11. mars 2011 – en dag jeg aldri glemmer!

11.mars 2011 – en dag som alltid vil være spikret fast i hukommelsen!

Siden media i både Japan og Norge i disse dager viser bilder fra trippelkatastrofen i Øst-Japan i 2011, vil jeg også vise mine bilder. Men de er fra august – da jeg deltok i hjelpearbeidet til de lutherske kirkene i sommerferien min. Jeg har også satt ord på noen av mine tanker og følelser fra den dagen og tida etter…

Under her ser du hvor «ryddig» byen Ishinomaki var blitt i begynnelsen av august. Det var spesielt å speide ut over denne «ødemarken»…

 IMG_0954

IMG_0954      IMG_0953

IMG_0951      IMG_0955

IMG_0956

IMG_0960      IMG_0958

IMG_0957      IMG_0961

«Gravplass» for biler

IMG_0959

Under her er rådhuset. Mange steder i Japan er alle data om innbyggerne ikke lagret annet sted enn på pc eller i papirarkiv. Forestill deg den jobben både innbyggere og de som arbeidet her – som overlevde – hadde etterpå. Identitet, fødselsregister, slektsregister, eiendom etc – hvordan bevise at jeg er meg i et bygg som dette? Ikke rart det tok lang tid for det offentlige å få betalt ut penger til de som skulle få hjelp fra det offentlige. Stabben var jo også betraktelig redusert…

IMG_0963      IMG_0964

IMG_0983

Bygningen både over og under er skoler. Begge lå bare et par hundre meter fra sjøen. Skolen over har tydeligvis hatt tsunamien helt opp til taket eller høyere (?)

Under her er det full aktivitet med gravemaskiner, som «sorterte» ulike typer «søppel». Okawa barneskole i bakgrunnen er blitt svært landskjent. På plassen utenfor ble nemlig 84 barn og lærere svelget av bølgen. De hadde visstnok oppholdt seg på skole-plassen i 40 minutter. Det sies at den ene læreren som overlevde har vært psykiatrisk pasient siden. Og foreldrene til de 4-5 barna som flyktet med denne læreren tør nesten ikke vise seg blant andre foreldre. De har skyldfølelse for å ha levende barn.

På NHK her om dagen viste de hvordan en far fortsatt bruker gravemaskin for å lete etter levninger av sitt barn, som fortsatt ikke er funnet. (De fleste er funnet!)

IMG_0984

Bønnested for foreldrene til de døde barna – to altere å gå til! Offer er slike ting som barn liker. Da jeg så den bratte skråningen og den tette skogen bak skolen, tenkte jeg at det hadde ikke vært lett å få så mange små barn opp der.

IMG_0985

NHK har hatt veldig interessante program der man analyserer hvorfor mange døde noen steder og ikke andre steder. Det er kommet fram at der barna er blitt opplært og drillet i evakuering, overlevde alle! Skolen over hadde ikke retningslinjer en gang, selv om et skriv var sendt ut med beskjed om å lage noe internt!

Flere anime-filmsnutter er laget, som viser hvordan barn reddet familien sin. De maste og maste på foreldre og besteforeldre, som heller ville rydde etter det kraftige skjelvet, om at de komme seg i høyden – for det hadde de lært. En ellers så stille og beskjeden jentunge gråt og skrek om at pappa måtte ringe og be mamma skynde seg å komme etter, og hun sluttet å rydde for å trøste jentungen. Det ble hennes redning! Mange har jo erfaring med tsunami, for det er det jo av og til i Japan. De tenkte at det blir kanskje litt vått i 1. etasje, men de kunne jo  rydde i 2.etasje… Flere filmer viser hvordan særlig eldre folk tok det med ro i gatene, mens andre hastet av sted.

En allmen-regel har vært at barn skal følge de voksne når noe skjer – hvis ikke foreldrene er i nærheten. Ny skoleplan sier at barn skal opplæres til å vurdere selv hva de skal gjøre. Det samme gjelder arbeidsplasser. To tog der alle ble reddet, skyldtes at togførerne ikke fulgte reglene, men brukte det de følte var sunn fornuft i øyeblikket.

**********

Min 11. mars 2011

En forsinket engelskelev bad om lov til å ringe sin datter før vi begynte med undervisning den fredags ettermiddagen. I bilen hadde hun nemlig hørt at det hadde vært et stort jordskjelv i Tohoku – øverste del av den japanske hovedøya, Honshu. Kanskje datteren var rammet? Jeg foreslo å gå opp i 2. etasje for å sjekke jordskjelv- og tsunamivarsel på tv, slik som jeg har beskrevet i et tidligere innlegg. Så ble vi sittende i flere timer og se på hvordan tsunamien herjet i landsdelen. Ikke ett engelsk ord ble sagt. Langt om lenge fikk hun kontakt med sin datter, og hun var ikke rammet av tsunami. Men det hadde jo ristet kraftig. Jeg begynte å ringe kjente jeg også.

For min del kom jordskjelvopplevelsene fra 1995 veltende innover meg med en styrke som overrasket. Hele kroppen reagerte som i 1995. Det var så vidt jeg fikk gjort det jeg skulle den helgen. Søvnen var dårlig. Jeg svirret rundt meg selv og ble aldeles tv-slave. Måtte ikke gå glipp av noe. Heldigvis var det andre misjonærer å snakke med i telefonen, som hadde samme erfaring. Så begynte mailene å komme fra hele verden. Om jeg var i live? Vel, jeg bor jo så langt unna som ca. Oslo – Tromsø. For meg var katastrofen på tv – ikke i dagliglivet. Jeg tilhørte et folk som levde i landesorg og sjokk. Så sånn sett ble jeg rammet. Kanskje slik som nordmenn i Norge 22. juli 2012?

Derfor ble jeg ikke lite overrasket da jeg tirsdag kveld fikk en telefon fra lederen vår i Japan om at de på hovedkontoret i Oslo skulle drøfte om de skulle kalle oss hjem. Det gav meg en søvnløs natt og jeg fikk ikke gjort noen ting onsdagen – enda så travelt det var. Vi i NLM fikk heldigvis bli. Så sov jeg godt igjen og begynte på en god arbeidsdag fredagen. Men da kom det telefon fra UD! De hadde et Norwegian charterfly klart til oss kl. sånn og sånn på flyplassen i Kobe (feil info! Det var Osaka!) og Tokyo. Da var jeg så sliten av  hverdagsforstyrrelser at jeg ble irritert. Selvfølgelig ingen grunn til det… Det var jo godt ment. Godt ment var det jo fra NLMs side også. De har arbeisgiveransvar og må forholde seg til UD. Men for meg opplevdes det veldig, veldig traumatisk!

Inni meg jobbet jeg nemlig hardt for å bearbeide mine flashbacks. Jeg kunne teorien. Vi hadde jo psykiater Bjørn Lande til å følge oss opp i 1995, og jeg endte den gang med ekstra oppfølging. Denne gangen var jeg opptatt av å ta i bruk det jeg lærte sist. Og også være til hjelp for andre – de i Nima som hadde familie og kjente i katastrofeområdet. Jeg ble så forvirret av de som skulle ha meg til å ha et problem jeg ikke hadde (strålefare) og ikke spurte etter det jeg egentlig strevde med. Bare en person – utenom medmisjonærer med felles erfaring – spurte meg om det. Min bror, Arne, ringte mandagen. Det første han spurte om var: «Kari, du har vel sterke flashbacks nå, du som har opplevd jorskjelv- katasrofen i 1995?» Han har Afghanistan-erfaring og mye kunnskap om kriser. Godt var det også å ha en far som forstod geografiske avstander i Japan! Han ringte av og til og sjekket om det han hørte på norsk tv var troverdig. «Nå trengs du i Japan!» var hans kommentar da jeg sa at jeg var blitt tilbudt hjemreise og avviste.

Mange utlendinger forlot Japan i dagene etter katastrofen. Noen land virket mer i panikk enn andre. Det ble mye kommentert av det japanske folk i hverdagen. Vi diskuterte det en del i menigheten og engelskklassene også. Da jeg kommenterte at det ville vel vært vanskelig å komme tilbake hvis jeg som bodde på en slik trygg plass «evakuerte». Da svarte en: «Nei, vi japanere er vant til at en arbeider skal adlyde sin ledelse. Så vi ville ha forstått at du var nødt å adlyde ordre. Kanskje ville vi ha syntes synd på deg. Men vi ville vel ha strevd med å beholde tilliten til din arbeidsgiver etterpå.» De andre nikket.

Det var godt å få anledning til å delta litt i hjelpearbeidet. Men det får bli et nytt innlegg.

Be fortsatt for Japan!

Gjenoppbyggingen går langsomt framover…

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Jordskjelv og tsunami og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til 11. mars 2011 – en dag jeg aldri glemmer!

  1. Tilbaketråkk: Nødsekken vår - Japanliv : Japanliv

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s