Fugu – en spesiell delikatesse

Som tidligere nevnt, tilbrakte jeg i februar et par dager på øya Awaji sammen med ekte-paret Kuroda. Den første kvelden ble jeg bedt med ut på middag. Menyen var fugu. En veldig spesiell fiskesort. Man må ha en spesiell lisens for både å kunne kjøpe den og tilberede den. Det er ikke nok å være utdannet sjømat-kokk! Om noe gjøres feil, kan den som spiser nemlig dø!

Det var første gang i livet at jeg spiste fugu! Men helt siden jeg første gang kom til Japan i 1980 har jeg hatt en drøm om å smake denne spesielle fisken.

T.h.: ekteparet som driver restauranten der vi spiste. Mannen har drevet med fugu i over 20 år, og Kuroda spiser der en gang hvert år, så jeg følte meg helt trygg!

Vi hadde eget rom, ja, vi var faktisk de eneste gjestene den kvelden. Måltidet bestod av mange retter fugu.

Vi fikk en tallerken hver med fugu som sashimi.

I gryta på bordet skulle vi koke fugu, sopp, tofu og grønnsaker.

Kombu – et slags sjøgrass – hadde kokt en stund i gryta for å gi kraft og smak til retten.

Restaurant-kona/vertinnen  og gjesten/fru Kuroda samarbeider om forberedelsene.

Mye godt i gryta! Vi forsyner oss derfra med egne spisepinner og dypper i en syrlig saus.

Vi fikk også to biter hver oss med fugu-sushi.

Også noen andre småretter var det: tv.: sashimi (rå fisk) og t.h.: grønnsaker.

         

T.v.: Innbakt stekt fugu. 

Også spise-pinnene hvilte på en fugu.

Når bordet dekkes, skal spise-pinnene ligge fra høyre med tuppen mot venstre rett foran den som skal bruke dem. (Ikke den plasseringen som kniv og gaffel vanligvis har.)

Da vi var så mette at vi ikke orket mer fra gryta, ble den tatt ut på kjøkkenet. Så kom damen tilbake med gryta som da inneholdt ris blandet i kraften med resterende fiske- og grønnsakbiter. En slags salt «risengrynsgrøt». Jeg trodde ikke jeg ville orke mer, men det var smakte så godt at jeg til og med lot meg friste til påfyll. Glemte å ta bilde da gryta kom på bordet, så på bildet er det bare en liten rest igjen.

På en skikkelig japansk sjømatrestaurant svømmer fisken helt til den skal tilberedes. Her viser eieren meg «badekaret» hvor han har fiskene sine.

Dette er en fugu.

 Her er to andre sorter, som jeg ikke husker navnet på.

Fugu  smakte utrolig godt!

Her er litt mer informasjon om fugu for den som er interessert:

https://no.wikipedia.org/wiki/Fugu_(fisk)

Ellers hadde vi en god lunsj dagen etter på en restaurant med utsikt over Naruto-stredet. Slik så mitt matbrett ut. I den røde bollen er det suppe.

Man kunne spise sashimi på vanlig vis, men måltidet var egentlig ment å være slik som Kuroda gjør på bildet under. D.v.s. flytte det som er på det avlange fatet (rå fisk og blekksprut, wakame (sjøgrass) og litt grønnsaker) over på risen, blande det sammen i bollen og helle en saus over. Da blir det til en rett som kalles domburi. 

«Pinnene» som står til værs er navneskilt: navn på fisken og hvor den kommer fra. Jeg spiser rå fisk med glede, men ikke rå blekksprut. Den gav jeg til Kuroda. Fiskehodet var bare til pynt. Det spiste vi ikke!

En slik type domburi var også en ny mat-opplevelse for meg! Selv etter mer enn 37 år er det stadig nye matretter å oppleve i Japan!

Det er praktisk å være glad i japansk mat! Det er kontaktskapende. Japanere synes det er kjekt når vi utlendinger liker maten deres. Herr Kuroda hadde lenge planlagt og gledet seg til at jeg skulle komme til Awaji og spise fugu og denne slags domburi med dem!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Mat i Japan og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.