I dag vil jeg ta deg med på en spasertur i Iwami Ginzan, sølvgruvelandsbyen. Egentlig heter landsbyen Omori. Men hele området, som er godkjent som verdensarv av UNESCO, heter Iwami Ginzan. Mine bilder er tatt en vinterdag da det ikke var så mange folk der. I høysesongen er det veldig mange.
Denne gata er egentlig gågate, men de som bor der får lov å kjøre. Enveiskjøring.
Det er mange templer i Omori.
Og etter hvert har det dukket opp en del små butikker…
Dette ekteparet driver en liten butikk. De elsker å slå av en prat.
«Nå det er lenge siden vi har sett deg,» sier de når det er noen uker eller måneder siden sist. Mange av mine gjester finner noe å kjøpe i denne lille «rotebutikken».
For den som er tørst en varm sommerdag, er det godt at det fins moderne muligheter midt i det gamle miljøet.
Hva synes du om denne brus- utomaten?
I et vindu bor det en katt. (bildet under.) Den tilhører GUNGENDO.
Kattens bolig er en stadig ny utstilling av kreativ art.
Katten har ingenting i mot å bli beundret, men viser sjelden fram ansiktet sitt.
I Omori er det også bank (under til venstre), og en bedrift som lager proteser (under til høyre).
Toshiro Nakamuras bedrift Nakamura Brace er et kapittel for seg selv. Nakamura er mannen som drog til et universitet i USA (UCLA!) for å lære kunsten å lage proteser, og som ikke slo seg ned i Tokyo da han kom tilbake. Nei, han var dristig nok til å dra hjem til den lille landsbyen sin og grunnlegge en bedrift der. I dag eksporterer de til 30 land. Nakamura er en tilsynelatende beskjeden mann ved første inntrykk, men ikke forsiktig når det gjelder å hjelpe folk i katastroferammede Tohoku eller skaffe benproteser til afghanere som har vært uheldige og tråkket på miner. Han er også hovedmannen bak det store prosjektet å få Iwami Ginzan godkjent av UNESCO. Jeg har funnet en lenke som beskriver Nakamura bedre enn jeg kan. http://social-issues.org/community/node/404
Postkontoret har gammeldags postkasse utenfor.
Nederst i gata er det et museum (under til venstre). Der arbeider en av engelskelevene mine. Et restaurert samuraihus (under til høyre) kan også besøkes.
Noen hager er det fritt fram å gå inn og beundre. På de fleste hus er det også en bambusvase med blomster i. En mann har laget dem alle og distribuert, slik at det skal bli pent å spasere i Omori.
Restauranter er det blitt flere av, både med japansk mat og italiensk pizza og pasta (bildene under).
Noen ganger drar vi til Omori og spiser etter kirketid, særlig når vi har gjestetaler på besøk. Her er det rektor på bibelskolen, Ritsu Takuwa, vi har med for å spise soba (en sort japanske nudler, fra gammelt av typisk mat for fjelltrakter). Sønnen til en av mine engelskelever driver en soba-restaurant i et gammelt og stilig hus, Asahiya.
Det er en liten kombinert barneskole og barnehage i Omori (under til venstre). Skolen er fådelt. Gammel trebygning. Synes «bassenget» bak barnehagen var litt snertent. Sikkert godt å dyppe seg litt på varme sommerdager…
Under her er brannstasjonen! D.v.s. en garasje for en brannbil og litt utstyr. På landet i Japan består brannmannskapet av frivillige, som blir innkalt ved brann. Da får de lov å stikke av fra jobben! Ved større branner kommer selvfølgelig noen fra hoved- brannstasjonen i Oda. Når det brenner et sted på landet, blir det opplyst over høyttaler så hele bygda hører det. (Slik er det i Nima også.)
Når jeg spaserer med mine gjester i Omori, stopper jeg alltid foran huset på bildet under.
Selve huset ser nok ikke spesielt ut, men navneskiltet over døra viser hvem det tilhører. Barndomshjemmet til Machiko Chigane.
På 80-tallet reiste hun som misjonær til Indonesia for Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke og arbeidet der i mange år. Siden har hun arbeidet i forskjellige menigheter her i Japan. I mars blir hun pensjonist og skal slå seg ned i dette huset. Da får vi oss nok noen fjellturer sammen…! Ellers drømmer hun om å få i gang regelmessige husmøter i Omori! Et bønne-emne?
For meg er det oppbyggelig å tenke på at de drøye 10 km lange sykkelturene hver vei fra Oda sentrum til Omori for noen kvinnelige pioner-misjonærer i gamle dager har båret slik frukt. De leide lokale og holdt barnemøter. Machiko Chigane er ikke den eneste som er blitt frelst. Flere av nåtidens medlemmene i Oda menighet er vokst opp i Omori.
«Kast ditt brød på vannet, lenge etter kan du finne det igjen.» Fork 11,1
«Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.» Rom 10,17
