Jeg er så glad!

Jeg er så glad – for jeg har vært på ungdomsleir på Ieshima!

Dette er tredje gangen jeg var der (26-28. mars). For to år siden ville to av mine engelskelever delta – for å kunne være mer sammen med tre norske Fjellhaugstudenter. I fjor var den ene av disse på leir igjen. Oppholdet der gav ham et puff til å ta i mot Jesus og bli døpt.

I år ville hans yngre bror også være med på leir! Derfor er jeg så glad!

Her er jeg og de to brødrene.

Jeg var litt spent, for lillebror har spesielle behov. Men han storkoste seg! Bare se:

Noterer ivrig under bibeltimene.

Jeg var på gruppe med disse flotte karene: lillebror fra Ako, to pastorsønner og en pastorsønn som nå selv er pastor (og leirleder).

Jeg er begynt å be om at også lillebror vil ta i mot Jesus og bli døpt i Ako kirke! (Han kom faktisk i kirken både lørdag (barnemøte) og søndag (gudstjeneste) rett etter leiren.) Et bønneemne for flere?

Vi hadde bibeltimer, mye sang og gruppemøter innendørs. I år var det noen av deltagerne som stod for sang og musikk. De aller fleste deltagerne kom fra kristne hjem eller hjem der den ene av foreldrene er kristen. Et slikt fellesskap betyr mye for dem!

Over: Gode bibeltimer ved pastor Hideki Matsumura.

T.v.: Atsuki fra Ako var blitt bedt om å ha et vitnes-byrd, der han fortalte hva de to forrige leirene hadde betydd for ham og om hvordan han var kommet til tro.

Marius Bergersen var en av hovedlederne. Han var stadig i aktivitet med sitt kamera, og lagde video fra leiren.

Måltider foregikk utendørs – på bål! Noen damer fra forskjellige menigheter stilte opp som «kjøkkenpersonell». Deltagerne hjalp til litt.

         

Jeg delte rom med kjøkkengjengen. Vi hadde koselig fellesskap i rommet i  tømmerhytta der vi overnattet. Frokosten tilberedte vi på dette rommet. De andre rommene måtte komme og hente sin frokost hos oss.

Flott å oppleve at det fins «misjonskvinner» som stiller seg til rådighet også i Japan! For å beregne og lage mat til så mange trengs litt mot, spør du meg. De unge så ut til å sette pris på maten!

Nytt av året var å lage pizza.

Kjevle selv og forsyne seg med tilbehør fra et «lang- bord» (t.h.).

T.h.: et «pizza-ansikt». Noen pizza så altså mer fantasifulle ut enn andre… Jeg prøvde en med banan, mais og honning. Det smakte faktisk godt!

 Steking i ovn.

Siste måltid var for øvrig bestilt på leirplassen – innendørs.

Vi måtte jo være ferdig i tide for å rekke båten tilbake til Himeji.

Måltid i kafeteriastil.

Et japansk måltid består alltid av flere retter. Her var blekksprut en av dem. Merkelig nok var det mange unge som ikke likte det. Dermed sendte de sine blekksprutbiter over til jenta på bildet under. Hun er nemlig veldig glad i blekksprut!

Siste kvelden var det leirbål.

Før vi reiste hjem, tok Marius et fellesbilde av oss alle på stranda. En herlig gjeng!!!

Be for denne gjengen – at de blir bevart i troen på Jesus! Ungdommene kommer fra mange forskjellige menigheter, så et så stort ungdomsfellesskap er ikke hverdagskost for dem. På skolen er de alene kristne. Derfor kommer de igjen og igjen på leir på Ieshima i vårferien – for å treffe likesinnede og for å bli styrket i troen!

Og jeg – jeg blir så glad når jeg er sammen med dem!

Reklamer
Publisert i Ako lutherske kirke, Mat i Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , | 2 kommentarer

Takk for 70 år!

Hvert år er det årsmøte i Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke (VJELK) 20.-21. mars. Da samles delegater fra hver menighet på et kurssenter i Okayama.

Når det er avstemning, rekker vi opp en slik en som på bildene under.

       

En av sakene på sakslisten gjaldt opprettelse av en ny stilling i VJELK. Shinki Takahira (t.h.) blir ferdig på det teologiske seminaret i juni, og skal begynne som ungdomsleder for hele VJELK. Ekteparet Bergersen er omplassert til å arbeide i team med ham for å bygge opp et ungdomsarbeid i VJELK. De skal kombinere ungdomsarbeidet med fornyelse av mediearbeidet. Spennende!!! Vil noen be for dem og dette nye arbeidet?

I år var Eivind Jåtun, regionleder for noen av NLMs felt i Asia, med på årsmøtet.

Selv om han er født i Japan og tilbrakte en del av barndommen sin her, hadde han behov for tolk.

Eivind deltok i forbindelse med at det er 70 år siden de første NLM-misjonærene kom til Japan og startet arbeid her. Derfor hadde han også en hilsen fra NLM Norge. Bård Hauge tolket.

Det var Gabriel Eikli med familie som i 1949 startet misjonsarbeid i Japan. De hadde vært misjonærer i Mansjuria (Kina) først. Men da kommunistene tok makten i Kina, ble alle misjonærer kastet ut av landet.

Fordi Japan okkuperte Mansjuria, bodde det mange japanere der. Det var de kristne japanere som tok vare på de norske misjonærene under krigen da de ikke kunne reise hjem til Norge eller ha kontakt med hjemlandet. En av disse, pastor Yada, sendte etter krigen et brev til Norge og bad NLM om å sende misjonærer til Japan. Han skrev at dette var et «Makedoniakall«. Misjonledelsen var nokså nølende med å sende noen til krigsmakten Japan. Men Eiki opplevde det som et kall, og fikk til slutt lov å reise.

Kirkesamfunnet Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke ble dannet i 1962. Vi misjonærer arbeider altså innenfor dette kirkesamfunnet.

Bård Hauge mottok på vegne av NLM en takkegave for de 70 års misjonsarbeid.

VJELKs kirkepresident, Rei Nagata, holdt en skikkelig takketale, der han også nevnte hvor rørt han ble i fjor sommer over å møte så mange misjonsvenner på GF som har bedt for Japan i mange, mange år.

Vi fikk opplyst at det i pakken befant seg en «scroll» med et bibelvers i kalligrafi malt av eldste Yoshida i Himeji. Han er profesjonell. Om denne gaven havner på veggen hos NLM i Kobe eller i Oslo, vet jeg ikke.

VJELK-ledelsen spurte om NLM-misjonærene kunne ha et norsk sanginnslag på årsmøtets markering av 70 års jubileet. Språkskolestudentene ble invitert til å komme, slik at alle menighetene kunne bli litt kjent med hele misjonærflokken. De finske FLOM-misjonærene, som arbeider integrert i NLM, var også med og sang. Jeg stod over, fordi astmaen reagerer med hoste om jeg prøver å synge. Så jeg fotograferte de andre i stedet.

De sang faktisk veldig fint – og tostemt – til tross for at de aldri hadde mulighet til å ha en felles sangøvelse med alle til stede.

Ole Bjarne Tråsdahl (ytterst t.v.) ledet koret og sang også litt solo. Christoffer Nævdal akkompagnerte på keyboard (under). Vi er veldig glade for å ha fått så flinke sang- og musikkfolk i misjonærflokken!

Delegatene fra Ako ble veldig begeistret! Vi har nemlig for lenge siden invitert Ole Bjarne (med familie) til å ha et sangprogram på påskegudstjenesten. Der og da bestemte vi oss for å invitere Christoffer (med familie) til Ako også,  slik at Ole Bjarne kan få gleden av å synge med en akkompagnatør han kan øve sammen med på forhånd.

– Nå blir det livlig i kirken til påske, kommenterte en av Ako-delegatene. – Kanskje det blir lettere å invitere ikke-kristne når vi kan love dem å få treffe søte små utenlandske barn i tillegg til å høre så fin sang…  Ta gjerne med dette på bønnelisten din nå før påske!

Yngste «delegaten», Aron (Bergersen), fulgte interessert med på det som foregikk rundt ham, byttet fang flere ganger og avbrøt ikke forhandlingene med gråt. Han er skikkelig møtevant og veldig populær! Da han var i Ako i slutten av januar (fordi pappa Marius skulle filme), var det lang kø etter gudstjenesten for å ta selfie sammen med ham!

Det er veldig trivelig å arbeide i VJELK! Samarbeidet mellom VJELK og NLM fungerer utmerket! Om det ikke er etiopiske veksttilstander her, så kan vi vel allikevel konkludere med at det frøet som ble sådd av familien Eikli i 1949 i løpet av 70 år har vokst til en fin plante i Guds rike!

Men det er fortsatt ca 99% japanere som ikke kjenner Jesus. Så misjon i Japan er etter 70 år slett ikke utgått på dato. Her er fortsatt store utfordringer – OG muligheter!!! VJELK er veldig glad for at NLM fortsatt sender misjonærer til Japan!

Publisert i Ako lutherske kirke, NLM Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , | 2 kommentarer

Fugler og vårtegn

Her en dag tok jeg fram mobilen og fotograferte litt på min trimtur.

Jeg ser ofte fugler, særlig den hvite som på bildene under. Men om jeg lister meg forsiktig fram for å komme nær nok til å fotografere, så merker visst fuglene at jeg er der og flyr sin vei før jeg rekker å ta et bilde. Men denne gangen var jeg ganske heldig.

                      

Om vinteren er det mange ender i Ako. De opererer stort sett parvis i store flokker.

Men når jeg nærmer meg, flyr hele flokken av gårde, eller flytter litt lengre unna.

       

Ofte møter jeg mannfolk som fisker. Men jeg har aldri før møtt noen som har innredet seg med «fiskestol» som han på bildet under.

Jeg ble litt forskrekket her om dagen da jeg oppdaget at noen av sakura-trærne allerede blomstrer. Det må være en spesielt tidlig-blomstrende sort, for bortenfor blomstret ingen. Utenfor kirken er det også bare små knopper foreløpig.

Man kommer i vårstemning når man ser sakura!

Det var noen unormalt varme dager for litt siden. Da ble det nok fart på blomstringen. Nyhetene meldte at sakura vil blomstre ekstra tidlig i år. Men så har vi hatt unormalt kalde dager igjen, så det er ikke sikkert blomstringen blir så tidlig likevel. Vi får se…

T.v.: Et par dager senere så jeg disse blomstene langs stien oppi åsen. Det var tidlig!

Disse små «appelsinene» er et vårtegn. De spises hele – med skall. Det er god plass til en hel en i munnen, for de er bare 2-3 cm i diameter. Smaker kjempegodt!!!

Hver årstid i Japan er det noe som blomstrer. Og hver årstid er det sesong for en eller annen frukt og grønnsak. Det er trivelig – og godt!

Publisert i Ako, Blomster og dyr i Japan, Trim og sport | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Familiedag i kirken: Mochitsukikai

Siste lørdag i februar inviterte Ako lutherske kirke til mochitsukikai. Det var for så vidt et arrangement for barn, men på innbydelsen stod det at hele familien var hjertelig velkommen. Menigheten ønsker nemlig kontakt med familiene i nabolaget.

Mochi = slike runde «riskaker» som på bildet over. De er helt myke når de er nylaget.

Mochitsukikai = en samling hvor man lager mochi.

 Man må bruke en spesiell ris (mochi-ris). Vanlig japansk ris fungerer ikke. Etter at risen er kokt, skal den slås i en slags stor (og tung!) morter.

T.v.: Innimellom slagene må risen snus.

Det er litt «farlig», for man kan fort risikere å slå til den som snur risen.

T.h.: Barna fikk også lov å prøve seg på å slå risen.

Også jeg prøvde meg.

 

Siden det var første gangen vi prøvde dette i Ako menighet, fikk vi hjelp av noen erfarne fra Himeji menighet. Ekteparet Kobayashi (mannen = over t.v., kona = øverste bildet) stilte med alt nødvendig utstyr og instruerte oss sammen med vår mann, Nishiyama (over t.h.).

Riskoking på gass og slåing av risen foregikk ute der min bil vanligvis står parkert. Vi takket Gud for godt og tjenlig vær!

Men også inne på kjøkkenet var det stor aktivitet.

I kirkerommet var det satt opp bord og stoler. Der spiste vi.

I tillegg til mochi ble det servert butajiru (en slags suppe med grønnsaker, svinekjøtt og miso).

Maten gikk unna! Noen av barna bad om påfyll av butasjiru opptil fire ganger!

                           

 Til slutt i programmet hadde jeg andakt – om brødunderet – og alle lærte en frisk kristen barnesang.

T.v.: Alle, både barn og voksne, betalte 100 yen (snaue 8 kroner) hver da de ankom kirken. Så kunne de spise så mye de ville.

34 deltok (inkludert ekteparet Kobayashi og kirkemedlemmene).

Under: Etter at det var slutt samlet kirke-medlemmene seg på kjøkkenet for å spise, takke både Gud og ekteparet Kobayashi og evaluere dagen.

Se på alle fjesene: stor enighet om at det hadde vært kjekt, og at vi må ha et slikt arrangement neste år også! Ja, kanskje hver vinter framover.

Da jeg var ny i Ako, sa folk i menigheten at her nytter det ikke å samle barn.

– La oss prøve med å putte brosjyrer i postkassene, svarte jeg. – Det bor jo barn i alle hus rundt her.

Vi delte ut ca. 200 innbydelser. Gud gav menigheten en overraskelse: den julen kom over 20 på julemøtet for barn. Siden har ingen sagt at barna ikke kommer. Og ingen diskuterer om vi skal dele ut brosjyrer eller ikke. Det er blitt en selvfølge! Litt etter litt har vi utvidet med flere arrangement enn bare til jul. Noen ganger har vi invitert pastorer fra andre menigheter som har nådegaver og erfaring med barnearbeid. Da er det mindre å forberede for flokken her, og de får anledning til å lære ved å observere og hjelpe til.

Målet (mitt) er å ha noe hver måned. Men det må økes gradvis, slik at menigheten får frimodighet til å drive barnearbeid. Jeg skal jo dra herfra etter noen år… Det er min bønn at Herren kan bruke meg som inspirator de årene jeg er her til å bygge opp noe som kan stå på egne ben når jeg forsvinner, noe som ikke er avhengig av meg. For Gud er ingenting umulig!!!

Publisert i Ako lutherske kirke, Mat i Japan | Merket med , , | 1 kommentar

Slik har vi det i Ako lutherske kirke!

Vi har hatt besøk av Marius Bergersen i Ako lutherske kirke. Han skal lage hjemmeside for menigheten, der det skal legges inn en liten videosnutt. (YouTube)

Hjemmesiden er ikke ferdig enda. Men klikker du på videoen under her, kan du få se hvordan vi har det.

Folk i menigheten ble begeistret for resultatet, og er nå spente på om det vil komme noen nye til kirken etter å ha sett videoen. Et bønneemne?

PS  Marius med sitt kamera er en Guds gave til NLM Japan og VJELK! Sammen med en ung japaner, Shinki Takahira, som blir ferdig med teologistudiet i juni, skal han og kona bygge opp nytt ungdomsarbeid i kirkesamfunnet. De håper blant annet å nå de unge ved bruk av forskjellige sosiale medier. Således blir det nye ungdomsarbeidet også knyttet til Mediasenteret. Spennende!!! Bønneemne!!!!!

Publisert i Ako lutherske kirke, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , | 12 kommentarer

Blomkål – i Japan

Det er mange slags grønnsaker å få kjøpt i Japan. Utvalget er nok generelt sett større her enn i Norge. Mange sorter vet jeg ikke navnet på.

Men blomkål er ikke den grønnsaken jeg kjøper ofte. Japanske blomkål er veldig dyrt ( i forhold til andre grønnsaker) og ikke spesielt god. Så når jeg er i Norge om sommeren, elsker jeg å spise blomkål!

Her en kveld kom en av engelskelevene mine med en bærepose med noen (for meg) sjeldne sitrusfrukter – og et blomkålhode! Høstet fra egen hage rett før han kom.

Bladene var derfor store og friske. For galt å kaste, tenkte jeg. Kunne jeg lage suppe av dem, mon tro?

Jeg har aldri laget blomkålsuppe før, så jeg søkte blomkålsuppe på internett. Fant ingen oppskrift om å koke blader, men bestemte meg for å gjøre det likevel. Vi spiser jo så mange andre slags blader. Utfra diverse oppskrifter fikk jeg tips til forskjellige smaksingredienser.

Slik ble blomkålsuppen min.

Veldig grønn, og antageligvis en vitaminbombe (?) Brukte det jeg hadde i huset: (bare) en terning kyllingbuljong, finhakket løk og småhakket bacon (stekt i steikepanna først), litt melk, litt salt. Blomkål og litt broccoli – i veldig små biter.

Smakte kjempegodt!!!

Lager garantert ny suppe om jeg får flere ferske blomkålhoder!

Publisert i Detaljer fra dagliglivet, Mat i Japan | Merket med | 1 kommentar

Ordføreren i Akashi

Som drammenser fulgte jeg med på den såkalte byggesaken i Drammen kommune. Mye sjokkerende å lese!

I det siste har det vært en «byggesak» på nyhetene i Japan også. Flere dager på rad, både på TV og i aviser. En litt annerledes «byggesak»-nyhet enn den i Drammen, men kanskje enda mer sjokkerende! I hvert fall utfra et norsk synspunkt.

30. januar stod følgende artikkel på trykk i The Japan News (den engelskspråklige avisen til Yomiuri Shimbun):

Altså, en rasende ordfører som i sin vrede overfor en av de kommuneansatte kommer med følgende utsagn:

På TV hørte vi ordførerens stemme komme fra en telefon holdt i en hånd. Hans utsagn – på japansk – var nemlig blitt tatt opp (antageligvis uten at ordføreren visste det).

Ordføreren holdt pressekonferanse to ganger. Første gangen bukket han dypt, bad om unnskyldning og lovte å ikke snakke slik igjen. Den andre gangen informerte han at han ville gå av som ordfører for å ta ansvar.

Noe som var like sjokkerende for meg på TV-nyhetene, var folks svar da de ble intervjuet om saken. Veldig mange mente han var slik en god ordfører på andre vis at han burde ha fått lov å fortsette. Han var jo bare irritert på den ansatte som ikke fikk fart på avtalen med hus-eierne om riving av husene deres for å bygge vei, og da er det lett å si ting litt for sterkt.

Svært få av de intervjuede mente at slikt kan man ikke godta av en ordfører.

Hvordan ville slike utsagn fra en ordfører bli fulgt opp i Norge? Politisak? Hva mener leserne av bloggen om det?

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

PS 1   Akashi = nabobyen til Kobe – vestover. Folketall: 294 312 (01.04.2017)

PS 2   For tiden er «power harassment» (pawa-hara), «sexual harassment» (seku-hara), «domestic violence» (DV), mobbing og fysisk straff svært ofte tema i japansk media. Igjen er det delte meninger blant folk. Særlig eldre folk innser ikke problemene. Jeg kjenner flere unge damer som ikke liker de eldre mannfolkene på jobben… Men å si fra er vanskelig, for da risikerer man å bli oppsagt – eller å bli mobbet.

TV-overførte sendinger fra spørretimer i nasjonalforsamlingen får også en nordmann som meg til å stusse. Debatten ligner ofte mer på mobbing enn debatt. Noen ganger tar politikerne til og med nevene fatt ovenfor politiske motstandere.

Her er lenker til noen artikler om «pawa-hara«:

https://www.japanintercultural.com/en/news/default.aspx?newsID=292

https://www.japantimes.co.jp/opinion/2013/01/22/editorials/the-problem-of-power-harassment/#.XGTa9lwzbIU

https://globalvoices.org/2018/04/07/how-power-harassment-and-karoshi-continue-to-cause-serious-problems-for-japanese-workers/

Publisert i Detaljer fra dagliglivet, Japansk samfunn | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Ungdom fra Ako besøker ungdom i Suma

De to ungdommene som kommer til engelskklassen min for ungdom i Ako menighet, hadde så veldig lyst å dra på barselvisitt til misjonærekteparet Bergersen etter å ha sett bilder av lille Aron på nettet. De kjenner nemlig Marius og Karoline fra ungdomsleirer i VJELK-sammenheng.

Det ble besøk 19. januar. Stor stas!!!

Det viste seg at det samme kveld skulle være ungdomsamling i Nishi Suma menighet, menigheten som ekteparet Bergersen er tilknyttet.

Vi fra Ako fikk tilbud om å være med dit etter barselvisitten. Det hadde ungdommene lyst til.

Ja, Atsukis yngre bror (t.v.) ville også være med da han fikk høre at programmet var «Games & Nabe». (Nabe = en slags gryterett, mye spist i Japan på kalde vinterkvelder.)

T.o.m. jeg prøvde meg på «gaming» den kvelden…

Noen spilte, noen spiste. Opplegget var veldig fritt.

Yushi Matsumura (t.h. under) er pastor i Nishi Suma menighet. Han er 2. generasjons pastor i VJELK, og ivrer for barne- og ungdomsarbeid. Marius Bergersen og ham var det som forberedte denne kvelden og kjøpte inn mat til nabe.

Mens ung-dommene koste seg med nabe, slappet lille Aron av i kirkens babykurv.

Men inni mellom var det bare såååå kjekt å få lov å holde ham litt! Og den lille gutten er glad i alle!

Mana fra Ako hadde nok lyst å ha med Aron hjem! Jeg vet ikke hvor mange ganger hun kommenterte hvor søt han var.

Det er fint at ungdommene i forskjellige menigheter får anlednign til å møtes. Nå håper jeg at alle mine tre får lyst og anledning til å dra på den årlige ungdomsleiren på Ieshima i vårferien i slutten av mars! (Ieshima = øy i Seto Naikai, utenfor Himeji.)

Publisert i Ako lutherske kirke, Kirke- og kristenliv i Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Å bli myndig i Japan

Å bli myndig i Japan (20 år) feires stort – og offentlig! Siden 1948 har Japan hatt en egen offentlig fridag kalt Coming of Age Day (på engelsk). Før var det en bestemt dato i januar. Fra år 2000 er det forandret til den andre mandagen i januar.

Alle byer og bygder har hvert år en seremoni for sine ungdommer, der ordføreren holder tale om ansvaret de får som voksne, og ellers er det mye annet program. I de største byene er da flere tusen 20-åringer samlet i ett lokale.

Men ikke alle byer og bygder holder seg til den offentlige fridagen. I Nima, for eksempel, legges feiringen til 4. januar – mens de unge fortsatt er hjemme på nyttårsferie. Det er nok bare de største byene som arrangerer feiring på selve dagen.

I Ako holdes seremonien på søndagen, altså dagen før. Da kan ungdommen som studerer langt hjemmefra bruke mandagen til å komme seg tilbake til studiestedet.

Denne dagen er jentene (og noen gutter) kledd i sin fineste stas, i kimono. Før var det mange som fikk en kimono da de ble 20 år. Nå til dags leier de fleste. En silke-kimono er nemlig ikke billig! Ca. prisen av to norske bunader!

En av grunnene til at de fleste velger å la være å kjøpe, er at en slik kimono ikke kan brukes av vedkommende etter at hun er gift. Det er bare unge ugifte kvinner som kan kle seg i en fargerik kimono med «lange ermer» (t.h.).

Mana, jenta på bildene, er min engelskelev. Hun kom til kirken med moren sin om  etter-middagen for at jeg skulle få se henne i finstasen.

Mana leide ikke kimono, men lånte av en slektning. Men hårpynten og håndvesken har hun kjøpt.

En av tantene hennes er frisør og satte opp håret hennes –  som en gratulasjonsgave for dagen. Moren kledde henne opp, fordi hun har lært å gjøre det. Det er særlig «beltet» rundt livet, obi, som er vanskelig (se bildet under). Man må ha gått på kurs for å få det til!

Noen svært få unge jenter får nok fortsatt en kimono av sine foreldre eller besteforeldre. Men de aller fleste betaler altså for leie, for hjelp til påkledning og sminke og for frisørtime.

Noen av mine engelskelever – på min alder – har fortalt meg at det var ulovlig å kle seg i kimono på myndighetsdagen da de var unge. Forbudet skulle forhindre at det ble synlig hvem som hadde råd og ikke råd til en kimono. Da var antrekket drakt. Senere ble det lovlig, men med en moralsk pekefinger om å ta hensyn til de som ikke hadde råd. Nå er det altså andre tider…

Jeg hadde tilfeldigvis på meg en jakke av kimonostoff (som jeg har fått av en dame) da jeg prekte den dagen. Vi ser fine ut sammen, ikke sant?

I Japan er myndighetsalderen 20 år. Men statsminister Abe & Co snakker om å forandre til 18 år (i 2021) – for å bli mer lik andre land. I 2016 ble for øvrig stemmerettsalderen senket til 18 år. Så nå kan elever i videregående stemme.

Men det er strengt forbudt for skoleelever å være politisk aktive! Så i Japan fins det ikke noe tilsvarende AUF, Unge Høyre, KrFU o.s.v. De fleste japanere ser på politikk som noe politikere driver på med. Hvis frammøtet ved valg er over 50% kalles det stort frammøte! Ved å senke stemmealderen og undervise elever i videregående «objektivt» om valg og hva politikere driver på med håper man på en holdningsendring.

Sett med norske øyne virker ikke japanere i 20-årene så veldig voksne. De er myndige på papiret, men foreldrene bestemmer fortsatt over dem. De fleste bor hjemme – om de ikke studerer et annet sted i landet. Så de går til dekket bord og får klærne vasket. De som jobber, kan bruke lønnen sin på reiser og merkevarer, eller spare. De færreste betaler nemlig husleie når de bor hos foreldrene. De som studerer, får vanligvis betalt hele studiet av foreldrene. Det er ikke få millioner yen som går med til skolepenger. I tillegg kommer reisepenger eller hybel og levekostnader.

Så når et barn blir født i Japan, begynner foreldrene å spare til barnets utdannelse. Mange synes ikke de har råd til flere enn ett barn! Noen foreldre har ikke råd til det studiet eller studiestedet som barnet deres ønsker. Foreldrenes lommebok er en viktig faktor når de unge skal bestemme seg for hva de vil gjøre etter videregående skole!

PS  Ikke alle overalt er «alminnelig» kledd i kimono på seremonien. Noen har behov for å skille seg ut fra mengden. Eksempler på dette kan sees på denne lenken:

Seijinshiki 2019: Best wild kimono outfits from Coming of Age Day celebrations in Kitakyushu

Publisert i Ako, Detaljer fra dagliglivet, Kultur | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

På besøk med besøk

En merkelig overskrift? Ja, men det fins en forklaring.

Chiaki bor i Norge, men vokste opp i Ako. I desember har hun avspasering på jobben og er flere uker i Japan. I tillegg til slektninger besøker hun meg. Så blir vi sammen bedt på besøk til andre.

Etter nyttår en dag ble vi bedt på lunsj til ekteparet Kuroda. Der ventet mye godt!

Nabe. Det er en stor gryte og en måte å spise på. D.v.s. at nabe-gryten står på gassbluss på bordet. Så legges kjøtt, sjømat, sopp og grønnsaker i etter hvert. Det er vintermat. Ingen spiser slik mat i sommervarmen.

Nabe-mat er i grunnen veldig greit å forberede. Mye å skjære opp på forhånd, ja. Men under måltidet hjelper alle til. Gjester er ikke passive, men legger også opp i gryten.

Hva som helst kan brukes i nabe. Noen gjør seg mer flid enn andre når de skjærer opp grønnsaker… På bildet under ser du hvordan fru Kuroda hadde skåret opp gulrøttene!

Vi fikk også en forrett (t.v.).

Rogn, svarte bønner og små fisker. Rester fra nyttårsmaten, antar jeg.

Kuroda skal til å spise en «pose» fra gryten (t.h.). Inni er det   mochi (en spesiell form for ris, som er  veldig myk og seig).

Hver og en har en liten bolle med saus, som maten dyppes i før man spiser. Det er mange varianter av sauser. Her: sesamsaus. Nam, nam!!!

Å spise nabe tar lang tid og er veldig sosialt. Praten vår fortsatte etterpå til langt utpå ettermiddagen…

I Japant er det veldig mye god mat!!! Nordmenn (og andre utlendinger?) tror japanere spiser masse sushi. Men i Japan er sushi bare en av veldig mange sorter mat,  og noe man spiser en gang i blant. Det blir helt feil å kalle det «nasjonalrett».

En annen dag var vi sammen på besøk hos en dame som designer klær fra kimono-stoff. Hun bor i et gammelt hus i Nagashima, ved den store innsjøen Biwa-ko. Da var også Chiakis datter, Marie, med.

Der er det lov å prøve kimono-klær så mye man vil. Der er ikke kjøpepress.

Kimono-damen serverer alltid masse god mat når vi besøker henne. Og selv erfarne japanske husmødre blir overrasket over flere av hennes retter. Det er ikke bare jeg som spiser ditt og datt for første gang. Kimono-damen er en god venninne av fru Kuroda.

Publisert i Ako, Mat i Japan | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar