Tohokukysten – 9 år og 5 måneder etter tsunamien

Sommerferien 2020 ble, som tidligere skrevet, tilbrakt i Japan i stedet for i Norge på grunn av Corona-tilstanden. Da Ingebjørg Hildre og jeg ble enige om å dra på ferietur sammen, ønsket jeg å dra til Tohoku-kysten for å se hvordan det var gått med gjenoppbyggingen etter den store tsunamien 11. mars 2011. Jeg håpet også å finne igjen et av stedene der jeg hadde deltatt på hjelpearbeid i august 2011.

Her kan du se en del bilder fra kyststrekningen mellom Hachinohe (Aomori fylke) og Iwaki (Fukushima fylke). En strekning på 517 km i følge Google Map. (NB! Tsunamien råket enda flere km kyststrekning!!!) Vi brukte to dager på denne strekningen, og overnattet i Kesennuma. Innimellom var det (gratis) motorvei.

I Hachinohe var tsunamien «bare» 5, 3 m. Det var avmerket  på trappa opp til et tempel for havgudene utenfor havna. (Tempelet på toppen av haugen under.)

Byen for øvrig ble visst ikke så veldig ødelagt. Stort sett vått i 1. etasjer.

For meg som har bodd i Nima, en fiskerlandsby på Japanhavskysten, var det interessant å se hvor mye større og kraftigere fiskebåtene var i Hachinohe. De fisker nok langt til havs i Stillehavet.

I en slik by med stor fiskeflåte var det naturlig å spise middag på en skikkelig sushi-restaurant. Her er det ikke noe bånd som går rundt med «billig» sushi. Tilberedelsene skjedde foran oss mens eieren konverserte med oss. Han hadde en liten skjerm foran munnen som corona-beskyttelse.

Sushibitene ble servert på et blad. Stadig kom det nye sorter på bladet. Kjempegodt!!!

Stillehavskysten i Tohoku er veldig vakker mange steder – med flotte klipper.

Men det som slo oss var alle murene som ble bygget overalt for å skjerme bebyggelse og tog fra fremtidige tsunamier. Det var ikke akkurat vakkert…

Mur så langt øyet kan se.

Byer blir da bygd opp innenfor muren. Men de «ommøbleres», slik at alle bolighus nå er flyttet til høyere strøk. Nær sjøen er det bedrifter og butikker. (Her: Ofunato)

Toglinjene er ferdig reparert langs hele kysten, den siste strekningen i år. (Det gråe bak toget er muren, ikke havet.)

Men et sted gikk det «buss for tog» inne i byen. D.v.s. at skinnene var fjernet, men tog-overgang med bommer og lys fungerte for bussen. Ingen andre hadde lov å kjøre der.

T.h.: en stasjon for bussen, som da tilhører togselskapet JR.

Like ved denne «stasjonen» var det faktisk flere boliger, d.v.s. bare høye blokker. Høyt oppe på veggen på hver blokk stod det skrevet evakueringsplass. (Se høyt over 2-tallet.)

Ellers bestod de fleste byene av store gressområder og spredt bebyggelse.

Men jo lengre nord, jo flere bygninger som var bevart. Likevel, vannet hadde nådd langt opp på veggen. Se blått skilt over mopeden (t.v.).

T.h.: Noen bygninger stod urørt og ødelagt. Vannet har nok nådd opp til 2.etasje, siden det er vinduer i 3. etasje.

Vi besøkte en videregående skole, som er «bevart» som minnesmerke for ødeleggelsene i Kesennuma. Her kunne vi se hvordan tsunamien hadde herjet i forskjellige etasjer. Bare øverste etasje har glass i vinduene.

         

Over: En bil hadde kommet «svømmende» inn i et klasserom i 3. etasje.

Uansett hvor i bygningen: alt hulter til bulter. Men veggene var støttet opp slik at besøkende kan gå fra rom til rom og se.

Ute mellom bygningene hadde ett og annet satt seg fast.

Men bak skrothaugen har et lite tre på noen få cm overlevd og vokst ganske mye i åras løp (t.h.).

Under:

En plakat viste hvordan det så ut rundt skolen rett etter tsunamien (under).

Visstnok gikk det bra med elever og ansatte. Men skolebygningene ble ubrukelige.

En annen skole – Ogawa barneskole i Ishinomaki- står også fortsatt. Her hadde de samlet alle barna på plassen foran skolen, og alle de nesten 100 barna pluss lærere ble tatt av bølgen. Foreldrene gikk til rettsak mot skolemyndighetene i byen – og vant. Det var distribuert øvingsopplegg og planer for evakuering, som aldri var blitt tatt i bruk. Dermed stod de der hjelpeløse den dagen! Til sammenligning: i en annen by hadde de trent jevnlig på evakuering. Der døde ingen!

Her kan de etterlatte komme og be til og for de døde ved et alter.

Slik så det ut før tsunamien ødela hele nabolaget (bilde fra 2009 på plakat).

Mange veier ble ødelagt. Stadig støtte vi på skilt som forklarte at her er så så mange meter blitt reparert. Skiltet: 2240 meter framover er reparert og 2070 meter bakover.

I Minami Sanriku fant vi en koselig nyåpnet restaurant, ute på en slette stort sett uten hus. Ingen gjester der, så de ble glade for at noen stakk innom. Vi fikk høre at de hadde mistet alt i tsunamien. Det ble både sashimi (rå fisk) og sesam-softis. Nam, nam!!!

               

Stilig fisketallerken!

Jeg var spent på om jeg ville finne igjen den lille fiskerlandsbyen i Ishinomaki hvor jeg var med på luthersk hjelpearbeid i august 2011. Joda, jeg fant den!

Her hadde det skjedd store og gode forandringer siden sist.

Sammenlign bilder fra august 2011 (øverst) og august 2020 (nederst).

         

         

Tsunamien gikk over hele bygget. Derfor tok det lang tid å fjerne «søppel» fra taket. (Jeg var med på det.) Der alle hus var borte var det nå nye fine bygg. Men ingen bolighus! Alle de som bodde her før, har nå bygd hus på nye tomter høyere opp i bygda, fikk vi høre. Vi møtte nemlig samme mann som jeg fotograferte i 2011.

T.v.: med barnebarn foran ødelagt hjem i 2011. T.h.: samme tomt (hjem), men med bedriftsbygning der hjemmet hadde vært. Han fortalte at 5 familier slo seg sammen og bygde opp bedriften som ble ødelagt av tsunamien.

         

Vi fikk lov å komme inn og se bedriften. Her pakkes det en form for sjøgrass.

På veggen til en bygning hang det en Luther-plakat! Folket i fiskerlandsbyen har tydeligvis satt så pris på luthersk hjelpearbeid at de minnes det på denne måten.

Det var jo koselig å se!

Lørdag kveld kom vi til Iwaki. Veien dit gikk ikke mange km unna det ødelagte atomkraftverket i Fukushima. Langs veien og på rasteplasser var det satt opp målingskilt. Med slike tall kan vi trygt besøke Fukushima!

Søndag formiddag deltok vi på gudstjeneste i Iwaki der ekteparet Anniken og Akira Mori holder til. Datteren har ansvar for en kafe i bygget!

T.v.: Akira Mori prekte.

Det er artig å besøke andre menigheter når man er på reise. Spesielt kjekt var det å besøke Anniken og familien og se hvordan de driver arbeidet. Hun var jo veldig mye intervjuet av norsk media etter tsunamien i 2011 fordi hun bodde så nært atomkraftverket i Fukushima (innenfor 40 km radiusen), og ikke ville evakuere. Da tok de i mot flere titalls evakuerte i kirkebygget og hjalp disse.

Det var jo også kjekt å snakke litt norsk med hverandre og mimre litt om felles kjente m.m.

Innlegg om hjelpearbeidet i Tohoku august 2011:

https://kariopperud.wordpress.com/wp-admin/post.php?post=1494&action=edit

PS: Turen fortsetter i neste innlegg.

Dette innlegget ble publisert i Japansk samfunn, Turist i Japan og merket med , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

1 svar til Tohokukysten – 9 år og 5 måneder etter tsunamien

  1. Marit sier:

    Hei Kari
    Utrolig interessant å lese om ferien din og Ingebjørg.
    Fint å få litt inside information om Tsunami-områdene.
    Nå er tyfoner på vei mot Japan leser jeg på fb til Inger.
    Ja slik er livet i Japan.
    Jeg ber for land og folk…🙏

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..