OL i Korea – på japansk tv

Jeg må jo bare innrømme at det blir litt farting fram og tilbake mellom skrivebordet og tv’en nå i disse OL-tider. Måltider inntas også med blikket festet på tv-skjermen. Jeg kan velge mellom to NHK-kanaler som sender OL.

Her en dag var det 10 km langrenn for kvinner, med Ragnhild Haga som vinner.

I studio satt fire damer og samtalte om det vi så. De drøftet dette at Marit Bjørgen hadde født et barn i fjor og enda stilte opp – og vant medalje.

Ellers er ikke Bjørgen et emne for samtale generelt sett. Det var derimot Maren Lundby – uttales runbi på japansk. Vi fikk blant annet vite at hun var kjempehøy – 169 cm. (He, he,  jeg er 170 cm!) Hun ble diskutert i mange tv-program før OL, og jeg fikk mange kommentarer om henne. Derfor var det helt naturlig at statsminister Abe kommenterte henne i møtet med statsminister Solberg. Hvorfor Lundby ble så godt presentert i japansk media, var jo fordi japanernes egen Sara Takanashi var et gullhåp og Lundby var hennes sterkeste konkurrent.

Aksel Lund Svindal er ganske kjent i Japan. Det skyldes nok et NHK-program for noen år siden. NHK hyret inn diverse fagfolk som forsket på frykt hos mennesker: om det fins mennesker som har en hjerne som ikke signaliserer frykt. Så fikk vi se hvordan de sjekket Svindals mangel på frykt både i skibakker og i laboratorium. Det ble fremhevet at denne mannen satte utfor «farlige» bakker selv etter store skader, og at det pirret nysgjerrigheten til fagfolkene.

Avisen jeg abonnerer på har en god del OL-stoff. Men selv om Norge nå har flest medaljer, er ikke artikler om de norske mest fremtredende. Japanske medaljer er en større nyhet!

Før OL var det intervjuer med flere av de japanske utøverne. Som nordmann var det morsomt å se programledernes reaksjoner på diverse spørsmål til kombinert-løperen, Akito Watabe. For eksempel forskrekkelsen over at man trenger skismøring når man går langrenn, og at man bruker forskjellig smøring ettersom temperatur og type snø. Og at langrennsski er så lette. Langrenn er ikke akkurat noen allmennsport her til lands! De fleste unge nå til dags har prøvd slalåm, selv om ikke familiene deres driver med det. Det skyldes at mange skoler i snøfattige strøk har skidag(er) som skoletur.

Gode japanske hoppere og langrennsutøvere kommer stort sett fra to distrikter i Japan, Hokkaido eller Nagano. For folk flest er det noe fjernt. Men når man har japanske medaljehåp, blir disse sportsgrenene mer synlig i media. Denne gangen fikk jeg se masse langrenn på japansk tv. Skiskyting derimot er ikke blitt omtalt eller fått tildelt mange minutter på tv under OL. Det er nok en ukjent sport i Japan.

De store stjernene i Japan er kunstløp-folkene. Yuzuru Hanyu er hele folkets yndling. Men «ingen», meg selv inkludert, hadde lagt merke til alle bamsene som blir kastet ut til ham på isen før det ble nyheter her om at utenlandske medier er så opptatt av det. Personlig ble jeg begeistret for ham da han etter den store katastrofen i 2011 stod fram og fortalte at han hadde tenkt å gi seg fordi ishallen i hans hjemby, Sendai, ble ødelagt av tsunami. Men så var det noen som så hans talent og ordnet det slik at han fikk trent andre steder. Da sa den dengang 17 år gamle gutten at han som takk ville fortsette, og at han håpet at han på isen kunne gi folk en gledesstund og formidle nytt håp og livsgnist til de katastroferammede.

Det er en ting som er typisk for alle japanske medaljevinnere. Det første de sier etterpå i tv-intervju er TAKK! De takker foreldrene, og de takker bygdefolket. De tar aldri hele æren for medaljen selv. Denne gangen gjorde fristilkjører Daichi Hara (født i 1997) ekstra inntrykk på meg. Han vokste opp i bydelen Shibuya i Tokyo – et sted det ikke akkurat snør hvert år! Men med strålende øyne fortalte han at foreldrene om vinteren tok ham med til de snørike fjellene i Niigata nesten hver helg i oppveksten. Siden lot de ham dra på skole-utveksling til Canada. Nå kunne han ikke komme fort nok hjem fra Korea for å takke dem for medaljen.

Av og til på nyhetene får vi se tapernes reaksjon. D.v.s. noen opptrer nærmest som om de har syndet mot supporterne når de ikke vinner. En slags offentlig bønn om syndstilgivelse.

I 2020 blir det sommer-OL i Tokyo. Spennende å følge med på en del av forberedelsene! Man vil gjerne ta godt i mot utenlandske gjester og la dem få oppleve japansk gjestfrihet. Det resulterer blant annet i at samfunnet nå er blitt mer opptatt av røyking eller ikke på restauranter, framkommelighet for funksjonshemmede og mye mer.

Dette innlegget ble publisert i Detaljer fra dagliglivet, Diverse, Trim og sport og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..