I begynnelsen av august 2011 drog jeg sammen med medmisjonær, Kirsti Strand, fra ferieplassen Nojiriko i Nagano fylke til Sendai for å delta i de lutherske kirkenes hjelpearbeid. Derfra var det «bare» 300-400 km å kjøre. Den sommeren hadde jeg over 3000 km på telleren da jeg kom hjem. Nima er nemlig veldig langt fra katastrofeområdet.
Vi overnattet i Sendai og kjørte til og fra. Stod opp kl 05, lagde nistemat og kjørte 1-2 timer nordøstover. Selve arbeidet begynte kl.09. Bortsett fra en god lunsjpause jobbet vi jevnt og trutt til kl. 15. Så var det å kjøre tilbake til Sendai.
Her er noen bilder fra volontørarbeidet i Ishinomaki.
Vi ryddet en hage. D.v.s. at vi brukte spade for å fjerne flere decimeter lag med sjøslam for å ha i poser, som det offentlige delte ut. P.g.a. det uvanlige «jordsmonnet» hadde hagen blitt gjengrodd av siv og grass, som vi også fjernet.
Vi ble anbefalt å være kledd i lange ermer og langbukser, gummistøvler, noe på hodet og ansiktsmaske. Kirsti brukte masken flittig, men jeg fikk dogg på brillene og gav opp. Ellers var tjukke plasthansker et «must». Temperaturen var snaue 30 grader.
Det var merker på husveggen hvor høyt vannet hadde vært, ca. hoftehøyde på meg som er 170 cm høy. Mannen i huset hadde mistet kona si i tsunamien. Hun var på rådhuset (se forrige innlegg). Han levde i 2.etasje. Noen hjalp med å brekke opp gulvet i første etasje og fjerne sjøslam under der.
Dette har sikkert vært en usedvanlig fin hage. Men se på fargen på trærne. Sjøvannet tok knekken på dem. Noen hjalp til med å sage dem ned. Her ser du også noen av «søppel»-posene.
Mannens bil var ubrukelig. Den var helt full av slam inni (venstre bilde under). På veien utenfor var det søppel hele veien, d.v.s. biler, sykler, kjøleskap, dekk m.m. (høyre bilde).
Slik ser en rismark ut som har vært oversvømmet av sjøvann (under). Det vil bli litt av en jobb å fjerne alt slam på alle rismarker og åkrer langs kysten i Tohoku. Men uten å gjøre det, vil intet gro der.
I bakgrunnen ser du den opphøyde elvebredden. Stedet er et par km fra kysten. Det var tydelige skiller mellom områder med utslettelse, «halve» hus, «hele» hus og normale (?) hus…
Uten mat og drikke duger helten ikke. Sammen med to finske misjonærkolleger (Lauri Palmu og Anssi Savonen) spiste vi vår medbrakte lunsj – i skyggen!
Jeg fant sandalene mine i bilen og luftet føttene litt…
Japan er landet hvor gruppebilder tas ved alle anledninger. Under her ser du volontørgruppen vi jobbet sammen med. Huseieren er også med – til venstre for meg. En del av volontørene var er gruppe lærere fra en kristen skole i Yokohama. De brukte sommerferien sin til dette.
Neste dag var vi i et lite fiskevær i utkanten av Ishinomaki. Vi hjalp til med å tømme en sjømatbedrift for «søppel». En fagmann hadde sett på bygget og vurdert at reisverket kunne brukes – om eieren ville koste på det og gi tilbake arbeidsplasser til folket der. 1. etasje var ryddet av andre før.
1. etasje hadde stort sett ikke vegger. Kjølerommet ser du bak de to på bildet til venstre under. Familiens leilighet i 2.etasje bak Kirsti på høyre bilde.
Jeg var med på å rydde taket. Der var alt fra spisepinner til vekkeklokke og bonsai-blomsterpotter. Det ble noen poser etter hvert… Vi var 9-10 personer, og det var et dagsverk!
Nesten 10 mannfolk var i skogen bak bedriften og plukket bøyer! Under her ser du litt av dagens skogsfangst.
Utsikt fra taket (under). Her har det vært 17 hus, som ble tatt av tsunamien.
Utsikt andre veien viser veien opp til høyere strøk (høyre) og veien der oppe, som ikke ble ødelagt. P.g.a. denne korte veien opp i høyden ble de fleste reddet. Bare en mann i 40-åra døde i dette fiskeværet. På bedriften hadde de først tenkt at det blir vel litt vann i 1. etasje, men så fikk de se «bølgeveggen» som kom mot fiskeværet og løp ut til bilen.
De var uten kontakt med omverdenen en uke. Da kom amerikanske soldater sjøveien og «fant» dem.
Mange fikk reddet båtene sine fordi de drog ut på havet med dem da tsunamimeldingen kom. Der ute er det mer normal stor «rund» bølge. Men bedriftseieren mistet sin båt. Brygga var sunket og var bare ca. 10 cm over vannflaten.
Mye var allerede ryddet, men brusautomaten var igjen. Ellers stod to toaletter pent på plass i ruinene.
Fru Aoyama, bedriftseierens kone, inviterte oss til å komme til grendehuset for å spise lunsj. Det var opp bakken – i høyden. Der var det også air-conditioning. Vi hadde medbrakt mat – selvfølgelig. Men… fru Aoyama hadde laget makisushi til hele gjengen + mye annet – som takk for hjelpen. Har aldri smakt maken til makisushi – med egg og bacon inni.
Fru Aoyama fortalte oss mye fra 11. mars og uka som fulgte. Her er alle mannfolk praktisk anlagt, sa hun. De er ikke som byfolk.
Alle samlet seg i grendehuset. De hadde ikke strøm, men laget bål av hva de fant i skogen. I husene i høyden var det mye sjømat i fryserene som burde spises p.g.a. strømstans. Dessute ris på lager for et år. I ruinene nede ved sjøen plukket de hermetikk. Noen ble sendt med ryggsekk og penger for å gå og kjøpe mat i byen, men de oppdaget at verken vei eller by eksisterte lenger. T.o.m. bad fikk de til å lage av tønner de fant.
Alle jobbet for at alle barna og de gamle ikke skulle lide noen nød. Så de hadde fulltids arbeid hele uka. Men etter tre måneder – da de fikk bosatt seg i prefabrikerte boliger – begynte folk å få problemer med hva livet heretter skulle brukes til…
«Vi har livet – og en bil!» sa fru Aoyama (til venstre for meg). Og det strålte av øynene hennes. De kunne nok tenke seg å flytte. Det er ikke så lett å starte på nytt når man trenger lån til både bolig, bedrift og båt – og er i 50-åra! Men tanken på de unge familiene som fortsatt hadde hus og som trengte arbeids-plasser fikk dem til å bli. Derfor trengte de oss til å hjelpe med rydding.
Så ble det nytt gruppebilde etter dagens dyst.
Når jeg tenker på hvor lite så mange mennesker rakk på to dager, virket det enormt å tenke på resten. Katastrofeområdets kystlengde er omtrent som distansen Trondheim – Oslo. Kanskje har jeg bidratt med hjelp på 1/2 kvadratmilimeter av denne distansen (?) Men det var godt å få være litt til hjelp – og også godt for bearbeidelsen av mine flashbacks fra 1995!
Etter arbeidstid kom vi litt i prat med befolkningen utenfor bedriften. Da jeg spurte denne bestefaren om hvordan det hadde gått med huset hans, pekte han bak seg og sa: «Her var huset vårt!» Mon tro hvordan de har det nå etter to år…(?)
Det er vel unødvendig å si, men her trengs fortsatt mye forbønn!!!
******
PS Fire av bildene i dette innlegget er tatt av finske misjonær, Anssi Savonen.
