mye, selv om han ikke er så stor.

Jeg har spist mye sjømat i sommer! Her er to forskjellige domburi-retter med sashimi . D.v.s. at den råe fisken legges oppå ris i en litt stor bolle. Veldig godt!

Før vi ankom Tottori besøkte vi David og Caroline Thorsen i deres nyinnflyttede hjem i Yonago. (David har begynt å arbeide i Yonago menighet fra september, mens Caroline fortsetter språkstudier.) Vi hadde det så hyggelig at jeg glemte å fotografere…

Før vi vendte nesen mot Tottori (by), dro vi bortom den lille havnebyen Sakai Minato for at jeg skulle få se gata med alle manga-figurene til Shigeru Mizuki (1922-2015).

Mizuki vokste opp i Sakai Minato. Under krigen mistet han den ene armen sin. Likevel klarte han å tegne. Krigen har påvirket hans manga til en viss grad. De fleste karakterene hans er inspirert av monstre i gamle japanske sagn.

T.v: sammen med sin trofaste kone. Hun fikk endene til å møtes da de var lutfattige, og holdt humøret oppe uansett hva som skjedde. Jeg har sett et halvt års morgendrama om deres liv på NHK for noen år siden. Så det var derfor artig å komme til Sakai Minato!

                   

Dette er det siste innlegg fra sommerferien i Japan i 2020. Jeg er svært fornøyd med denne ferien! En god «erstatning» for Norgesferien/ tur til Oberammergau som ble avlyst på grunn av Coronaviruset. Selv om jeg har kjørt over 4900 km i ferien, har det også blitt mange deilige og rolige dager ved Japanhavet. En drøy uke på tur alene, ja, men også trivelig fellesskap med Ingebjørg Hildre nordover og med familien Bergersen i Tottori. Ingen grunn til å klage, nei!!!

Frisk og uthvilt begynte jeg 1. september å arbeide igjen etter ferien. Det er kjekt det også! Den dagen var det faktisk nøyaktig 5 år siden jeg kom til Ako, og nøyaktig 40 år siden jeg kom til Japan første gang. Mer om det i neste innlegg.

PS  5 av bildene i dette innlegget er tatt av Marius Bergersen.

Publisert i Kirke- og kristenliv i Japan, Turist i Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Feriedager alene (2)

Som tidligere nevnt, så skulle jeg ha tilbrakt drøye to uker i lånt hus i Nima,  fisker-landsbyen der jeg bodde og arbeidet fra 2001-2014 (bortsett fra et drøyt år i Norge.) Så ble den planen stoppet av Corona-viruset noen dager før, og jeg endte opp med å dra på alene-ferie til Yamaguchi fylke (lengst vest på hovedøya Honshu).

I Nima var planen å ta det med ro og kose meg med lesing og bading. Yamaguchi har også lang kystlinje langs Japanhavet, så jeg valgte meg en sted med bademuligheter. Valget falt på Hagi. Her var jeg daglig på stranda fra tirsdag til lørdag til nærmere solnedgang.

         

Stranda – Kikugahama – er lang! I høyre del må man betale for parkering og dusj. Jeg gjorde som de lokale: parkerte på kaia (venstre del av bildet under) og nøt strandlivet der. Så veldig avkjølende var vannet ikke. Godt over 30 grader, tror jeg. Men så var det 35-36 grader i lufta.

I slikt vær kan man ikke tilbringe hele dagen på stranda. Så hver dag fant jeg på ett eller annet på formiddagen. Hagi er full av muligheter for sightseeing.

Slottsruinene

Nær slottet er mange gamle samuraihus bevart. Det er flott å rusle rundt i gatene der.

Hagiyaki (keramikk) er veldig berømt! Alle japanere vet hva slags keramikk det er. Jeg handlet både bryllupsgave og andre gaver for framtiden (men ikke en masse kopper).

I et tempel var det mange små papir-paraplyer i stedet for de vanlige lykkelappene.

Hagi er en by som absolutt alle japanere kjenner til! I gamle dager var det nemlig et veldig sentralt sted. Nesten på linje med Kyoto!

Mori-klanen regjerte i Choshu distrikt (nåværende Yamaguchi og litt av Hiroshima fylke) i over 250 år.  Da var Hagi deres «hovedstad».

Choshu-folk var sentrale i forsøket på å få slutt på Tokugawa shogunatet og innføre Meiji Restoration i 1860 åra.

Choshu Five (noen av de unge mennene på bildene over) snek seg ulovlig ut av Japan i 1863, mens landet var lukket, for å studere i London, kom tilbake og deltok i moderniseringen av Japan i siste halvdel av 1800-tallet. En av de fem, Hirobumi Ito, ble Japans første statsminister.

Byen har fostret mange kjente statsmenn og skolefolk. Se bare alt Akiyoshi Yamada (statuen) har utrettet.

Det var i dette bygget at de fem og mange andre unge menn fikk sin utdannelse, d.v.s. lærdom og inspirasjon til å tenke nytt. Altså er dette «fødestedet» til det moderne Japan. Shokason juku – nå på UNESCOs verdensarvliste – ble startet i 1842 av den unge samuraien Shoin Yoshida. Han fikk dødsstraff for å satt i gang med slike «ulovligheter».

Hirobumi Itos villa

Hagi var også tidlig ute med jernverk og smelteverk. Ovnen t.v. er på UNESCOs verdensarvliste. Likeledes stedet der et av Japans første skipsverft var (i nærheten).

Hos UNESCO regnes derfor Hagi som stedet for Japans industrielle revolusjon.

Det fins også litt trist historie i Hagi. Jeg besøkte graven til de skjulte kristne som ble oppdaget og drept for sin tros skyld (t.h.). De ble tvangs-flyttet fra Kyushu til Hagi og satt til hardt arbeid – slik at de skulle dø.

En morgen kjørte jeg til nabobyen Nagato der det var anledning til å være med på båttur til yttersiden av øya Omijima. Deilig i varmen!

T.v.: Båten kjørte også inn i en hule.

Overalt i Japan blir man oppfordret til å bruke munnbind. Noen steder slipper man ikke inn uten. Men at det skal være nødvendig på ute på dekket når båten er i fart er for meg uforståelig. Jeg tok mitt av da båten startet…

På søndag deltok jeg på gudstjeneste i Hagi før jeg kjørte 383 km hjem til Ako. Underveis stoppet jeg og så klippene i Hagi Hornfels.

                         

En fantastisk, avslappende og spennende uke!

PS Den siste uka i ferien gjenstår å publisere, nemlig turen til Tottori med familien Bergersen. Det kommer i neste innlegg.

Publisert i Turist i Japan | Merket med , , , , , , , | 2 kommentarer

Feriedager alene (1)

Jeg kom hjem 12. august fra ferietur nordover med Ingebjørg. Fortsatt var det lenge igjen til ferieslutt 31. august. Opprinnelig skulle jeg ha fått låne et hus i Nima resten av ferien, være der først alene, og så få besøk av familien Bergersen. Men så ble det brått så mange Coronavirus-smittede (91!) i Shimane fylke at vertskapet ble bekymret og avlyste besøk av meg. Å være hjemme lenge når jeg bor i kirkens andre etasje føltes uaktuelt (om enn billigst). Jeg måtte brått finne en annen løsning!

Hvor i Japan har jeg ikke vært og som egner seg til alene-ferie, tenkte jeg. Valget falt på Yamaguchi fylke. D.v.s. lengst vest på hovedøya Honshu. Tidligere har jeg kjørt gjennom fylket på vei til neste hovedøy, Kyushu. Jeg har også vært til Kintaikyo-broen i Iwakuni (nær Hiroshima) og sammen med en familie fra Nima besøkt en safaripark og en gedigen dryppstenshule, Akiyohi.

Avtroppende statsminister,  Shinzo Abe, er forresten fra Yamaguchi. Mange kjente statsmenn i japansk historie kommer fra dette fylket. Det var et sentralt område i tidligere århundrer.

Første stopp på turen ble Yamaguchi by (fylkeshovedstaden). Jeg har alltid tenkt at før eller siden vil jeg dit for å se kirken bygget til minne om Japans første misjonær, Jesuitten Francisco Xavier (1506-1552). Han var spansk, men ble sendt ut som misjonær til Østen fra Portugal. I 1549 ankom Xavier Kagoshima (Kyushu). Det tok litt tid før han fikk «oppholdstillatelse». I 1550 besøkte han Yamaguchi i flere måneder. Mer informasjon om Xavier:

https://no.wikipedia.org/wiki/Frans_Xavier

Visstnok har den opprinnelige kirken brent. Så her ser du den gjenoppbygde kirken.

Jeg gledet meg til å se kirken innvendig, men den var stengt for turister på ubestemt tid på grunn av Corona-epidemien. Dessverre!

Siden det var vanskelig å finne en protestantisk kirke i Yamaguchi by, dro jeg videre til havnebyen Ube. Der overnattet jeg  på hotell og deltok på gudstjenesten i en luthersk kirke neste formiddag – før turen gikk videre til Shimonoseki, største byen i Yamaguchi fylke (2016: 265 684 innbyggere).

Fra Shimonoseki går det bro over Kanmonstredet til Kyushu.

Broen ble åpnet i 1973. På det smaleste er dette stredet 700 meter. Lengden er 27 km, og fasongen er som en S. Her kan man komme seg fra Seto Naikai (Innlandshavet) og Stillehavet til Japanhavet eller omvendt. En «snarvei» fra for eksempel Korea og Kina til Osaka. Broen er motorvei, og derfor bare for biler. For gående, tog (åpnet i 1942) og shinkansen (åpnet i 1975) er det forskjellige undersjøiske tunneler. Ja, det fins en tunnel for biler også.

Før har jeg kjørt over broen – på vei til Kyushu – og bare sett ned på byen. Søndag ettermiddag 15. august spaserte jeg langs promenaden under broen og nøt synet og lydene av båttrafikk. Ca. 500 båter går gjennom dette stredet hver dag.

T.v.: Underveis var det et Shinto-tempel – for sjøgudene.

T.h.: En hellig stein der vannet møter land rett nedenfor tempelet.

Jeg tok en tur med gondolbanen opp til toppen av Hinoyama (268 m.o.h.) for å se utsikten.

På Kyushu-siden ser vi Moji, der det tidligere var en norsk sjømannskirke. (Bak broen)

Ellers er Shinomoseki kjent for sitt store fiskemarked og  fugu – fisken som er berømt for å ta livet av mennesker hvis den ikke blir tilberedt på rett vis av fagfolk. August er ikke sesong for å spise denne fisken. (Men jeg har spist fugu andre steder.) Fiskemarkedet var dessverre stengt.

Dagen etter gikk turen nordover langs kysten. Underveis kom jeg til dette vakre stedet. Broen over til Tsunoshima er et meget berømt turiststed i fylket.

Dette er fargen på Japanhavet, og som jeg savner når jeg bor i Ako. Fikk lyst til å bade på stranda (under), men en bråkete høyttaler og dyr parkeringsavgift satte en stopper for det. Bading ble «utsatt» til de etterfølgende dager.

Et annet besøksmål langs dagens kjørerute var dette spesielle tempelområdet ved havet: Motonosumi Inari Shrine.

I nærheten var det også risåkrer i «trapetrinn».

Etter bare 2,5 dager var allerede konklusjonen min at jeg hadde det utmerket – selv om jeg var alene på ferietur.

Resten av uka tilbrakte jeg i historiske Hagi – med daglige strandbesøk og noe sightseeing. Men det får jeg komme tilbake til i neste innlegg.

################

PS. Raskeste vei til Shimonoseki fra Ako er i følge Google Map 404 km. Til Yamaguchi by 338 km. (Motorvei hele strekningen.)

Raskeste vei fra Shimonoseki til Hachinohe, nordligste punkt på ferieturen med Ingebjørg, er 1661 km. (Motorvei hele strekningen.)

Honshu, som er verdens 7. største øy, har store avstander! Og jeg har kjørt langt i sommer!!!

Publisert i Turist i Japan | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Til Nikko – igjen

Jeg har vært i Nikko før, men ikke Ingebjørg Hildre. Så jeg foreslo å inkludere Nikko i vår reiseplan.

Nikko var feriested for utlendinger på slutten av 1800-tallet. James Curtis Hepburn, den første som oversatte Bibelen til japansk og som også lagde romanisert alfabet for det japanske språk, var en av dem som ferierte der.

Nikko ligger flere hundre meter over havet og derfor et godt sted å komme til i sommer-varmen. Sist jeg var der, var det mars (2013, 2014), 6 kuldegrader, snø og is.

Denne gangen var det grønt, og dermed en helt ny opplevelse.

Lake Chuzenji (høyere opp i fjellene bak selve Nikko) 1269 m.o.h.

Fjellene i bakgrunnen er godt over 2000 m.o.h.

Kegon Falls (foss) Ca. 100 meters fall

En annen foss: Ryuzu Waterfall

For å komme opp hit må man kjøre en vei med mange svinger, hvor det er veiavgift. På veien opp stoppet vi og nøt utsikten (men kjørte ikke gondol).

Vi overnattet i en sidedal til selve Nikko, i en berømt onsen-landsby (varme kilder): Kinugawa Onsen, der vi hadde flott utsikt både fra rommet vårt (t.h.) og når vi satt og spiste (t.v.).

                         

Nikko er for øvrig spesielt kjent for Toshogu-tempelet, som befinner seg på UNESCOs  verdensarvliste. Her er Tokugawa Ieyasu gravlagt (den første shogun). Et kjempestort område, som inneholder både buddhistiske og shintoistiske templer.

På hele turen vår var det egentlig uvanlig lite folk, både på hoteller, restauranter og  severdigheter. Men i Nikko var det annerledes. Men så var vi der på en offentlig fridag (10.august). Vi ruslet derfor rundt med munnbind på, slik som det stod skrevet ved inngangen at var påkrevet.

I Nikko har også keiserfamilien tidligere hatt feriested. Under krigen var det tilholdssted for daværende kronprins (nåværende abdiserte keiser Hirohito) for at han ikke skulle bli drept i Tokyo når amerikanerne bombet byen.

Tamozawa Villa er nå åpent for publikum. En bygning med imponerende 106 rom og hageanlegg rundt og i midten. Rommene var en blanding av både typisk japansk og vestlig arkitektur.

         

Over t.h.: «kontoret» for mottagelse av gjester og underskiving av dokumenter. Over t.v.: Byggestilen med treverk både horisontalt og vertikalt finner man flere steder i Japan.

I varmen var det godt med en is!!!

Over: Den ene dagen spiste vi en rett som er spesiell for Nikko, nemlig yuba.

Fra Nikko og hjem er det godt over 700 km å kjøre. Så vi var avhengig av en overnatting underveis. Vi kjørte over fjell og gjennom daler i retning Suwa-ko, en innsjø i Nagano fylke.

Veier er godt «polstret» mot ras.

Den siste kjøredagen var vi innom og besøkte pensjonert misjonær Erik Frøyland (Misjonsalliansen) med familie. De bor i ei «hyttegrend» drøye 1200 m.o.h. – ikke så langt fra Suwa-ko. Erik er gift med japanske Noriko. Her sammen med eldste datter, barnebarn og svigermor. (Godkjent publisering på bloggen.) Erik har dessverre fått Parkinson, og var derfor ikke i samme form som sist vi treftes (for en god del år siden). Men det virket som han satte pris på besøk.

Erik og Noriko har bygd opp et kombinert kirke- og rehabiliteringssenter like ved huset deres.

Oppe på galleriet bak i kirken var det pipeorgel!

– Det må ha kostet mye, glapp det ut av meg.         – Nei, det har vi i menigheten bygd selv, svarte  Noriko. – Det tok noen år å bli ferdig.

Imponerende! Og flott lyd!!!

Jeg har i mange år hatt lyst å se dette senteret. Men det har aldri passet – på vei til eller fra feriestedet Nojiri. Derfor var det kjekt å komme dit – endelig! På grunn av Eriks sykdom er det nå bare menigheten som er i funksjon.

 PS Sommerferieturen med Ingebjørg tar her slutt, men i neste innlegg blir det bilder fra en alene-ferietur til Yamaguchi fylke. (Det ble ikke noe av oppholdet i Nima.) 

Publisert i Fjell i Japan, Religioner i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , , , , , | 1 kommentar

Tohokukysten – 9 år og 5 måneder etter tsunamien

Sommerferien 2020 ble, som tidligere skrevet, tilbrakt i Japan i stedet for i Norge på grunn av Corona-tilstanden. Da Ingebjørg Hildre og jeg ble enige om å dra på ferietur sammen, ønsket jeg å dra til Tohoku-kysten for å se hvordan det var gått med gjenoppbyggingen etter den store tsunamien 11. mars 2011. Jeg håpet også å finne igjen et av stedene der jeg hadde deltatt på hjelpearbeid i august 2011.

Her kan du se en del bilder fra kyststrekningen mellom Hachinohe (Aomori fylke) og Iwaki (Fukushima fylke). En strekning på 517 km i følge Google Map. (NB! Tsunamien råket enda flere km kyststrekning!!!) Vi brukte to dager på denne strekningen, og overnattet i Kesennuma. Innimellom var det (gratis) motorvei.

I Hachinohe var tsunamien «bare» 5, 3 m. Det var avmerket  på trappa opp til et tempel for havgudene utenfor havna. (Tempelet på toppen av haugen under.)

Byen for øvrig ble visst ikke så veldig ødelagt. Stort sett vått i 1. etasjer.

For meg som har bodd i Nima, en fiskerlandsby på Japanhavskysten, var det interessant å se hvor mye større og kraftigere fiskebåtene var i Hachinohe. De fisker nok langt til havs i Stillehavet.

I en slik by med stor fiskeflåte var det naturlig å spise middag på en skikkelig sushi-restaurant. Her er det ikke noe bånd som går rundt med «billig» sushi. Tilberedelsene skjedde foran oss mens eieren konverserte med oss. Han hadde en liten skjerm foran munnen som corona-beskyttelse.

Sushibitene ble servert på et blad. Stadig kom det nye sorter på bladet. Kjempegodt!!!

Stillehavskysten i Tohoku er veldig vakker mange steder – med flotte klipper.

Men det som slo oss var alle murene som ble bygget overalt for å skjerme bebyggelse og tog fra fremtidige tsunamier. Det var ikke akkurat vakkert…

Mur så langt øyet kan se.

Byer blir da bygd opp innenfor muren. Men de «ommøbleres», slik at alle bolighus nå er flyttet til høyere strøk. Nær sjøen er det bedrifter og butikker. (Her: Ofunato)

Toglinjene er ferdig reparert langs hele kysten, den siste strekningen i år. (Det gråe bak toget er muren, ikke havet.)

Men et sted gikk det «buss for tog» inne i byen. D.v.s. at skinnene var fjernet, men tog-overgang med bommer og lys fungerte for bussen. Ingen andre hadde lov å kjøre der.

T.h.: en stasjon for bussen, som da tilhører togselskapet JR.

Like ved denne «stasjonen» var det faktisk flere boliger, d.v.s. bare høye blokker. Høyt oppe på veggen på hver blokk stod det skrevet evakueringsplass. (Se høyt over 2-tallet.)

Ellers bestod de fleste byene av store gressområder og spredt bebyggelse.

Men jo lengre nord, jo flere bygninger som var bevart. Likevel, vannet hadde nådd langt opp på veggen. Se blått skilt over mopeden (t.v.).

T.h.: Noen bygninger stod urørt og ødelagt. Vannet har nok nådd opp til 2.etasje, siden det er vinduer i 3. etasje.

Vi besøkte en videregående skole, som er «bevart» som minnesmerke for ødeleggelsene i Kesennuma. Her kunne vi se hvordan tsunamien hadde herjet i forskjellige etasjer. Bare øverste etasje har glass i vinduene.

         

Over: En bil hadde kommet «svømmende» inn i et klasserom i 3. etasje.

Uansett hvor i bygningen: alt hulter til bulter. Men veggene var støttet opp slik at besøkende kan gå fra rom til rom og se.

Ute mellom bygningene hadde ett og annet satt seg fast.

Men bak skrothaugen har et lite tre på noen få cm overlevd og vokst ganske mye i åras løp (t.h.).

Under:

En plakat viste hvordan det så ut rundt skolen rett etter tsunamien (under).

Visstnok gikk det bra med elever og ansatte. Men skolebygningene ble ubrukelige.

En annen skole – Ogawa barneskole i Ishinomaki- står også fortsatt. Her hadde de samlet alle barna på plassen foran skolen, og alle de nesten 100 barna pluss lærere ble tatt av bølgen. Foreldrene gikk til rettsak mot skolemyndighetene i byen – og vant. Det var distribuert øvingsopplegg og planer for evakuering, som aldri var blitt tatt i bruk. Dermed stod de der hjelpeløse den dagen! Til sammenligning: i en annen by hadde de trent jevnlig på evakuering. Der døde ingen!

Her kan de etterlatte komme og be til og for de døde ved et alter.

Slik så det ut før tsunamien ødela hele nabolaget (bilde fra 2009 på plakat).

Mange veier ble ødelagt. Stadig støtte vi på skilt som forklarte at her er så så mange meter blitt reparert. Skiltet: 2240 meter framover er reparert og 2070 meter bakover.

I Minami Sanriku fant vi en koselig nyåpnet restaurant, ute på en slette stort sett uten hus. Ingen gjester der, så de ble glade for at noen stakk innom. Vi fikk høre at de hadde mistet alt i tsunamien. Det ble både sashimi (rå fisk) og sesam-softis. Nam, nam!!!

               

Stilig fisketallerken!

Jeg var spent på om jeg ville finne igjen den lille fiskerlandsbyen i Ishinomaki hvor jeg var med på luthersk hjelpearbeid i august 2011. Joda, jeg fant den!

Her hadde det skjedd store og gode forandringer siden sist.

Sammenlign bilder fra august 2011 (øverst) og august 2020 (nederst).

         

         

Tsunamien gikk over hele bygget. Derfor tok det lang tid å fjerne «søppel» fra taket. (Jeg var med på det.) Der alle hus var borte var det nå nye fine bygg. Men ingen bolighus! Alle de som bodde her før, har nå bygd hus på nye tomter høyere opp i bygda, fikk vi høre. Vi møtte nemlig samme mann som jeg fotograferte i 2011.

T.v.: med barnebarn foran ødelagt hjem i 2011. T.h.: samme tomt (hjem), men med bedriftsbygning der hjemmet hadde vært. Han fortalte at 5 familier slo seg sammen og bygde opp bedriften som ble ødelagt av tsunamien.

         

Vi fikk lov å komme inn og se bedriften. Her pakkes det en form for sjøgrass.

På veggen til en bygning hang det en Luther-plakat! Folket i fiskerlandsbyen har tydeligvis satt så pris på luthersk hjelpearbeid at de minnes det på denne måten.

Det var jo koselig å se!

Lørdag kveld kom vi til Iwaki. Veien dit gikk ikke mange km unna det ødelagte atomkraftverket i Fukushima. Langs veien og på rasteplasser var det satt opp målingskilt. Med slike tall kan vi trygt besøke Fukushima!

Søndag formiddag deltok vi på gudstjeneste i Iwaki der ekteparet Anniken og Akira Mori holder til. Datteren har ansvar for en kafe i bygget!

T.v.: Akira Mori prekte.

Det er artig å besøke andre menigheter når man er på reise. Spesielt kjekt var det å besøke Anniken og familien og se hvordan de driver arbeidet. Hun var jo veldig mye intervjuet av norsk media etter tsunamien i 2011 fordi hun bodde så nært atomkraftverket i Fukushima (innenfor 40 km radiusen), og ikke ville evakuere. Da tok de i mot flere titalls evakuerte i kirkebygget og hjalp disse.

Det var jo også kjekt å snakke litt norsk med hverandre og mimre litt om felles kjente m.m.

Innlegg om hjelpearbeidet i Tohoku august 2011:

https://kariopperud.wordpress.com/wp-admin/post.php?post=1494&action=edit

PS: Turen fortsetter i neste innlegg.

Publisert i Japansk samfunn, Turist i Japan | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Øytur og fjelltur

Som nevnt i forrige innlegg ble sommerferien 2020 tilbrakt i Japan, og sammen med kollega Ingebjørg Hildre dro jeg på biltur nordover i Japan.

Fra Niigata dro vi på dagstur til øya Sado, som ligger 45 km vest for byen. Vi reiste med hurtigbåt og kjørte rundt på øya i leiebil. Det var både adskillig billigere og mer tidsøkonomisk enn å ta med bilen min på en ferge som bruker mye lengre tid.

Å besøke Sado har vært en drøm i årevis. Denne øya er kjent for sine sølv-og gullgruver, som nå er nedlagt. Vi besøkte gruvene. Der var det dokker som beveget seg og «arbeidet». Imponerende laget!

     

     

Ellers er Sado kjent for crested ibis (en sort fugler). Disse fuglene ble utryddet fra Japan for noen år siden. På et senter på øya prøver de nå å øke bestanden ved hjelp av tilsvarende fugler mottatt fra Kina. Vi så fuglene, men de var for langt unna til å bli fotografert.

Sado har vært mye nevnt i nyhetene i årevis fordi to av de mange japanerne som ble kidnappet av Nord Korea for over 40 år siden var derfra. De to kom ikke hjem igjen fra matbutikken. Datteren ble frigitt fra Nord Korea (sammen med fire andre fra andre steder langs Japanhavet), og hun bor ett eller annet sted på øya. Denne damen har for øvrig ingen anelse om hva som skjedde med moren.

Vi syntes det var flott å oppleve den fine kystnaturen på Sado.

Med denne utsikten (over) smakte det godt med sashimi (rå fisk) til lunsj!

T.v.: Vi hadde stort sett pent vær den dagen. Men utfra skiltet er det tydeligvis ikke slik bestandig.

Neste reisemål var Bandai-fjellet vest i Fukushima fylke. Flere av fjellene i nærheten er godt over 2000 m.o.h., men Bandai med sine 1816 m.o.h. er nok mest kjent. Fins på lista over Japans 100 mest berømte fjell, og kalles ofte Fukushimas Fuji eller Aizu Fuji, fordi fasongen ligner på Fuji-fjellet. Dette fjellet regnes også med blant de hellige fjell i Japan.

Her ser vi Bandai-fjellet fra toppen av Aizu Tsuruga-slottet i Aizu-Wakamatsu (dagen før fjellturen).

         

Aizu distrikt var et viktig senter i Japan i gamle dager. Historiske tv-dramaer er ofte basert på ting som har skjedd her. Aizu-klanen støttet Tokugawa og kjempet derfor hardt og lenge mot Meiji-restaurationen i 1860-åra – og tapte.

Over: Der er toppen av Bandai-fjellet, peker Ingebjørg.

Bare jeg gikk helt til topps.

Som vanlig: et alter på toppen – med offerpenger. Ellers: masse øyenstikkere!

Utsikten var upåklagelig! Fjell så langt man kunne se i alle retninger.

Det var ganske bratt, men ikke vanskelig sti. Vakre blomster underveis.

Ingebjørg ventet der vi spiste nistemat mens jeg gikk til topps. Ingenting å si på utsikten!

Bandai-fjellet er en sovende vulkan. I 1888 var det et kjempeutbrudd.

Bak fjellet – i Urabandai området – er det flere nokså store innsjøer, men også små vann og myrområder.

Fukushima er et vakkert fylke!!! Vi storkoste oss! En drøm (fra 2011) ble oppfylt da jeg nådde toppen av Bandai-fjellet!

Heldigvis møtte vi ingen bjørn!

Og heldigvis var det ikke veldig mange folk på tur! På 2 av 3 parkeringsplasser var det ingen biler parkert, enda det var august. Det skyldes nok Coronaviruset. Folk nøler kanskje med å dra på ferie i år (?) Dessuten er det skole i «sommerferien» de fleste steder i Japan i år – for å ta igjen noe av det man ikke fikk gjennomgått da skolene var Corona-stengt på begynnelsen av skoleåret (april-mai). I Ako, for eksempel, har skolene bare hatt en ukes sommerferie i år!

https://en.wikipedia.org/wiki/Mount_Bandai

Turen fortsetter i neste innlegg.

Publisert i Fjell i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

2020 – sommerferie i Japan

På grunn av Corona-epidemien ble sommerferien i Norge i 2020 avlyst. Jeg ville hatt to problemer. Karantene i Norge – hvor skulle jeg oppholde meg da? Mer problematisk: som utlending umulig eller vanskelig å få komme inn igjen i Japan etter endt ferie.

Så ble det sommerferie i Japan da. Å være hjemme i fem uker – uaktuelt! Jeg bor tross alt i kirkens 2. etasje.

Kollega Ingebjørg Hildre var jo i samme situasjon. Vi slo oss derfor sammen og dro på tur fra 31.07 (etter engelskklasse om formiddagen) til 12.08. Etter mitt ønske ble det en bilreise nordover til Tohoku. Jeg ville blant annet gjerne se hvordan det stod til på kysten som ble rammet av tsunami i 2011. (Senere innlegg.) Dessuten er det en landsdel med liten eller nesten ingen Corona-smitte.

For å komme til Tohoku kjørte vi motorveier langs Japanhavskysten til Niigata (by). En strekning på ca. 700 km. Derfra krysset vi over til Stillehavsiden. Hjemover kjørte vi om Nikko og Suwa-ko. (Senere innlegg.) Sammenlagt kjørte vi over 3000 km!!! Det er ikke bare Norge som er et langstrakt land. Hovedøya Honshu er verdens 7. største øy! Det nordligste stedet på vår tur var Hachinohe (i Aomori fylke) – 1244 km fra Ako (korteste vei i følge Google map og motorvei hele veien).

Å kjøre 700 km på en dag er altfor langt. Vi tilbrakte derfor en natt i Fukui

Dagen etter hadde vi en stopp i byen Kanazawa – hos misjonær Gunn Klaseie fra Pinsekirken Håpet på Eidsvoll.

Hun arbeider på Hope House – en «kristen kafe» i nærheten av Kanazawa universitet. Hun fortalte at de også har annen virksomhet i lokalet: søndagsgudstjenester og bibelgrupper.

Gunn serverte oss retten som stedet er mest kjent for: vafler.

  Det var koselig å treffe Gunn, som bare Ingebjørg kjente fra før.

Det var et poeng for oss å tilbringe søndagen i Niigata. Der bor nå nemlig Yamamoto, som jeg fikk lede til dåp i Nima menighet i 2001. Han er amanuensis på Niigata universitet.

Han hentet oss på hotellet og tok oss med til kirken han går i: Niigata Nozomi lutherske kirke.

Resten av dagen ble vi tatt med på sightseeing. På grunn av Corona-viruset og strenge regler for ansatte på universitetet, holdt vi oss utendørs.

Utenfor byen er det funnet en gammel boplass og gravhaug – like ved den botaniske hagen.

Derfra var det også god utsikt mot byen.

Niigata fylke er kjent for sin gode ris. Rismarker i det uendelige.

Fra samme plass: til venstre (over) og til høyre (under). Umulig å få alt med på ett bilde.

Det var veldig kjekt å treffe igjen Yamamoto og erfare at han lever i troen og finner seg ny kirke hver gang han flytter. Sist vi møttes i Japan – sommeren 2011 – var han tilknyttet Tohoku universitet i Sendai. Jeg var da i Tohoku på hjelpearbeid etter den store tsunamien (som også rammet ham og universitetet). I 2014 besøkte han meg i Drammen! Da var han på forskeropphold på Wien universitet og tok seg en helgetur til Norge.

Akkurat som i Norge er antall Corona-smittede gått drastisk opp de siste ukene. Er det da trygt å ta ut på en reise slik vi gjorde?

Alle hoteller har strenge regler for å hindre smitte.

T.v.: Når man sjekker inn på et hotell,  blir kroppstemperaturen målt.

Før vi går inn i frokostrommet må vi spraye hendene med antibac, og så ta på engangshansker (t.h.). Munnbind er en selvfølge!

All mat er selv-betjening (buffet). Vi forsyner oss med munn-bind og hansker på, og tar de av når vi spiser. Så er det på med munnbind og hansker igjen når vi går for å forsyne seg med mer. Folk hadde ikke før forlatt bordet sitt, så blir det sprayet og vasket av betjeningen. Vinduer stod på gløtt i tillegg til at air-condition-anlegget stod på. Vi følte stor trygghet på reisen!

Regjeringen har laget en plan for reiselivsbransjen, som nå har store økonomiske problemer på grunn av Corona-viruset.  Navnet er en merkelig blanding av engelske gloser: Go to Travel Campaign. Det vil si at vi ved innsjekking ber om bevis på at vi har overnattet der. Sammen med kvittering kan vi sende inn senere og få refundert 30% av oppholdet!

Egentlig taler myndighetene med to tunger. I tillegg til denne kampanjen henstiller de folk til å holde seg mest mulig hjemme – for å hindre smitte. Det gjelder særlig folk fra Tokyo, Osaka og Nagoya. Folk fra Tokyo får ikke refundert penger om de skulle finne på å reise noe sted. Det har nemlig vært over 400 nye smittede hver dag flere dager på rad i Tokyo.

Turen fortsetter i flere innlegg heretter.

Publisert i Kirke- og kristenliv i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , , , , , | 2 kommentarer