Hjemme i himlen

Sist uke tenkte jeg på en sang av Leonard Gudmundsen (1986):

Hjemme i himlen skal ingen mer gråte.         Refreng:
Herren skal selv tørke tårene av.                     Tenk for en jubel, ja, tenk for en jubel
Hjemme i himlen skal ingen mer sørge.         når alle frelste er berget i havn!
Ingen skal dø eller legges i grav.                      Tenk for en jubel, ja, tenk for en jubel!
(4 vers i alt)                                                            Lovsangens kilde er Frelserens navn.

Sist uke var det nemlig begravelse både i Norge og i Japan. Jeg tenkte: Mon tro hvilken jubel det var når to kjære «Japan-damer» er berget i havn?

I Norge døde mangeårige Japanmisjonær Synnøve Finnseth (93 år) 3. november. Begravelse 9. november. I Japan døde Toshimi Nishiyama (67 år) 8. november. Begravelse 10. november.

Fru Nishiyama var en av de mange japanerne som Synnøve har vitnet for. Mannen, Per, viet ekteparet Nishiyama – i Himeji kirke i mars 1973. Da var Toshimi fortsatt ikke kristen. Men om høsten, altså noen måneder etter at familien Finnseth forlot Japan etter endt periode, ble hun døpt. Jeg antar at både Per og Synnøve har vært blant dem som har sådd evangeliefrø i Toshimis hjerte.

Jesus, hold meg ved ditt kors,
der er livets kilde!
Fri og åpen for enhver
er dens strømmer milde.
 
Kor:
Ved ditt kors, ved ditt kors
hjelp du meg å være
inntil jeg med skaren stor
gir deg takk og ære.

Toshimi har bevart troen, og ønsket at denne sangen av Fanny Crosby skulle synges i hennes begravelse. Hun var glad i å synge, og dette var hennes favorittsang!

Med tillatelse fra familien gjengir jeg noen bilder fra begravelsen. Mye er forskjellig fra norske skikker! La meg presentere noen av forskjellene.

Opprinnelig var ønsket å holde begravelsen i Ako kirke. Men der ville det bli for liten plass. I stedet var vi i et «begravelsesbygg» i nærheten av hjemmet deres.

I en japansk begravelse er absolutt alle kledd i sort – fra topp til tå. Enten kimono, sort kjole eller drakt. Som smykke brukes kun perle-kjede. Menn i svart dress, hvit skjorte og svart slips.

En misjonær trenger derfor å anskaffe seg begravelses-klær! Jeg har alltid sorte strømpebukser liggende – i tilfelle… Når et dødsfall skjer i menigheten, blir det nemlig svært travelt!

Sammen med presten var jeg bare et par timer etter dødsfallet av gårde for å kondolere og planlegge begravelsen. Da fortalte jeg om Synnøve Finnseths dødsfall. Mannen fant fram bryllupsalbumet deres. Og der var Synnøve – i bunad. Det ble litt godt for ham det at disse to damene slo følge til himlen!

Mens presten drog hjem og forberedte to prekener og skrev innholdet i programmet, var det min jobb å trykke programmene og sangark, gjøre utvalg av musikk og øve. Jeg skulle være organist – på medbrakt keyboard. (Dessuten hadde jeg engelskklasser inni mellom.)

I Japan har vi noe som heter zenyashiki. Rett oversatt betyr det kvelden-før-seremoni. Det må ha gått minst 24 timer etter dødsfallet før dette kan skje.

Presten og jeg kom tidlig. Vi skulle sammen med familien ha en seremoni da den døde ble lagt i kisten. Døtrene tok bilder av moren i kisten. De ville gjerne at jeg skulle ta et bilde av alle – mann, døtre, svigersønner, barnebarn og søster – sammen med den døde i kisten. (Men et slikt bilde viser jeg ikke her!) Barnebarna var med på hele prosessen.

Det er vanlig å gå fram og se den døde i kisten før zenyashiki eller begravelsen starter. Det er en luke i kisten som kan åpnes, så man kan se den dødes ansikt.

Pastor Ueda forrettet.

Mot slutten får alle komme fram, en og en, og legge en blomst på et bord foran kisten.

Helt til slutt blir kisten åpnet. Så kan alle få legge blomster oppi som en siste hilsen.

Etterpå drog presten og jeg til krematoriet sammen med familie, slekt og to fra menighetsrådet. Utenfor luken hadde vi en liten seremoni, der vi sang «Hvilken venn vi har i Jesus», og presten bad og lyste velsignelsen.

Så ble kisten ført inn i rommet der kremasjonen foregår. Familien har med urnen (hvit bærepose), som benene etterpå skal legges oppi. Det trykkes på en knapp, og i løpet av et par timer blir den døde kremert.

Familien venter i et naborom og legger selv benene oppi urnen. Så tar de urnen med hjem og har den hos seg en måneds tid.

Jeg har flere ganger  vært med på å legge ben i urnen. Denne gangen var det naturlig å trekke seg tilbake. Hjemme ventet forberedelse av søndagspreken til dagen etter og trykking av gudstjenesteprogram…

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

I Japan er det vanlig å gi penger i en konvolutt når man deltar i begravelse. Ingen gir blomster til de sørgende slik som i Norge.

Før pleide man å få tilsendt med budbil en «returgave» som takk for pengene og for å ha brukt tid på å delta. I dette «begravelsesbygget» hadde de alt klart der og da. Etter å ha levert pengene i «resepsjonen», fikk vi en lapp med nummer – utfra summen vi hadde gitt. Så gikk vi bort til damene (bildet over) og fikk velge oss ut noe på plansjene på disken. Deretter fant damene dette i hyllene bak. Ikke så dumt egentlig. Slipper bruk av budbil i øst og vest, og folk slipper å fylle skapet med noe de ikke har bruk for.

Dette innlegget ble publisert i Ako lutherske kirke, NLM Japan og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..