Ny parkeringsplass ble til virkelighet

Når vi har større arrangement i Ako menighet, har det vært for lite parkeringsplass. Det er i grunnen nokså fullt hver søndag også med de to parkeringsplassene på bildene under.

T.v.: den opprinnelige parkeringsplassen, som er på motsatt side av veien og en del av den opprinnelige kirketomten (med prefabrikert hus) – før det ble ekspropriasjon p.g.a. vei- og kanalbygging. (Bildet er tatt fra kjøkkenvinduet mitt i 2. etasje.)

T.h.: tomt kjøpt for noen år siden til parkeringsplass. Den ble finansiert med lån blant medlemmene. Lånene var tilbakebetalt innen utgangen av 2016.

          

Helt siden jeg kom til Ako i september 2015, har eldste i menigheten, Katsutani, sagt til meg på tomanns hånd: «Se den åkeren der. Tenk om vi kunne kjøpt den for å få mer parkeringsplass. Men jeg tør ikke å nevne det for menigheten ennå.»

Jeg pleide å svare: «Hvis Gud vil, gir han oss mulighet til å kjøpe. Det er gratis å ha drømmer. Vi kan be om Guds ledelse.»

Tiden gikk. Våren 2017 ble det satt opp «til salgs» skilt ved åkeren (bortenfor det gule grendehuset på bildet over t.h.). Ryktene sa at det fantes interesserte kjøpere. Da måtte vi ta stilling til: nå eller aldri.

Tomten kostet noen hundre millioner yen. (En million = drøye NOK 70 000). Det underlige var at menigheten mottok flere millioner yen fra et eldre medlem som hadde fått det for seg å gi noe til Guds rike (som vedkommende sa) før det ble snakk om tomtekjøp. Og senere skal det visstnok bli mer… På konto var det også litt oppsparte midler. Et av ekteparene foreslo å gi hele resten av summen som lån – i stedet for å dele opp i mange mindre lån fra flere medlemmer. Altså var det økonomisk grunnlag for kjøp!

Så da eldste på menighetsrådsmøtet i juli la fram forslag om å kjøpe tomt, ble det enstemmig vedtatt å kjøpe dersom et ekstraordinært medlemsmøte i august ga sitt samtykke. Også der gikk man enstemmig inn for kjøp.

Det viste seg at selgeren syntes det var kjekt å selge til kirken – for…! Han hadde gått på sønsdagsskolen da han var liten. (Antageligvis da den finske familien Uski drev nybrottsarbeid i Ako.) Vi fikk faktisk litt avslag på prisen!

En åker har et lag med matjord øverst som må fjernes før man kan parkere biler der. Likeledes trengs et lag med grus. Eldste i menigheten, Katsutani, foreslo å ta jobben selv på en fridag med maskiner fra egen bedrift. (Han er rørlegger.) Det blir da en blanding av frivillighet (gave til Guds rike) og at menigheten dekker kostnader.

         

Det regner ikke mye i Ako, men det var meldt regnvær på innvielsesdagen. Så en gjeng satte opp et «hjemmelaget partytelt» på lørdagen.

Søndag 15. oktober, etter gudstjenesten, hadde Ako lutherske kirke  en liten seremoni for å innvie ny parkeringsplass. I regnvær!

Det er i grunnen bra at bygget mellom parkeringsplassene ikke er et privat hus… Åkeren bestod for øvrig av to tomter, og vi har altså bare kjøpt den ene. Det vil snart bli bygget et hus på den andre halvparten.

Pastor Ueda ledet seremonien. Han minnet oss om at denne nye parkeringsplassen er en Guds gave til menigheten.

Til slutt ble det tatt gruppebilde – fast post i Japan!

Neste søndag skal vi ha høstens spesielle gudstjeneste med radiopastor Ariki som gjestetaler. 800 brosjyrer er lagt i postkasser eller sendt til folk som på en eller annen måte har hatt kontakt med kirken. Da kommer det godt med å ha fått bedre parkeringsplass. Det blir spennende å se hvor fullt det blir! Og om noen tar i mot Jesus som sin frelser… Herved er utfordringen gitt til forbønn!

Advertisements
Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med | Legg igjen en kommentar

Konsert utendørs

I år var det for 11. år på rad konserter i Ako med konsertmester Daishin Kashimoto og mange andre topp-musikere fra Berlin Filharmonikerne, m.fl. Jeg fikk med meg tre av konsertene – en himmelsk opplevelse!!!

To av konsertene skulle være utendørs, men den ene av dem ble innendørs p.g.a. regnvær.

Utendørs = inne på området til Ako slott.

Masse folk!

Det var ikke lov å fotografere under konserten, men jeg tok noen bilder under applausen. Under f.v. Sarah Christian ,Yuri Zchislin, Nabil Shehata og Timothy Park.

Fiolinisten Daishin Kashimoto (over t.v.) er mannen bak ideen om en årlig kammermusikk konsertuke i hjembyen Ako (morens hjemby) og Himeji. Hver billett koster bare JPY 1000 (ca. NOK 70)!!! Jeg har hørt at de 14 musikerne gjør konsertene delvis frivillig og at byene Ako og Himeji sponser en del. Konsertserien kalles hvert år Le Pont, fordi de ønsker å bygge broer til folket her gjennom musikken.

Mange av musikerne kommer igjen og igjen til Ako. Jeg har hørt både Eric LeSage (piano, over t.h.) og Radek Barborak (midten) før.

I løpet av konserten gikk sola ned, og lysene ble tent. Riktig stemningsfylt!

Det var også stemningsfylt å forlate konserten og gå tilbake til bilen.

          

Å google på Daishin Kashimoto gir mange treff. Han er ingen hvem som helst i musikkens verden! Flere av hans innspillinger fins på internett. Her er noen lenker til hjelp for å finne ut hvem han er:

https://en.wikipedia.org/wiki/Daishin_Kashimoto

https://www.berliner-philharmoniker.de/en/orchestra/musician/daishin-kashimoto/

https://www.japanarts.co.jp/artist/DaishinKASHIMOTO?lang=2

http://www.imf-le-pont.jp/

Presentasjon av alle musikerne (engelsk) som spilte under musikkfestivalen i Ako i 2017:

http://www.imf-le-pont.jp/artist/profile_en.php?doc=159

Publisert i Ako | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Kurs for søndagsskolelærere

De siste årene har en gammel tradisjon i VJELK, nemlig en årlig samling for søndags-skolelærere, blitt gjenopptatt. Som i Norge sliter også japanske menigheter med å samle barn til søndagsskole og andre barnearrangement. Barna har så mange andre tilbud og aktiviteter nå til dags.

         

I september i fjor var det samling i Nishi Akashi kirke (over t.v.). Ca. 120 deltok.

Shigeru Masaki (over t.h.) var taler. Han var da 89 år. «Vi vet ikke hvor lenge vi har ham i blant oss. Nå har vi kanskje siste sjanse til å lære noe fra en gammel mann med lang erfaring og et brennende hjerte for å nå ut med evangeliet,» ble det sagt. (Han døde faktisk før neste samling for søndagsskolelærere.)

18. september (offentlig fridag) i år var vi samlet i Yonago kirke. Drøye 50 deltok.

Det var kommet ønske om å besøke og lære fra Yonago menighet, som er den menigheten i VJELK som hver uke samler flest barn og ungdom. Pastor Hideki Matsumura hadde et tankevekkende foredrag.

                             

Men mye av programmet ble ledet av frelste tidligere søndagsskolebarn. En sjetteklassing (over t.h.) som møtte Jesus gjennom barnearbeidet i Yonago, og som ble døpt tidligere i år, hadde vitnesbyrd om hva MEBIG og Jesus betyr for ham. Han leste opp vitnesbyrdet som han hadde holdt på dåpsdagen sin.

Demonstrasjon av leker var det også. G i MEBIG står for game. Barna må ha det kjekt for å få lyst til å komme. BI står for Bible, og ME står for memory. Disse ingredienser er sammenlagt viktig og nødvendig for barna.

I Yonago kirke får barn som kommer for første gang velge seg ut en velkomstgave, som sees på bildet t.v. Det er visstnok både populært og velsmakende.

Jeg har tidligere hørt at det var grunnen til at noen fortsatte å komme – og starten på deres vei til frelse.

Etter et visst antall gangers fremmøte får barna velge en ny presang – som smaker godt. Yonago menighets MEBIG-arbeid har funnet en glimrende måte å møte barna på – både på Bibelens og barnas egne premisser.

Den store overraskelsen på kurset ser du på bildet under.

Etter å ha holdt en del av kurset i et annet rom i kirken, kom vi tilbake til kirkesalen der det var pyntet til fest med kakebord! Vi fikk også hver vår obento (= lunsjpakke, se bildet under) ved bordene der vi satt.

Og hva var poenget med et slikt kakebord?

Det står skrevet på veggen foran ( på japansk): Barn er ikke bare barn. Barn er mennesker. (Litt fri oversettelse.) D.v.s. å tenke at det ikke er så nøye – fordi de bare er barn – er feil! Både barn og voksne er mennesker, som fortjener å bli behandlet deretter. Ved selv å oppleve gleden over det overraskende og smakfulle kakebordet – som var tilpasset vår aldersgruppe, skulle vi reflektere over hvordan vi i våre menigheter kan skape glede blant barn slik at de kommer igjen og igjen til kirken. Kommer de igjen og igjen, har vi nemlig kjempestore muligheter til å lede dem til Jesus!

Fra Ako menighet deltok vi fire rundt bordet (under).

Gjengen fra Ako ble heltent!!! I bilen hjemover (mellom 2,5 og 3 timers kjøring), gikk praten livlig om hvordan vi kan omsette det vi hadde lært til noe som passer i Ako menighet. Faktisk ble det født flere ideer i bilen, og disse skal nå legges fram for neste menighetsråd – og årsmøtet! Stikkordet er mat. Men mer røper jeg ikke i denne omgang…

Følg heller med på bloggen – og BE!!!!!

  • Om Herrens ledelse og en god «fødsel» for nytt barnearbeid i Ako
  • At kursdeltagerne fra Ako ikke mister frimodigheten til å sette i gang
  • At hele menigheten blir tent og stiller opp for det opplegget vi lander på
  • For Ako-barnas frelse
  • For kirkens nabolag, der det bor barn i nesten alle hus
Publisert i Ako lutherske kirke, Kirke- og kristenliv i Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , | 1 kommentar

Respekt for de eldre

I september er det alltid to offentlige fridager i Japan med ca. en ukes mellomrom. Den ene dagen er høstjevndøgn. Den andre er dagen man viser respekt for de eldre.

I familiene gjør man gjerne litt ekstra stas på besteforeldre (og oldeforeldre) den dagen. I nabolagene er det vanlig at kvinneforeningene lager spesiell festmat som de bærer rundt til de eldre. Men er det et arrangement for de eldre på grendehuset, får de servert mat der.

I media er det en del program og artikler om eldreomsorg, eldres problem, hva kommuner gjør for eldre, intervju med hundreåringer o.s.v. i dagene før eldredagen.

I år kunne vi lese og høre at antall 100 åringer har ny rekord: 67 824! Siden i fjor har antallet økt med 2132 personer. I 1963 var det bare 153 som var 100 år eller eldre. I 1998 var antallet kommet opp i 10 000, og i 2007 passerte statistikken 30 000.

Det er befolkningen på landsbygda som lever lengst! Shimane fylke (der jeg bodde i 12 år – i Nima) topper statistikken for femte år på rad, med Tottori fylke på andre plass. I Ako (byen jeg bor i nå), en liten by med 48 630 innbyggere, er det i år 16 som er 100 år eller eldre.

Mange kirker gjør som nabolagene: de viser respekt for de eldre i menigheten på nærmeste søndag – med mat eller program av en eller annen sort som gleder de eldre.

I Ako lutherske kirke får de utdelt hver sin pakke med sekihan (= rød ris, bildet t.v.) med et bibelverskort og en liten blomster-bukett. Eldre er de som er 75 år eller mer. (Den eldste i menigheten fylte 90 år første september.)

I år var det bare tre eldre som hadde mulig-het til å komme til kirken 17. september.

Om ettermiddagen ble det distribuert rispakker til medlemmenes ikke-kristne ektefeller og foreldre (over 75 år) og andre som har en tilknytning til kirken. Respekt for de eldre, ja, men også en dag som gir menighetene en gylden anledning til å utøve diakoni og/eller evangelisering…

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

I år var forresten spenningen stor før søndag 17. september. En kraftig tyfon var på vei. Ville vi måtte avlyse gudstjenesten? Ville folk være redde for å komme til kirken? Ville pastor Ueda bli forhindret fra å komme – p.g.a. stengt motorvei eller fare med å kjøre bil?

Tyfonen kom, ja, men ikke før på ettermiddagen. Vi rakk t.o.m. å ha menighetsrådsmøte først. Riktignok drog Ueda tidlig – for å være sikker på å rekke hjem før det ble farlig å kjøre. Før de siste drog, fylte vi kirkens inngangsparti og en bod med «løse ting», og sykkelen min ble lagt over ende. Hele kirkebygget ristet i vinden, og regnet pisket mot vinduene. For sikkerhets skyld holdt jeg meg langt unna vinduene – i tilfelle vinden skulle knuse dem. Tv stod på konstant for å holde meg orientert om faremeldinger. Inni mellom plinget det inn varselmeldinger på mobilen. Men både jeg og hele Ako kom heldigvis fra denne tyfonen uten ødeleggelser! Riktignok ble noen husstander bedt om å evakuere…

Kom ikke til Japan og si: «Det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær!» Det kan være livsfarlig å gå ut når tyfoner herjer. Derfor stenges motorveier, flyplasser, butikker og skoler. Tog- og busstrafikk stopper. Alt avlyses. Gode klær hjelper ikke mot eventuelle flyvende takstein, høy vannstand i elver, trær som velter, fjellsider som raser ut o.s.v.

Publisert i Ako lutherske kirke, Japansk samfunn | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Youth Party – for annen gang

Hvordan samle ungdom i kirken? Det har vært et av flere tema i menigheten i Ako dette året. Hvis det kommer besøk… (?)

I mai prøvde vi med «Youth Party» på lørdags kvelden i forbindelse med talerbesøk av rektor Makito Masaki og en ung teologistudent fra KLTS (Kobe lutherske teologiske seminar).

Andre lørdagen i september prøvde vi med et nytt «Youth Party» og fikk besøk av NLMs språkskolestudenter, Marius og Karoline Bergersen. Dessverre ble tre ungdommer forhindret fra å komme. Men de tre som kom, storkoste seg.

Fordi vi bare var sju, samlet vi oss på gjesterommet mitt i kirkens 2. etasje. Alle de tre japanerne er mine engelskelever.

Ekteparet Bergersen kom tidlig, og stod for matlagingen. Menyen bestod av lasagne og salat. De tre japanske ungdommene kjente til lasagne, men var ikke vant med å spise det. Stor lykke! Alt forsvant!

Karoline hadde også laget gulrotkaker med ostekrem – som kom vel fram etter tog-turen fra Kobe. Meget velsmakende!!! De forsvant som dugg for solen.

Praten gikk livlig blant de unge, faktisk mest på japansk!

«Karoline og Marius er så flinke til å snakke japansk at det er lettest å kommunisere med dem på japansk,» hevdet de tre.

Også jeg ble imponert over hvor flinke de er blitt etter ett år på språkskolen. De kaster seg begge utpå med det språket de har, og får heller litt hjelp der det stopper opp. Dermed lærer de nok mye også utenom skoletimene.

Vi hadde ikke noe fastlagt program. Men jeg fikk Marius og Karoline til å fortelle om seg selv, og om hvorfor de er kommet til Japan. Litt kjærlighetshistorie ble det også… Da en av japanerne mente at de to hadde møtt hverandre på grunn av skjebnen, fikk vi en god samtale om forskjellen på å betrakte livet som et resultat av skjebne eller ledelse. Vi norske snakket ivrig om Guds ledelse. Jeg fant fram Bibelen og leste Salme 139. Tror de fikk litt å tenke på…!

Karoline og Marius besøkte meg fram til mandag ettermiddag. Søndag hadde Karoline vitnesbyrd under gudstjenesten og Marius en hilsen under opplysningene. Alle i menigheten ble helt rørt over å møte disse to flotte ungdommene som gjerne vil bli ledet av Jesus for å kunne vise japanere veien til Jesus.

Søndag ettermiddag ble vi invitert av fru Kuroda til å plukke fiken. Marius og Karoline reiste hjem til Kobe med masse fikener (som skulle bli til syltetøy), gresskar og diverse andre mer eller mindre kjente grønnsaker. Så resten av uka har det nok vært kokke-eksperimentering på det Bergersenske kjøkken…

Som sagt, ekteparet Bergersen er interessert i alt mulig her i Japan! I det siste har Marius begynt å sette seg inn i forskjellige japanske brettspill. Herr Kuroda er igolærer i helgene. Vi var innom kurset hans, der Marius fikk «privatundervisning» i spillstrategi. Marius fikk også en (japansk!) bok for nybegynnere av Kuroda, og ble ønsket velkommen tilbake.

Mandag viste jeg dem rundt på steder i Ako de ikke hadde sett før. Diverse kamera ble flittig brukt.

                           

Momoi museum fikk Marius og Karoline lytte til vanndrypp.

Mannen som har laget dette, viste oss rundt – og snakket japansk. Men de forstod!

Selv om Marius og Karoline – i mine øyne – er kjempeflinke i språk, kjempeinteressert i folk og land, ser ut til å finne seg kjempegodt til rette både blant japanere og i misjonær-flokken, så trenger de forbønn for et nytt skoleår og for plassering i arbeidet fra neste høst! Herved er bønne-utfordringen gitt.

Karoline har også en blogg, der Marius stiller med bilder. Anbefalt lesing!

http://www.misjonsfrue.no/author/misjonsfrue/

Be også for de japanske ungdommene i Ako – at de må oppdage og få oppleve hvilken velsignelse det er å ha Jesus som livsledsager!

Publisert i Ako, Ako lutherske kirke | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Tilbake til sommeren

Etter åtte ukers ferie i Norge kom jeg tilbake til Japan om kvelden 30. august. Vær- og temperaturmessig var oppholdet i Norge som en pause fra sommervarmen, ja, en forsmak på japansk høst. Men det var deilig det – å være borte fra de 34 gradene som var her i dagevis! Nå er jeg tilbake til sommervarmen igjen. Heldigvis er det ikke lenger 34 grader. Nettene er kjølige, ofte helt ned i rundt 20 grader! Men om dagen er det stadig oppunder 30 grader.

Jeg ble møtt på stasjonen av en dame i menigheten, som har passet plantene mine og luftet leiligheten mens jeg var borte. I kjøleskapet ventet druer, vannmelon, fiken og kaldt drikke. Suppe, potetsalat m.m. hadde hun også forberedt. Dessuten var air-condition-anlegget slått på. Menigheten tar godt vare på meg!

Første søndagen var det ikke måte på hvor mange som kommenterte at «endelig er du kommet tilbake»!

Noen dager senere kom en budbil med en kartong fersken til meg. Det skulle være en takk fordi jeg i Norge hadde tatt noen telefoner til en tidligere Japanmisjonær og således hjulpet et japansk ektepar med å forklare noe.

Jeg merker at jeg har vært lenge borte. Masse post og dokumenter å lese gjennom… Noen sykebesøk… Det tar tid å «lande»! Varmen tar også krefter. Og dermed har det tatt tid å komme i gang igjen med blogg.

Mens jeg var i Norge, døde Shigeru Masaki. Han var den første japanske pastoren jeg arbeidet under – rett etter språkskolen. Han var som en far for meg, så det var trist å ikke kunne delta i begravelsen.

Men en av de første dagene besøkte jeg kona. Jeg hadde med ekte geitost fra Norge, som jeg vet hun liker så godt, men spanderte også litt fersken.

Fru Masaki vil gjerne takke alle i Norge som sendte hilsener til begravelsen. Hun har ikke orket å skrive takkebrev enda. Men vi fant ut at et bilde og hilsen på bloggen min i hvert fall ville nå noen.

Jeg hadde min i-Pad i vesken, så jeg viste henne og oversatte minneordet som Jan Sandvik har skrevet på nlm.no sin Japanside. Det ble hun veldig glad for og ønsket en oversettelse på papir. Bildet av familien Masaki hos meg (under), tatt siste søndag i mai, ble også «bestilt».

For min del skulle jeg ha skrevet noen takkens ord til alle jeg møtte i Norge i sommer. Og også noen ord til dem jeg ikke rakk å treffe. Men det har foreløpig vært for travelt. Og… for varmt!

Selv om ikke astmaen trivdes med norsk regnvær, hadde jeg en god og variert ferie. Jeg fikk nyte mye friluftsliv i nord, vest og øst. På bildet over er jeg på båttur til Øksfjord-jøkelen i Nord-Troms. Føler at jeg kom uthvilt tilbake til ny dyst i Japan!

Høsten blir utfordrende på flere vis. Takknemlig for forbønn!

Publisert i Ako, Norway | Merket med | 6 kommentarer

Bestemor og bestefars irishage

Til nå har Saiyo for meg bare vært navnet på en inngang/ utgang på Chugoku motorvei. Men etter 24. juni er jeg begynt å forbinde Saiyo med vidunderlig blomsterprakt!

Bli med til «Bestefar og bestemors irishage» (japansk navn: Ojichan to Obachan no Hana Shoubu-En) – litt utenfor allfarvei i bygdebyen Sayo. Kjøreturen fra Ako tok ca. 45 minutter.

På bildet under sees deler av blomsterhagen. Jeg brukte over en time på å se alt – og fotografere.

         

         

         

 

Rundt hele hagen var det hortensia – en annen regntidsblomst.

         

Men hvorfor kalles dette stedet «bestefar og bestemors…»? Det fikk jeg svar på av mannen t.h.

Mannen er nå 85 år. Da han gikk av med pensjon for 20 år siden, begynte han å dyrke iris i risåkeren sin i stedet for ris. I.o.m. at det tidligere var en risåker, var vann-forsyningen i orden. Iris trenger nemlig mye vann.

Folks risåkre ligger samlet på grunn av vanntilførsel-systemet. De andre risdyrkerne i nabolaget syntes det så fint ut med iris og foreslo å lage en felles irishage. Dermed ble risåker etter risåker forvandlet – og etter hvert gjort tilgjengelig for besøkende. I år feirer de 20 års jubileum!

Nabolags-gruppen har anlagt parkeringsplasser, organisert parkeringsvakter, satt opp skilt, ordnet med toalettanlegg, laget brosjyrer og selger hjemmelaget mat til de tilreisende. De tillater seg å ta 500 yen (35-40 kroner) i inngang- og parkeringspenger i høysesongen!

Et skikkelig bestefar-og-bestemor-fellesskap på landet! (På japansk er det samme ord for eldre mann og bestefar, eldre kvinne og bestemor.) Flere er i 80-årene.

De ønsker også å plassere hjembygda si på kartet og motarbeide fraflytting! NHK har presentert irishagen deres på sine distriktssendinger.

Vi finner også andre blomster der. Ja, det er visstnok fint å komme til hagen hele året. Sakura om våren, høstfarger… Da er det gratis, ble jeg fortalt.

Med disse blomstene ønsker jeg alle mine lesere en god sommer!

3. juli flyr jeg til Norge, og i år har jeg 8 ukers ferie. Derfor blir det nok ingen nye innlegg før i september!

Publisert i Blomster og dyr i Japan, I nærheten av Ako, Turist i Japan | Merket med , , , | 2 kommentarer