Hjemme i himlen

Sist uke tenkte jeg på en sang av Leonard Gudmundsen (1986):

Hjemme i himlen skal ingen mer gråte.         Refreng:
Herren skal selv tørke tårene av.                     Tenk for en jubel, ja, tenk for en jubel
Hjemme i himlen skal ingen mer sørge.         når alle frelste er berget i havn!
Ingen skal dø eller legges i grav.                      Tenk for en jubel, ja, tenk for en jubel!
(4 vers i alt)                                                            Lovsangens kilde er Frelserens navn.

Sist uke var det nemlig begravelse både i Norge og i Japan. Jeg tenkte: Mon tro hvilken jubel det var når to kjære «Japan-damer» er berget i havn?

I Norge døde mangeårige Japanmisjonær Synnøve Finnseth (93 år) 3. november. Begravelse 9. november. I Japan døde Toshimi Nishiyama (67 år) 8. november. Begravelse 10. november.

Fru Nishiyama var en av de mange japanerne som Synnøve har vitnet for. Mannen, Per, viet ekteparet Nishiyama – i Himeji kirke i mars 1973. Da var Toshimi fortsatt ikke kristen. Men om høsten, altså noen måneder etter at familien Finnseth forlot Japan etter endt periode, ble hun døpt. Jeg antar at både Per og Synnøve har vært blant dem som har sådd evangeliefrø i Toshimis hjerte.

Jesus, hold meg ved ditt kors,
der er livets kilde!
Fri og åpen for enhver
er dens strømmer milde.
 
Kor:
Ved ditt kors, ved ditt kors
hjelp du meg å være
inntil jeg med skaren stor
gir deg takk og ære.

Toshimi har bevart troen, og ønsket at denne sangen av Fanny Crosby skulle synges i hennes begravelse. Hun var glad i å synge, og dette var hennes favorittsang!

Med tillatelse fra familien gjengir jeg noen bilder fra begravelsen. Mye er forskjellig fra norske skikker! La meg presentere noen av forskjellene.

Opprinnelig var ønsket å holde begravelsen i Ako kirke. Men der ville det bli for liten plass. I stedet var vi i et «begravelsesbygg» i nærheten av hjemmet deres.

I en japansk begravelse er absolutt alle kledd i sort – fra topp til tå. Enten kimono, sort kjole eller drakt. Som smykke brukes kun perle-kjede. Menn i svart dress, hvit skjorte og svart slips.

En misjonær trenger derfor å anskaffe seg begravelses-klær! Jeg har alltid sorte strømpebukser liggende – i tilfelle… Når et dødsfall skjer i menigheten, blir det nemlig svært travelt!

Sammen med presten var jeg bare et par timer etter dødsfallet av gårde for å kondolere og planlegge begravelsen. Da fortalte jeg om Synnøve Finnseths dødsfall. Mannen fant fram bryllupsalbumet deres. Og der var Synnøve – i bunad. Det ble litt godt for ham det at disse to damene slo følge til himlen!

Mens presten drog hjem og forberedte to prekener og skrev innholdet i programmet, var det min jobb å trykke programmene og sangark, gjøre utvalg av musikk og øve. Jeg skulle være organist – på medbrakt keyboard. (Dessuten hadde jeg engelskklasser inni mellom.)

I Japan har vi noe som heter zenyashiki. Rett oversatt betyr det kvelden-før-seremoni. Det må ha gått minst 24 timer etter dødsfallet før dette kan skje.

Presten og jeg kom tidlig. Vi skulle sammen med familien ha en seremoni da den døde ble lagt i kisten. Døtrene tok bilder av moren i kisten. De ville gjerne at jeg skulle ta et bilde av alle – mann, døtre, svigersønner, barnebarn og søster – sammen med den døde i kisten. (Men et slikt bilde viser jeg ikke her!) Barnebarna var med på hele prosessen.

Det er vanlig å gå fram og se den døde i kisten før zenyashiki eller begravelsen starter. Det er en luke i kisten som kan åpnes, så man kan se den dødes ansikt.

Pastor Ueda forrettet.

Mot slutten får alle komme fram, en og en, og legge en blomst på et bord foran kisten.

Helt til slutt blir kisten åpnet. Så kan alle få legge blomster oppi som en siste hilsen.

Etterpå drog presten og jeg til krematoriet sammen med familie, slekt og to fra menighetsrådet. Utenfor luken hadde vi en liten seremoni, der vi sang «Hvilken venn vi har i Jesus», og presten bad og lyste velsignelsen.

Så ble kisten ført inn i rommet der kremasjonen foregår. Familien har med urnen (hvit bærepose), som benene etterpå skal legges oppi. Det trykkes på en knapp, og i løpet av et par timer blir den døde kremert.

Familien venter i et naborom og legger selv benene oppi urnen. Så tar de urnen med hjem og har den hos seg en måneds tid.

Jeg har flere ganger  vært med på å legge ben i urnen. Denne gangen var det naturlig å trekke seg tilbake. Hjemme ventet forberedelse av søndagspreken til dagen etter og trykking av gudstjenesteprogram…

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

I Japan er det vanlig å gi penger i en konvolutt når man deltar i begravelse. Ingen gir blomster til de sørgende slik som i Norge.

Før pleide man å få tilsendt med budbil en «returgave» som takk for pengene og for å ha brukt tid på å delta. I dette «begravelsesbygget» hadde de alt klart der og da. Etter å ha levert pengene i «resepsjonen», fikk vi en lapp med nummer – utfra summen vi hadde gitt. Så gikk vi bort til damene (bildet over) og fikk velge oss ut noe på plansjene på disken. Deretter fant damene dette i hyllene bak. Ikke så dumt egentlig. Slipper bruk av budbil i øst og vest, og folk slipper å fylle skapet med noe de ikke har bruk for.

Reklamer
Publisert i Ako lutherske kirke, NLM Japan | Merket med | Legg igjen en kommentar

Søndagsmorgen i nabolaget

Søndag morgen (4. november) klokka 8 skulle alle byens nabolag ha dugnad for at byen skulle se pen og ryddig ut til Ako Maraton følgende søndag. D.v.s. fjerne eventuell søppel, luke ugress og klippe kanter. Roden min hadde ansvar for den nærmeste strekningen på bildet under. En annen rode kan sees i bakgrunnen.

Japanske byer og bygder er oppdelt i nabolag, som igjen er oppdelt i roder. Det betales nabolagsavgift. En lørdags kveld om våren er det årsmøte, som velger styre, godkjenner regnskap og vedtar budsjett og aktivitetsplan for året. Rodeleder-oppgaven går på omgang. Du skal være ganske syk og skrøpelig for å be om å få slippe.

De fleste nabolag har jevnlig aktiviteter for barn. Ellers varierer det med opplegg. Men når noen dør i nabolaget, er det nokså vanlig å hjelpe til med begravelsen. Ellers er oppgavene bestemt for hver rode om det skulle oppstå katastrofe (jordskjelv, tsunami e.l.). Jeg tilhører da gruppen for matutdeling i mitt nabolag.

Det er et grendehus i hvert nabolag. Der går det på omgang å gjøre rent – på søndags morgen.

Nabolaget har ryddedager i løpet av året. Det skjer nesten alltid på søndags morgen! Klokka 07 eller 08! Det er det tidspunktet som passer folk flest. Men ikke akkurat et ønsketidspunkt for meg som arbeider i kirken. Å ikke stille opp er dog et dårlig vitnesbyrd!

Det var meningen å ha fellesskap i nabolagets lekepark siste lørdag i september. Men kraftig regnvær og tyfon satte en stopper for det. Det visste vi ikke klokka 7 om morgenen mandagen før (offentlig fridag). Da var hele nabolaget på plass for å luke og slå gress i parken.

Denne dagen skulle jeg på VJELKs årlige søndagsskolelærermøte – i Himeji – og reise tidlig hjemmefra. Jeg stilte likevel opp på dugnad en liten stund. Da jeg forlot parken, bukket jeg til de rundt meg og sa unnskyld, og nevnte at jeg måtte av gårde på en jobbrelatert reise.

Det har også hendt at jeg har hatt overnattingsgjester (som skal ha frokost) på en dugnadsdag. Da sier jeg fra til rodeleder og ber om unnskyldning. Jeg må ikke gjøre det. Men ved å si fra hvorfor jeg  uteblir, viser jeg solidaritet med gruppen.

At arbeid og gjester må prioriteres har alle japanere sansen for!

Alle får utdelt hver sin flaske med kald japansk te som takk for innsatsen når vi har hatt dugnad i nabolaget eller deltatt på årsmøtet.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Jeg glemmer ikke hvor forferdelig det så ut i Drammen sentrum 18. mai om morgenen (2015). Det må ha kostet kommunen noe kolossalt å rydde opp (?) Har nordmenn kanskje noe å lære av japanerne? Japansk gruppesamfunn har mange gode sider!

Publisert i Ako, Detaljer fra dagliglivet | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Høstens velsignelser

Det har vært en travel høst. Men jeg har valgt å skrive bare om ting som er annerledes enn hva jeg har skrevet om tidligere.

La meg presentere noen av høstens velsignelser. Jeg får ofte diverse matvarer av folk i menigheten.

En søndag kom et ektepar med 5 kg nyhøstet ris – som takk for mitt arbeid i menigheten.  Det er som med nypoteter – nyhøstet ris smaker veldig godt!

Men jeg fikk også en bærepose med poteter noen uker tidligere – fra en annen i menigheten. Så jeg har hatt flere norske middager i høst. Sett med norske øyne er poteter veldig dyrt i Japan.

I oktober blir kaki modne. (Persimmon på engelsk.)

En søndag kom pastor Ueda med en hel kartong til meg fra en dame i Ao menighet.

Damen hadde husket hva jeg sa for to år siden: «Har du for mange, tar jeg gladelig imot, for da skal jeg lage syltetøy.» Så her en dag lagde jeg altså syltetøy.

Det fins mange sorter kaki. På bildet under ser du en veldig sjelden sort, som har utseendet litt imot seg. De ser ikke spiselige ut. Men saken er at de smaker mye bedre enn alle andre sorter. Jeg fikk dem av en dame i menigheten. Mannen dyrker forskjellig frukt, og liker å prøve seg på uvanlige sorter.

Men hva er så dette?

Jeg har funnet det engelske navnet (som er likt det japanske i betydning): sea grapes!  Altså «sjødruer». Også kalt «green caviar». En form for sjøgress.

https://en.wikipedia.org/wiki/Caulerpa_lentillifera

En dame i menigheten kom en dag til meg med «sjødruene», som hun hadde fått tilsendt fra en venninne på Okinawa. Der er det visstnok ganske vanlig mat. Jeg hadde aldri verken spist eller sett noe sånt. Så jeg trengte en forklaring.

Ikke putte i kjøleskapet eller i fryseren. Da blir de harde og uspiselige. Skylle godt i kaldt vann – for å kvitte seg med sjøvann. Spise dem som de er – med en dressing som fulgte med (se den lille posen øverst på bildet). Eller bruke som en ingrediens i en salat. Jeg prøvde begge deler. Det smakte faktisk veldig godt å spise dem alene – med dressingen! «Sjødruene» er visstnok veldig næringsrike!

 30. oktober kom endelig kofferten min tilbake fra Tokyo. Den hadde bare tre hjul da jeg landet i Japan 6. september etter noen uker i Norge.

Det ble litt detektivarbeid for å finne ut hvordan den kunne repareres i Japan. Den måtte sendes med budbil til og fra Samsonite i Tokyo, og der påstod de at alle fire hjulene måtte skiftes ut for balansens skyld.

Nå gjenstår bare å fylle ut et skjema som skal komme i posten. Så kommer pengene fra flyselskapet inn på konto. De dekker alt.

Jeg havnet jo – et døgn forsinket – på en flyplass i Tokyo fordi flyplassen i Osaka ble ødelagt under en tyfon. Hjemreisen til Ako ble derfor både strabasiøs og tidkrevende – og kostbar! Men det har forsikringsselskapet dekket.

Publisert i Mat i Japan | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Film produsert i løpet av 48 timer

Det høres sikkert utrolig ut, men nå har jeg vært med og produsert en (kort)film i løpet av bare 48 timer! Hos 7MEDIA i Yokohama.

Etter å ha holdt søndagspreken i Ako den 7. oktober og fått i meg en rask lunsj, drog jeg med tog til Himeji og shinkansen derfra til Yokohama.

Noen minutter før ankomst gikk shinkansen i full fart forbi Fuji-fjellet, som var godt synlig fra togvinduet. Fortsatt var det ikke snø på toppen. (Den kom uka etter.)

7MEDIAs kontor holder til i 7. etasje i et bygg like ved Chinatown.

Fra søndag (07.10) kveld kl 19 til onsdag (10.10) ettermiddag kl 16 var vi en flokk samlet på 7MEDIAs kontor. De første 48 timene skulle vi lage en kortfilm sammen. Onsdagen skulle vi møte forskjellige folk innen kristen media som satser på film på YouTube etc. – for å få del i deres erfaringer.

Etter en presentasjonsrunde, der vi også skulle fortelle litt om hvorfor vi hadde meldt oss på kurset, satte vi i gang. Først skulle vi bestemme hva vi ville oppnå med filmen. På tavla (under) ble det notert stikkord i massevis. Med tanke på at OL i Tokyo nærmer seg (2020), var det bestemt på forhånd at vi skulle forholde oss til stikkordet sport. Ellers var det fritt fram.

Andreas Kranzler, med bred erfaring både som skuespiller og bak kamera hos BBC m.fl. og i kristen sammenheng, kom helt fra Sveits for å undervise oss i hvordan man lager en film. Han underviste oss alle i plenum og gruppevis etter hvert som vi hadde bestemt hvem som skulle ha hvilke oppgaver.

https://ch.linkedin.com/in/andreas-kranzler

Manus skulle forberedes utfra stikkordene vi i plenum hadde valgt å bruke. Det skulle  være klart innen lunsj på mandag. Så søndagskvelden varte til langt utpå morgenkvisten mandag. (Jeg var med i manus-gruppen.)           

Bruk av kamera, valg av kostymer etc – alle hadde sitt å forberede. Alle fikk det travelt!

En av deltagerne  var utdannet grafisk designer.  Hun jobbet med tittelbildet.

Kurset gikk på en blanding av engelsk og japansk.

Fire av deltagerne kom helt fra Thailand. De jobber i Campus Crusade i Thailand og ønsker å ta i bruk film som media i arbeidet.

Over: Masakaza Kanji, generalsekretær på Mediasenteret til VJELK, i samtale med en av thailenderne. Kanji er ikke så veldig stødig i engelsk, men de konverserte likevel! Og slik var det: vi ble som en stor familie til tross for forskjellig språk og nasjonalitet. Eller nesten som en liten menighet, som noen av våre folk fra VJELK uttrykte det.

         

Det ble lite søvn! Jeg kom ikke i seng før i 4-tiden mandag morgen, for vi måtte ha mye klart til vi skulle ut og gjøre opptak neste dag. Da vi ruslet gjennom Chinatown om natten, var det nokså folketomt.

T.v.: På mandag ettermiddag (offentlig fridag) tok vi toget til en internasjonal skole der en menighet arrangerte sportsdag. Opplæringen foregikk hele tiden, også under togturen.

På skolen fikk vi bruke bruke deres sportsdag som bakgrunn for vår film.

Marius Bergersen fra NLM ble utnevnt til sjefsfotograf. Han kan jo mye om foto og film fra før, men påstod at han lærte utrolig mye likevel.

Pastor Toshihito Seima (pastor i Izumo lutherske kirke og sekretær i styret for Media-senteret) ble valgt til å være «far» i filmen vår. «Sønnen» hans fikk vi låne på stedet.

Det var nødvendig for «faren» å bli eldre, så han ble utstyrt med grå striper i håret etter hvert.

Utstyr til grått hår og hvit skjorte til «faren» og sportsklær til «sønnen» ble handlet på en 100 yen butikk underveis.

Lysene ble testet (over). Mikrofoner og lyd ble sjekket og gjort klart.

Pastor Kanji var lykkelig over å ha oppgaven med boom mikrofonen. Han valgte denne oppgaven fordi det hadde vært hans drøm siden barndommen en gang å få prøve noe slikt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Selv om Marius er flinkere enn folk flest, sjekket Andreas også all filmingen, høyde på stativet m.m. Og Marius var lærevillig!

Ellers var det artig å betrakte hva slags aktiviteter de hadde der på sportsdagen.

         

Gå rundt i ring med en duk full av baller, som så ble kastet opp i luften (over).

Hale og dra en ball i tau på hver sin side av midtskillet oppå en oppblåsbar matte (t.v.)

Neste formiddag var vi nede ved havna for å filme mer. Igjen var Marius sentral i filmingen.

          

Pastor Kanji var klar med mikrofonen, og lydansvarlig Shinki Takahira (student på Kobe luthersk teologiske seminar) fulgte hakk i hæl.

Marius og Shinki er like gamle og er blitt gode venner. Begge er veldig profesjonelle innen bilde og lyd, selv om de hovedsaklig er selvlærte. Vi er heldige som har slike folk i blant oss i VJELK (og NLM)! Tenk om disse to kunne bli stammen i nytt media-arbeid i VJELK! Det synes i hvert fall jeg ville vært en utmerket ide!

Her er opptaket i gang.

Ikke lett å ta selfie i sollys, men alle ble nå med på bildet i hvert fall.

Filmen var ikke ferdig etter siste opptak.

Etterarbeidet tok mange, mange timer! Å finne lyd som passer til bildet. Kutte ut her og der hvor ting kom med som ikke burde være med. Lengde på de forskjellige scenene.

Jeg tror ikke Marius sov mye i løpet av de 48 timene!?!

Men mange bidro med kommentarer og innspill. Vi ble alle helt hektet på prosjektet!

Å kose seg med mat ble det ikke mye tid til. Til tider var jeg ganske sulten. Middager spiste vi på restauranter i nærheten. Enkel frokost (toast og litt til) spiste vi på 7MEDIA kontoret. Ellers var det bare å forsyne seg med snacks og drikke når man hadde behov.

Men våre venner fra Thailand hadde med thailandske nudler til oss (t.v.). Ganske sterkt, men godt!

Under: pastor Ryuichi Maekawa (pastor i Aotani menighet og formann i styret for Mediasenteret) spiser thailandske nudler, mens Kanji er litt usikker på om han skal tørre å smake.

Det viste seg at Andreas hadde geburtsdag et par dager etter at kurset var over. Det ble derfor i smug forberedt en bursdagskake til ham. Noen av oss pyntet rullekakebiter med krem og frukt.

Hovedansvarlige for kurset var Andy Game (t.h.), misjonær fra Storbritannia. Han er leder for 7MEDIA. En veldig spennende og interessant mann, som brenner for japanernes frelse og evangelisering gjennom diverse sosiale medier!

Det var Harald Endresen i Norea Mediemisjon som satte oss i styret for Mediasenteret i Kobe i kontakt med Andy, og ordnet med dette kurset for oss – for å møte de nye utfordringene med sosiale medier.

Radiosendingene «Lys til hjertene» feirer 50 års jubileum nå i 2018. Mange har hatt glede av disse programmene og er blitt ledet til tro. Men skal vi nå dagens ungdom, må vi nok prøve å utvide media-arbeidet til også å omfatte sosiale medier. Hvordan få det til?

Opprinnelig tenkte vi at det kanskje kunne være lurt å sende en ung japaner til Norge og Gimlekollen for å få opplæring (sponset av Norea). Men Norea mente det var bedre å finne opplæringsmuligheter i «nærmiljøet», og gikk inn for å hjelpe oss med det. Et meget klokt valg, tror jeg alle vi fra VJELK mente da kurset var slutt.

Hele styret er nå full av takk til Norea, som sponset kurset for oss i styret og for teologistudenten!!! (NLM betalte for Marius.) Vi ble sååååå inspirert!!! Og fikk tro for at nå må vi sette i gang med å stable noe på bena i Kobe.

Styret og Marius spiser frokost sammen onsdag morgen på hostellet der vi overnattet.

Ting må nøye gjennomtenkes. Å bruke god tid på forarbeid og planlegging, lage et system for oppfølging – det er mye å ta fatt på før vi kan realisere visjonen. Dette lærte vi MYE om på onsdagen! Vi fikk også uformelle tilbud om samarbeid med andre i Japan, som for eksempel 7MEDIA og Pacific Broadcasting Association.

Det må selvfølgelig også styrevedtak til og samtaler med VJELKs kirkestyre og NLM før vi kan sette i gang. Men ungdommene har tro for saken! Her er utdrag fra deres takk som sendes til Norea og NLM:

Shinki (lydmannen/teologistudenten) : «… Mens vi holdt på, fikk jeg tro for at vi innenfor VJELK kan få til å produsere filmer om vi har nødvendig utstyr og får samlet noen av dem som er interessert i slikt.»

Marius: «… Et annet høydepunkt var å kunne være sammen med Shinki Takahira på kurset. Vi er like gamle, og trives veldig godt sammen. Jeg ser frem til å kunne samarbeide videre med ham og mange andre i arbeidet for å hjelpe VJELK til å nå den neste generasjonen.»

Så ser vi i styret fram til fortsatt nært samarbeid med Norea! Og hjertelig takk til dere som støtter Noreas arbeid!!! Håper dette lille glimtet har gitt dere – og andre – noen nye bønneemner!

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

PS   Filmen vår er ennå ikke tilgjengelig. Men når den er klar, skal jeg publisere en lenke til den her på bloggen. På 7MEDIAs Facebookside kan du for øvrig finne flere bilder fra kurset:

https://www.facebook.com/pg/7MEDIAORG/photos/?ref=page_internal

http://7media.org/

Publisert i Kirke- og kristenliv i Japan, NLM Japan, Turist i Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , | 5 kommentarer

Internasjonal ungdomsleir i Japan

Det er noe som heter «bedre sent enn aldri». Det tenker jeg nå, når jeg i midten av oktober endelig publiserer noe fra begynnelsen av august.

Som tidligere nevnt, så delte jeg sommerferien i to for å kunne ta med meg to ungdommer fra Ako og delta på Y-CELCEA leiren. Det var en fantastisk opplevelse å være vitne til alle disse ungdommenes glede over fellesskapet i Kristus!

Y = Youth. CELCEA = Consultation of Evangelical Lutheran Churches in East Asia.

Først litt om historien bak navnet:

NLM startet etter 2. verdenskrig misjonsarbeid i Japan, Taiwan og Hongkong etter at misjon i Kina ble umulig. Det ble i hvert av disse landene etablert et luthersk kirkesamfunn med nasjonale ledere. Etter hvert kom det forslag om at disse lederne burde opprette et forum for fellesskap, siden de er barn av samme «foreldre» (NLM). De ble så enige om å møtes hvert tredje år (consultation).

I september 2016 var jeg med på en slik samling på Taiwan – som tolk for japanerne. Fellesskapet der var som en forsmak på himmelen!!!

Etter hvert som lederne syntes det var en velsignelse å møtes, mente de at ungdommene deres også burde få oppleve fellesskap med hverandre. I august 2009 kom noen ungdommer og ledere fra Taiwan og Hongkong til Japan for å delta på VJELKs sommer-stevne. Der bestemte de å opprette en ungdomsavdeling innen CELCEA (derav navnet Y-CELCEA), som skulle arrangere ungdomsleir som møteplass hvert tredje år. Leiren skulle arrangeres på omgang i de tre landene. I år var det Japans tur til å arrangere.

Leirens første del foregikk i Aotani kirke i Kobe (7.-9.august).

Tema: «SEND ME!»

Hele leiren var vi delt i grupper. Bli-kjent-opplegget startet med å konstruere noe sammen. Hvem kunne konstruere det høyeste tårnet – av bare papir og limbånd?

Bibeltimer, ja, alt foregikk på engelsk.

Et band ledet allsangen.

Alle fikk utdelt hver sin t-skjorte. Det er Marius Bergersen som har designet den. Både han og kona, Karoline, var med i komiteen som forberedte leiren.

   

Marius var også leirfotograf. Teologistudent, Shinki Takahira, hadde ansvar for lyd.  Kazuya Nakagawa, som nettopp var ferdig med teologiutdannelsen på KLTS, var en av bibeltimeholderne (på engelsk).

Mine to engelskelever fra Ako så ut til å trives i sine grupper.

T.v.: Atsuki (nr. 3 f.h.) Under: Mana (nr.3 f.h.). Mana og jeg var på samme gruppe.

Gruppen vår bestod av både kinesere (Hongkong), japanere, en finne (nr. 2 f.v.) og nordmenn. Man hadde nemlig funnet ut at også ungdom fra NLM og finsk misjon burde være med i fellesskapet i Y-CELCEA. Det tror jeg var en god ide. De skandinaviske ungdommene så ut til å stortrives.

Aotani kirke i kveldstemning.

Flere av gjestene tok turen opp på taket av bibelskolen. Derfra er det fin utsikt over Kobe og Osakabukta både dag og natt.

Gruppene ble også sendt på byen. Guidet av japanerne fikk utlendingene oppleve Kobe by fra forskjellige vinkler. Dette styrket også gruppefellesskapet.

Vår gruppe besøkte først Kobes berømte foss Nunobiki – rett bak Shin-Kobe stasjon (shinkansen). Alle ble forundret over at det var slik natur i storbyen. (Jeg for min del hadde aldri vært der før, og visste ikke at den fantes en gang! Men så har jeg heller aldri bodd i Kobe.)

Kobe har både en gammel «europeisk» bydel og en kinesisk bydel. Kineserne på gruppa lo litt av «Chinatown» og påstod at dette ligner ikke på Kina.

Alle syntes det var gøy å besøke «Game Center».

 

 

Vi vandret også rundt i Harbor Land. For meg var det faktisk første gangen!

Det var en skrekkelig varm dag, så alle ble overlykkelige da vi kom forbi en slags avkjølingsmaskin.

Torsdag 9. august gikk deltagerne ombord i busser og drog til Hiruzen Bible Camp.

Der var vi samlet i kapellet, som på midten av 1980 tallet ble bygget av Hans Lillevik.

Hongkong-kineserne likte hemsen!

Ungdommene så ut til å finne tonen på tvers av nasjonalitet og språk.

Men da det var servering av «smaksprøver» fra de forskjellige landene, var det delte meninger om hva som smakte godt! Finske salmiakki-pastiller, for eksempel, smakte visst pyton for asiatene!

Men grillmat  smakte godt for alle!

Heldigvis ble det oppholds-vær, så vi kunne være ute.

Alle kineserne syntes det var flott å få oppleve japansk landsbygd. En kveld møtte jeg en fra Taiwan som stod ute alene i mørket. «Are you all right?» spurte jeg. «Jeg synes det er så flott å oppleve stillhet,» svarte han.

Det var mer enn nok kjøtt!

Lørdag 11. august ble alle leirdeltagerne fraktet med buss til en stor hall i  Tsuyama for å delta på VJELKs sommer-stevne (Seikai), som holdes hvert tredje år. (Før var det med overnatting, men de siste to gangene har det vært bare en dag.)

I alt deltok 344 på stevnet. Av disse var 37 tilreisende fra Hongkong, Taiwan, Finland (6) og Norge (6). Men på leiren deltok i alt ca. 80, noen hele leiren, noen en dag, noen p.g.a. taleroppdrag.

En pastor fra hver av Taiwan og Hongkong var denne gangen bedt om å være talere på stevnet. Jeg var tolk for dem (fra engelsk til japansk).

Leirdeltagerne deltok med sang og vitnesbyrd.

Etter stevnet ble utenlandsgjestene med hjem på overnatting hos medlemmer i forskjellige VJELK-menigheter. På søndag deltok de på gudstjenesten i de respektive kirkene.

I Ako var tre Hongkong-jenter med hjem til Mana. D.v.s. at de overnattet i et ikke-kristent hjem. Men både Mana og moren er med på engelskklasser, og hadde veldig lyst å oppleve besøk av utlendinger.

Søndag ettermiddag var en hel flokk av mine engelskelever med til stasjonen for å sende jentene av gårde til Kobe.

En av deltagerne fra Taiwan har lagt ut en kortfilm fra leiren på YouTube. Den er uten ord, så alle kan forstå. En artig film i hurtig tempo, som gir et godt innblikk i hvordan vi hadde det – med nyansen fra Taiwan…!

Inger Valbø har skrevet en artikkel om leiren på nlm.no:

http://www.nlm.no/nlm/internasjonalt/japan/nyheter/gjensyn-og-nye-vennskap-over-landegrenser

Publisert i Turist i Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hustak som verdensarv

Siste stopp på turen vår var Shirakawa-go.

En liten landsby med berømte tak i en dal i Gifu fylke. Denne plassen er faktisk med på UNESCOs verdensarvliste!

Jeg hadde vært der før, men for Ingebjørg var det første gangen.

Tak på nært hold ute (t.h.) og inne (t.v.).

Her brukes ikke spiker eller skruer.

Takene må skiftes ut med noen års mellomrom. Da er det dugnad! (Bildet under er en plakat, som viser dette.)

Dette huset tilhører Nagase-familien. Huset ble bygget i 1890. Tømmeret som ble brukt var 150-200 år gamle hinoki (japansk sypresse). Dette doktor-huset ble bygget i fem etasjer, og tok tre år å bygge. I 2001 måtte taket skiftes ut – etter 80 år (bildet).

Men vi så faktisk noen som holdt på å bygge nytt hus med slikt tak.

Denne byggeskikken heter på japansk gassho-zukuri.

Slike tak var gode å ha når snøen lavet ned om vinteren. Dessuten var det god isolasjon både mot kulde om vinteren og varme om sommeren.

Det er mulig å komme inn i Nagase-huset (inngangspenger). Der så vi hvordan gulvene mellom etasjene var som sprinkler (se over veven på bildet under) – for at varmen på gruen i første etasje skulle varme alle etasjene.

Ellers fikk vi vite at de lange vinterdagene i gamle dager ble brukt til veving, blant annet. I et annet hus kan man se hvordan de drev med silkeormer oppe i etasjene.

Nagase-familiens gamle ærverdige fedrealter er også en del av inventaret som turistene får se.

I en fjellbygd i Japan er det naturlig å spise soba (en sort japanske nudler) til lunsj.

Også restauranten var et gassho-tzukuri  hus.

Vi fikk parkere gratis ved restauranten hvis vi kom tilbake og spiste der etter runden i bygda, eventuelt spiste først.

Etterpå fulgte vi motorveiene hjem til Kobe og Ako – og var enige om at vi hadde hatt en kjempefin tur med variert innhold!

Mer info om Shirakawa-go:

https://shirakawa-go.gr.jp/en/about/

https://whc.unesco.org/en/list/734

Publisert i Mat i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Kanazawa – endelig!

I mange, mange år har jeg på Hokuriku motorvei passert byen Kanazawa på vei til misjonærenes feriested, Nojiri. Da har jeg alltid tenkt at der vil jeg stoppe en gang. De som har vært der, skryter nemlig av opplevelsen. Men årene har gått uten Kanazawa-besøk.

Da Ingebjørg Hildre og jeg planla sommerturen i år, foreslo jeg å legge inn Kanazawa i reiseruten vår. Ingebjørg hadde heller aldri vært der, så vi kom raskt til enighet.

Kanazawa (465 699 innbyggere i 2015)

var enda mer spennende enn vi hadde forestilt oss!

Byen er spesielt berømt for Kenrokuen (japansk hage – stor som en park).

Opprinnelig var det en hage tilhørende slottet, men i 1874 ble den åpnet for allmennheten. I 1985 fikk Kenrokuen status som «National Site of Special Scenic Beauty»!

          

Vi måtte betale inngangspenger for å komme inn i parken. Den er stengt om natten.

For å komme til slottet fra parken, var det bare å krysse hovedveien som går inn mot sentrum. Gratis å vandre rundt på slottsområdet.

Men Kanazawa hadde mer å by på. Flere gamle bydeler er godt bevart.

Rett nedenfor hotellet vårt kunne vi rusle rundt i et forhenværende samurai-boligområde.

         

Kanazawa er også berømt for sine tre godt bevarte Chayamachi, bydeler som også er nasjonal kulturskatt. Chaya = tehus. I gamle dager var dette steder hvor man kunne bli servert mat og bli underholdt med dans og musikk.

Higashi Chayamachi er størst. Vi drog dit.

Kanazawa er også fra gammelt av berømt for gullsmedarbeider, fant vi ut.

I en gullsmedbutikk kunne vi beundre et gull-hus ute i hagen (t.v.)!

Ikke nok med at de solgte gullsmykker. Man kunne også kjøpe seg gullbelagte vesker – og kaker!

Kanazawa var absolutt verdt et besøk!!! Vel så spennende som Kyoto og Nara!

Vi var der i flere dager, og drog derfra ut til Noto-halvøya (hvor vi kjørte på stranda). Søndag formiddag oppsøkte vi en kirke og gikk på gudstjeneste.

Mer info om Kanazawa (også om reisemåter dit):

https://wikitravel.org/en/Kanazawa

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

PS Neste (og siste) innlegg fra sommerturen vår blir fra Shirakawa, som er berømt for sine hustak. (Er på UNESCOs verdensarvliste.)

Publisert i Turist i Japan | Merket med , , | Legg igjen en kommentar