«Levende» dukker

I løpet av Golden Week var jeg stort sett hjemme. Men været var så nydelig at jeg tok daglige utflukter. En dag syklet jeg til Sakoshi for å se på en dukke-utstilling. For en opplevelse!!! Dukkene hadde så levende ansiktsuttrykk. Dessverre stod det «Fotografering forbudt» ved hver dukke-gruppe.

Da menigheten hadde utendørs familiegudstjeneste i Sakoshi søndag 7. mai, foreslo jeg å gå innom og ta en titt på dukkene før de drog hjem. Denne dagen var kunstneren til stede. Da jeg fortalte om bloggen min, og uttrykte hvor trist det var at jeg ikke kunne fotografere for å vise folk i utlandet (som ikke har mulighet til å komme til utstillingen) hvor fine dukkene var, ja, da sa fikk jeg lov.

Er de ikke herlige?

Pappas rygg er som en båt.

Bestemor sammen med venninnene sine.

Et godt ekteskap (besteforeldrene).

          

I midten: Michiko var for tidlig født, og derfor bitteliten. Hun ble sent utviklet, og snakket ikke noe særlig før hun var fem år. Men bestefar hadde alltid god tid til å lytte til jentungen som strevde med å uttrykke seg.

Storfamilien i et hus på landet i gamle dager.

Matpause i arbeidet på åkeren.

Grønnsakene fraktes hjem fra åkeren.

Kamishibai. Før tv’en og bilens tid drog noen rundt på sykkel til parker og steder der barn var samlet for å fortelle eventyr og lignende ved hjelp av tegninger. Disse tegningene ble trukket ut av en ramme mens vedkommende fortalte. Barna følger godt med!

PS. I Japan fins det fantastisk mange bra kamishibai med bibelfortellinger som vi bruker i kristent barnearbeid. Men ideen kommer altså fra disse syklistene i gamle dager. 

T.h. ser du damen som alene har laget alle disse dukkene: Michiko Watabe. Hun har vunnet mange priser!

Fru Watabe bor nå i Tatsuno, litt vest for Himeji, men er oppvokst på Shikoku – i en liten bygd utenfor allfarvei.

Alle dukkene representerer gode minner fra barndommen, som hun på denne måten vil dele med andre. Fru Watabe vokste opp med besteforeldre på gården og annen slekt i nærheten.

Jeg spurte om hun så på fotografier av mennesker for å etterligne dem når hun lagde dukkene. Men nei. Alle ansiktene og dokkene er laget etter hukommelsen, slik hun husker den enkelte. Hver dukke tar mange dager å lage. Grupper av dukker kan ta opptil et halvt år å lage. Klær, grønnsaker, ja, til og med sykkelen til kamishibai-mannen har hun laget selv.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ako, Kultur og merket med , , . Bokmerk permalenken.

3 svar til «Levende» dukker

  1. Marit sier:

    Utrolig fantastisk.
    Nå har jeg kost meg ved å se gjennom alle bildene flere ganger.
    Imponert !!!!
    Skulle så gjerne sett denne utstillingen.

  2. Olaug sier:

    Dette var veldig imponerende gjort. Veldig kjekt å sjå. Flotte bilder ,Kari!!!!

    • Kari Opperud sier:

      Hei til både Marit og Olaug!
      Kjekt å høre fra dere! Ja, dukkene er helt fantastiske! Virker nesten levende. Sørgelig dere ikke kan ta en tur hit og se dem…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s