Sølvbutikken

I sølvgruvelandsbyen Omori – Iwami Ginzan – fins det en butikk som selger smykker og forskjellig i sølv.

          

Der er mye fint å velge i. Gjestene mine liker å stikke innom. Noen handler også.

          

   

Her er et lite utvalg.

Mye er laget av eieren, mens noe er laget andre steder.

Det går også an å få kjøpt kopi av sølvpenger som ble brukt i gamle dager – d.v.s. for flere hundre år siden. Den til venstre under er i samme størrelse som ble brukt da. Ved betaling, ble det klippet av en bit. Bitens størrelse var «prisen».

Sølvbutikken drives av Hiroko Utsunomiya. (Hun har faktisk to sølvbutikker.)

Denne damen er faktisk en del av Oda menighets historie. Det var nemlig faren hennes som kontaktet Norsk Luthersk Misjonssamband med bønn om å sende misjonærer til hans hjemby, Oda.

I 1951 flyttet to enslige misjonærer, Petra Jaabæk og Dagny Drivstuen, inn hos familien hennes for å starte nybrottsarbeid. Da var Hiroko bare ei lita jente, men hun husker det godt. Faren hennes, doktor Yamashiro, hadde blitt kristen i studietiden. Da han flyttet tilbake til hjembyen sin for å arbeide som lege, kom han visstnok litt på avstand fra troen. Det var nemlig ingen kirke i Oda. Men da en av døtrene hans døde, ble det en oppvekker. Hun snakket om Jesus, som hun så komme henne i møte før hun sovnet inn.  Det ble startet  husmøter hos familien Yamashiro. Men han ønsket seg en kirke i Oda. Sammen med Gabriel Eikli (første misjonær i Japan og daværende leder for japan-misjonærene) og Tormod Vågen,  (generalsekretær den gang) ble kirketomta valgt. Det fortelles at de stod på en tempelhøyde, der det er et shinto-tempel, og speidet utover rismarkene. Så bøyde de kne der og bad Gud om visdom til å starte opp og få en tomt. (I dag er det ikke rismarker rundt kirken, men et «nær-stasjonen-strøk».)

Oda menighet har på mange måter vært en blomstrende menighet. I 1955 ble det startet barnehage også. Men den ble nedlagt i 2002 p.g.a. synkende barnetall i Oda. I stedet drives det skolefritidsordning. Der er det visstnok venteliste for å få plass… På landet arbeider nemlig de aller, aller fleste mødre.

I gruvelandsbyen ble det startet møter i et leid lokale. Men mange andre steder i distriktet rundt Oda ble det startet husmøter.  I Nima var det husmøter hos flere troende, og disse husmøtene er opprinnelsen til Nima menighet!

Hiroko er dessverre ikke aktiv i Oda menighet i dag. Men hun har gitt tillatelse til å publisere bilder og fortelle litt om familien på bloggen. Et bønneemne?