Farvel, Ako og Japan!

Bloggskriving skjer ikke akkurat daglig nå for tiden. Det var meningen å komme til ferdig internettilkobling i leiligheten i Drammen. Men i dag er det tre uker siden jeg landet på Gardermoen, og i går var det tre uker siden en venn skulle ordne med internett, oppdaget at en del manglet og bestilte den. Den delen er enda ikke kommet! En ny bestilling er foretatt, men… En Japanmisjonær som kommer til Norge må nok øve seg i tålmodighet og vende seg til at ting tar tid her til lands. Jeg har fått låne nøkkel til Misjonssenteret for å bruke det trådløse nettet der. Dermed kom jeg i havn innen fristen med Skattemeldingen også – etter et par dager med noen timers intenst arbeid…

I dette innlegget vil jeg dele noen bilder fra avskjeden i Ako menighet og Kobe før avreise.

Siste arbeidsdag – og preken – i Ako kirke var første påskedag (04.04).

På grunn av Covid-19 sang ikke koret, men framførte musikk med en slags staver i stedet. Til slutt ble jeg overrakt en gave (penger) som takk for nesten 6 års arbeid i menigheten. Normalt ville både påske og avskjed vært en mulighet til å invitere flest mulig bekjente til gudstjenesten. Men slik gjør man ikke i koronatider. Likevel møtte ganske mange opp. Normalt ville også menigheten ha arrangert et fellesmåltid. Men slik gjør man heller ikke i koronatider. Men gruppebilde – hvor man tar av munnbind rett før – ble tatt.

img_8388-medium

Menighetens mannsgruppe, Josef, hadde invitert meg til å være med på tur for å se sakura-blomstring, men regnvær satte en stopper for det. De hadde forberedt Haiku-dikt, som en etter en framførte for meg i kirken i stedet.

Atsuki kom forresten med nattbuss fra nær Tokyo (ca. 70 mil) for å ta farvel. – Det er jo på grunn av deg at jeg ble frelst. Det er klart at jeg da må være med på avskjeden, sa han.

Kvelden før hadde ungdommene i VJELK avskjed for meg på nettet. Ungdomsarbeidet kaller seg Compas. De unge takket så fint for at jeg hadde forkynt evangeliet til japanere i 41 år. Evangelist Yun Soo Park ordnet med nettforbindelsen.

For å kunne gi fra meg nøkler måtte jeg oppgi et klokkeslett for avreise på mandagen. En hel gjeng kom for å vinke meg av sted. Ikke bare menighetsmedlemmer, også engelskelever og foresatte. De til og med sang en kristen avskjedssang til akkompagnement av okarina. Da jeg gikk mot bilen (lånt), klappet alle.

I Aotani i Kobe var jeg rundt på måltider hos de unge familiene. Ekteparet Tråsdahl hadde oppdaget at jeg hadde bursdag tirsdag 6. april. Så dermed ble det ikke bare brødmat, men også kake!

Om kvelden kom familien Bergersen for å ta farvel. Hadde tenkt å spandere restaurantbesøk for å få litt bursdagsfeiring. Men på grunn av koronasituasjonen endte det med at Eivind Jåtun stilte leiligheten til disposisjon, gjestene gjorde innkjøp og forberedte, og jeg betalte for maten de hadde med. Ingebjørg Hildre deltok også. Jeg har ikke feiret bursdag på mange år, så dette ble en veldig koselig og minnerik dag!

Da jeg var invitert til familien Nævdal, glemte jeg å fotografere. (Kanskje fordi det var så koselig å prate sammen??? ) Men rett før avreise stilte hele familien opp for et bilde.

Pastor Maekawa i Aotani menighet lurte på om jeg hadde tid til å spise lunsj sammen. Så på onsdagen tok han meg med til en spesiell restaurant. Kjøtt og grønnsaker ble stekt foran oss. Desserten ble servert i 2.etasje. Av en eller annen grunn ble vi spurt om noen av oss hadde bursdag. Så jeg svarte: ja, i går. Dermed ble desserten servert med stjerneskudd, og vi fikk utdelt hatter og tatt bilde av. 

Maekawa var den første japaneren jeg fikk lede til Jesus – i 1982. Jeg møtte ham på et studentlagsmøte på et universitet i Osaka, inviterte ham til kirken, men forestilte meg at han aldri ville komme. Hadde jo lært i Norge før utreise at japanere ikke så lett blir frelst. At jeg kunne lede noen til tro, var derfor for meg helt utenkelig.

På studentlagsmøtet fikk jeg panikk. Studentene bad meg holde andakt fordi en ikke-kristen student hadde dukket opp. – Umulig uten flere timers forberedelser, svarte jeg. (Det var bare noen få måneder etter avsluttet språkskole.) – Jammen husker du ikke noe fra en engelskklasseandakt da? spurte studentene. Ingen hull i gulvet som jeg kunne forsvinne gjennom. Så ble det ett eller annet om Sakkeus da…

Første møte med Maekawa var i november 1982. Han dukket opp i Kita Osaka kirke første gang på julegudstjenesten samme år. Så ble han døpt på første påskedag året etter. Etter noen år ble han pastor i VJELK.

Av møtet med Maekawa i 1982 har Gud lært meg at Han kan frelse hvem som helst. Det er ikke min oppgave å vurdere hvem som tar i mot Jesus og hvem som ikke gjør det. Min oppgave er å dele Jesus med andre. Så tar Han seg av resten!

o o o o o o o o o o o o o

PS Det er fortsatt flere ting jeg ønsker å dele fra avslutningen i Japan, så før eller siden dukker det nok opp flere innlegg på bloggen.

Dette innlegget ble publisert i Ako lutherske kirke, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

1 svar til Farvel, Ako og Japan!

  1. Liv Bakke sier:

    Koselig avskjed med menighet og medarbeidere! Har du fått deg telefon i Norge? Kunne vært kjekt å få kontakt her i hjemlandet også.

    Lykke til med etableringen i Norge!

    Hilsen Liv

    Sendt fra min iPad

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..