Som nordmann i utkantstrøk i Japan har jeg to alternativer til 17. mai-feiring. Takke ja til innbydelsen fra ambassaden, fly til Tokyo og delta på feiringen der. Eller ta tog i drøye fem timer til Kobe og delta på feiringen som misjonærer og andre nordmenn organiserer der.
Før i tiden var 17. mai-feiring i Kobe en spennende heldags foretagelse: på den norske skolen om dagen og på Sjømannskirken om kvelden. Da satset vel de fleste på å stille opp. Men nå har vi verken norsk skole eller sjømannskirke. Nordmenn i Kobe-området er ikke så mange lenger. Så forberedelse av en heldags feiring ville nok være utopisk nå.
I år skulle feiringen vare i tre timer – fra lunsj. Et slikt klokkeslett ville for meg innebære å måtte reise hjemmefra dagen før senest kl. 15.30 for å rekke fram i tide, og komme hjem litt før midnatt samme kveld – for så å stille med preken i kirken neste morgen. Det høres kanskje litt sløvt ut, men å bruke så masse tid, penger og krefter på tre timers feiring virker ikke særlig fristende.
17. mai 2014 ble derfor tilbrakt i Nima – som en vanlig travel hverdag faktisk. Men litt fest ble det likevel om kvelden – uten «Ja, vi elsker» og den slags. For et par måneder siden ble jeg nemlig spurt om jeg kunne ta i mot besøk i mai. Den eneste helgen som passet alle parter var 17.-18. mai.
Her er gjestene mine: enken etter pastor Aoto, som døde i fjor sommer, og en av døtrene. Fru Aoto var som en mor for meg da jeg arbeidet sammen med mannen hennes i Tamashima og Higashi Fukuyama for mange år siden. Før det var de pastorpar i Oda. Dette ble derfor for henne både en mimretur på gamle trakter og siste sjanse til å besøke meg i Nima før jeg drar herfra.
Fordi jeg holder på med pakking/ avslutning av seks-års perioden i Nima, bestilte jeg deler av måltidet: sashimi– (rå fisk) og fiskesuppe. Fersk fisk fra Japanhavet smakte visst godt og vakte stor glede hos gjestene! Så satset jeg heller på å forberede sjokoladepudding og eplekake selv, ja, også hjemmebakt brød, rørte jordbær og kabaret til frokost dagen etter.
I butikken fant jeg blomster i norske flaggfarger. På lageret mitt hadde jeg igjen akkurat tre 17. mai-servietter! En duk som ikke er sendt til Norge, passet jo også fint i fargen for å få litt 17. mai stemning… Vi hadde en koselig kveld! Jeg hadde «pakke-fri»…!
Som sagt, mai i år betyr pakking og sending av båtbagasje til Norge – ved siden av arbeid. Det er slitsomt! Ofte pakker jeg i drømme også… De store utflukter er det ikke tid til, men for å orke å pakke må jeg ut og lufte meg litt. Nå for tida er det nyplantede risåkrer og iris-blomster langs veien.
Under mine trimturer møter jeg ofte «noen» som krysser veien (bildet under). Heldigvis har jeg ikke møtt levende slanger enda.
