Endelig overstått – årsmøte og pastorinnvielse!

Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke (VJELK) har i alle år arrangert årsmøte i mars, nærmere bestemt på en offentlig fridag (vårjevndøgn) + dagen før (altså med overnatting). I år ble årsmøtet utsatt på grunn av smittefaren fra Coronaviruset.

Noen få saker ble avgjort pr. e-post i de nærmeste ukene etterpå. Men for blant annet valg og innvielse av ny pastor var det nødvendig med samling. 24. juli var blitt offentlig fridag i år på grunn av OL-åpningen. Da var det ledig lokale i en hall i Tsuyama – med god plass til «social distance». Men så…

Først ble OL avlyst, men ikke fridagen. I juli økte antall Corona-smittede kolossalt i Japan. Derfor bestemte kirkestyret i VJELK å avlyse årsmøtesamlingen i Tsuyama. I stedet ble delegatene i alle menigheter bedt om å samles i sine respektive kirker om morgenen 24. juli – med PC og kamera. Så satt kirkestyret i kirkesalen i Aotani menighet i Kobe og styrte valget derfra. Stemmesedler ble sendt ut til menighetene pr. post noen dager før. Så skulle man ta gruppebilde av de fremmøtte for å ha opptelling av stemmeberettigede. Stemmesedlene skulle fotograferes og sendes til VJELKs e-p0stadresse. Ikke helt anonymt da, men tre mottaks-damer tok seg av saken. De hadde sikkert taushetsplikt og slettet disse mailene etterpå. Kirkepresident Nagata ledet dagen over Aotani menighets YouTube-kanal. Han var veldig dyktig og gjorde en fantastisk jobb!!!

Men på grunn av innvielsen av ny pastor, måtte innvielseskomiteen møte opp i Aotani. Eldste Katsutani i Ako menighet var en av dem. Vår nyansatte evangelist, Yun Soo, måtte møte opp for å hjelpe til med arrangementet. For å kunne være sammen når vi stemte, dro også jeg til Kobe.

For smittefarens skyld hadde Katsutani og jeg eget Ako-rom i bibelskolebygget. Så fulgte vi med på Nagata & Co på YouTube (på andre siden av veien) på min i-Pad og tok i mot meldinger på min i-phone. Underveis var det også lunsjpause.

I år var det spennende valg. Ny kirkepresident, visepresident og sekretær skulle velges. Dessuten medlemmer til diverse styrer. Her er bilder av de nyvalgte (Jeg hadde bilder av dem fra tidligere.)

T.h.: Pastor i Nishi Akashi menighet, Koji Hagizawa, ble valgt til president. (Akashi er nabobyen til Kobe – vestover.)

T.v.: Pastor i Kakogawa menighet, Shinji Ishizaki, ble valgt til visepresident. (Kakogawa er naboen til Akashi igjen -vestover.) Han får det nok veldig travelt, for han underviser også på det teologiske seminaret, og blir rektor der fra neste skoleår (april 2021).

Hisashi Kawa, pastor i Kanan menighet (i Osaka byfylke) og rektor på bibelskolen (i Kobe), ble valgt til sekretær. Han pendler mellom Kanan og Kobe hver uke.

Klokka 16 ble det endelig innvielse av ny pastor, Norio Yoshida.  

Denne samlingen foregikk i Aotani kirke. Sammenlignet med et vanlig årsmøte med et par hundre til stede var jo forsamlingen liten. Men det ble en verdig og høytidelig samling likevel.

T.v.: Den nyinnvidde pastoren fikk tildelt et slags «vitnemål» av avgående kirkepresident Rei Nagata.

Menigheten Yoshida arbeider i, Kita  Suzurandai, og andre overleverte blomster. Yoshida hjelper også til i HAT-Kobe menighet, et nybrottsarbeid påbegynt av finske misjonærer (FLM) for noen år siden.

Den nyinnvidde pastoren er ingen ungdom. Tror han har passert 60. Han er en forhenværende lærer med mange nådegaver, og som brenner for å nå ut med evangeliet. Det er i VJELK flere «eldre» som tidligpensjonerer seg og begynner på teologistudiet, eller begynner å studere etter at de er blitt pensjonister.

I sin hilsen til slutt vitnet Yoshida om hva Jesus hadde betydd for ham i Corona-  «fritiden». Mange hadde sagt til ham at de syntes synd på ham som fikk utsatt pastorinnvielsen. Men selv følte han tiden som en velsignelse. Han var blitt gitt tid til å ta det med ro for å reflektere over kallet og arbeidsoppgavene, og oppdaget også nye utfordringer og måter å nå ut på. Dessuten – en dame tok i mot Jesus i HAT-Kobe og ble døpt!

Til slutt takket han menighetene – og ikke minst kona!

Publisert i Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Koselig med gjester igjen!

Mandag 20. juli hadde jeg gjester. På grunn av Coronaviruset har 4 måneder passert uten en eneste gjest. Derfor var det ekstra koselig med besøk!!! Vi tok sjansen på å møtes, selv om nå flere nye Corona smittetilfeller er registrert i distriktet Osaka/ Kobe – og til og med en i Ako (den første).

Det var familien Tråsdahl som besøkte meg. De skulle egentlig ha vært i Norge på sommerferie nå, men er i likhet med meg blitt forhindret på grunn av coronaviruset. Utlendinger nektes fortsatt innreise i Japan. Dermed kan vi risikere å ikke få komme hjem igjen etter ferien om vi dro til Norge. For Tråsdahlgjengen var besøket hos meg en av feriedagene deres i Japan. (For meg var det ukas fridag.)

Vi startet med middag hos meg til lunsjtid. Det var mest praktisk for vertinnen å få den slags måltid unnagjort på den tiden, siden vi resten av dagen skulle ut på tur.

Jeg spanderte sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert – som en liten trøst til dem som ikke får besøke besteforeldrene og spise norsk mat.

Om kvelden hadde vi så brødmat – med tilbehør som ikke tok lang tid å sette på bordet. De skulle nemlig kjøre hjem til Kobe etterpå.

Vel, da de hørte at jeg hadde vaffeljern, var det et sterkt ønske om at kvelds-maten i tillegg til grovbrød skulle bestå av  vafler – med rørte jordbær! Ikke helt vanlig sammensetning av en kveldsmat i Norge kanskje, men veldig populært for store og små den dagen.

Siden familien Tråsdahl kjente Ako menighets nye evangelist, Yun Soo Park, fra Kobe, var det naturlig å inkludere ham i vår familiedag. For de yngste var det stor stas. Foreldrene var til tider «luft» for dem.

Først dro vi til Sakoshi, en gammel bydel av Ako.

Der var vi innom et gammelt hus (bygd i 1831), som nå eies av kommunen. Opprinnelig var det et privat feriehus. Her kan vi gå inn gratis. Damen der gav oss både drops og leker til barna som takk for besøket. Hun liker at jeg stadig kommer dit med nye gjester.

T.v.: I teseremoni-rommet fikk guttene prøve slike hodeputer de brukte i gamle dager for ikke å ødelegge hårfrisyren.

Inngangen til et teseremonirom er veldig lav. Man skal gå inn i rommet med ydmykhet.

Etterpå dro vi til Momoi museum, der vi koste oss med is.

Isen ble servert i Ako-keramikk.

Ved alle bord var det skillevegger av plast på midten – for å hindre Coronasmitte mens en spiser (uten munnbind).

Ellers er hagen der full av diverse vanninstallasjoner. Ved å øse vann slik jeg gjør, kan de andre lytte til lyden av vanndrypp. Vanskelig å forklare… Det må erfares!

Det er mannen t.h. på bildene over og under som har funnet på disse installasjonene.

Han er også keramiker, så isen vi spiste ble servert i hans keramikk.

Et sted er det en «hval» som det spruter en vannsøyle opp av når man på litt avstand slår på en slags klokke.

Både store og små koste seg!

Til slutt var vi i den kjempestore Kaihin Park, som guttene har vært i før og gledet seg til å komme tilbake til. Sjørøverskipet bak t.h. var dit de egentlig ville, men her er også mye annet å prøve. De løp rundt fra det ene til det andre.

Det ser ut som mamma Tone også koser seg.

Vi hadde faktisk hele den store parken for oss selv. Derfor var det ingen kø når noe skulle prøves. Vel, for japanske barn var jo mandagen en vanlig skoledag. Vi kom dit mellom klokka 16.30 og 17.00. Da er det jo også på tide å forberede middag i de japanske hjem. Kanskje holdt folk seg borte fordi den første Coronasmittede var blitt oppdaget i Ako et par dager før?

Vi koste oss i hvert fall! Men med over 30 grader ble det mye svette!

Jeg gleder meg til å få flere besøk av familien Tråsdahl!

PS Noen av bildene er fotografert av Tone eller Ole Bjarne Tråsdahl.

Publisert i Ako | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer

Innvielse

I kirkene i Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke (VJELK) er det alltid en litt høytidelig seremoni når noen begynner å arbeide i en ny menighet eller begynner å arbeide i VJELK for første gang. (Også vi misjonærer innsettes – som misjonær – i menighetstjeneste på samme måten.)

Søndag 12.juli ble Yun Soo Park innviet til evangelist i Ako menighet.

Ansvarlig prest/ kirkepresident Rei Nagata var den som innviet Yun Soo, som først måtte svare på diverse spørsmål ang. tro og liv. (F.eks.: tror du at… = trosartiklene. Lover du å leve i samsvar med… = Bibel, VJELKs konstitusjon)

Etterpå fikk Yun Soo utdelt et slags diplom fra VJELK, der det står at han er innviet til evangelist i menigheten. (Jeg fikk også det i 2015, og hver gang jeg har begynt å arbeide i en ny menighet.)

I følge årsplanen skulle vi hatt et velkomstmåltid etter gudstjenesten. Det skulle vi også hatt 19. april for pastor Nagata. Men på grunn av Coronaviruset ble måltidet avlyst både i april og i juli. Så fikk vi en ide om å overraske med en liten velkomstgave i stedet. Vi vil jo gjerne uttrykke at vi er takknemlige for deres plasseringer i Ako menighet. Nagata fikk med seg hjem en gave-eske med noe spisende som han kunne nyte sammen med familien.

Yun Soo fikk et nett med diverse ting til livets opphold – noe uten kalorier (f. eks. oppvaskmiddel). Jeg fikk i oppgave å overrekke gavene. Begge to ble svært overrasket, og forsamlingen klappet og lo.

Her er vi tre som nå skal samarbeide. Vi valgte å la oss fotograferes uten munnbind!

Ved spesielle anledninger i Japan tas det fellesbilde. Også her tillot vi oss å fjerne  munnbindene noen sekunder!

For mange i menigheten var det første gang de møtte pastor Nagata. Han er en kjempefin forkynner! Flere har spurt om det var mulig å få kopi av prekenmanuset hans, og det skal de få. Denne søndagen var dagens tekst om såkornet som falt i forskjellige slags jord (Matteus).

Hver søndag er en av sangene månedens sang. I juli valgte vi  Det er makt i de foldede hender (この手を組んで)av Trygve Bjerkrheim. Det er nemlig pastor Nagata som for en del år siden oversatte denne sangen til japansk – med hjelp av en tidligere Japanmisjonær som han da samarbeidet med.

For første gang siden mars hadde vi nattverd denne søndagen. Det ble tatt mange forhåndsregler med plasthansker, spraying av hender o.s.v.

Etter gudstjenesten snakket jeg litt med damen som ble døpt i desember i fjor.

Jeg er så glad for at Gud har ledet meg til denne menigheten, sa hun smilende. – En fantastisk dag! Også så god en preken i dag! Jeg har ikke angret en dag på at jeg ble en kristen!

– Hva synes du om prekenen til den nye evangelisten da? spurte jeg. (Han prekte søndagen før.)

– Ja, den var jo også så god, svarte damen, og gjentok hvor glad hun var for at Herren hadde ledet henne til Ako lutherske kirke. – Jeg gleder meg til fortsettelsen!

En ikke-kristen mann som deltok denne søndagen, kommenterte noe av det samme. Dessuten kommenterte han hvor fint det var å få se hvordan nattverd foregikk. Det hadde han bare lest om. Denne mannen kommer av og til. Tenk om han også kunne bli frelst…! Et bønneemne!

PS. Noen av bildene er fotografert av K. eller E. Katsutani.

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , , , , , | 2 kommentarer

Nå er vi blitt to

30. juni om kvelden hentet jeg min nye medarbeider på Banshu-Ako stasjon og kjørte ham til hybelleiligheten. Neste morgen – 1. juli – hadde Yun Soo Park sin første arbeidsdag i Ako lutherske kirke.

https://kariopperud.wordpress.com/2020/06/24/gratulerer-og-velkommen-til-ako/

Yun Soo er bare 27 år gammel. Som nevnt i lenken over, er han koreaner, men født og oppvokst i Japan på grunn av farens jobb. 21. juni fikk han sitt vitnemål fra Kobe luthersk teologiske seminar (KLTS).

Siden 1. juli i år falt på en onsdag, var bønnemøte den første samlingen Yun Soo var med på. Hver onsdag kveld har vi nemlig bønnemøte i menigheten. Det er jo en fin måte å starte på som evangelist!.

Søndag 5. juli holdt han sin første preken – bak skjermen som skal verne mot eventuell Coronavirus.

Alle i menigheten virket oppriktig glade for å ha fått en slik ny ung arbeider. Flere kommenterte at det var en god preken.

Søndag 12. juli kommer ansvarlig prest, Rei Nagata, til Ako. Han vil da ha en liten seremoni i gudstjenesten der Yun Soo formelt blir innsatt som evangelist i Ako menighet.

Heretter blir vi altså to arbeidere på fulltid i menigheten. Det blir min oppgave å sette Yun Soo inn i arbeidet og veilede ham angående arbeidsoppgaver. Men dersom han vil føle på problemer med det å være evangelist og ansatt i VJELK, skal han søke råd hos Nagata. Vi har grei arbeidsfordeling!

Første arbeidsdag spanderte jeg lunsj på min unge medarbeider. Vi satt (med sosial distanse) ute på restaurantens terrasse der vi kunne nyte utsikten over Seto Naikai (innlandshavet mellom Honshu og Shikoku) mens vi spiste – og pratet. Yun Soo syntes maten smakte fortreffelig.

Vanligvis ville jeg jo ha forberedt et måltid hjemme, men jeg er fortsatt forsiktig i disse Coronatider med å ha gjester i leiligheten. Der er det ikke like god plass til å holde «sosial distanse».

Det er skikkelig koselig å ha fått en slik ung medarbeider! Jeg tror vi vil trives i hverandres selskap. Så gjelder det for meg å ikke bli for moderlig, men å være omsorgsfull på en god måte.

Jeg har fortalt ham at jeg holder meg i form ved å gå noen km – helst hver dag. Det har min unge medarbeider lyst å være med på. Søndag ettermiddag gikk vi til sammen ca. 5 km langs sjøen. Yun Soo vokste opp i en familie som er glad i friluftsliv, men sier det ble mye sitting og lite trim under teologistudiet. Så heretter vil han satse på å komme i form igjen. Vi vil slå følge så ofte det passer. Hvis det ikke regner da…! (Astmaen min liker ikke regntid og regnvær…)

Nå er det regntid i Japan, og på Kyushu regner det ekstremt (!!!) mye. Forstår at det også nevnes på nyhetene i Norge. Her hvor jeg bor, regner det mye, men ikke ekstremt. Det ekstreme været befinner seg 50 -70 mil unna Ako.

Til slutt: vær med og be for Yun Soo Park! Be om at han må finne sin plass i menigheten, trives i Ako, og at vi får ha et godt og åpent arbeidsfellesskap! Be om at jeg får være en god veileder for ham!

Yun Soo og jeg er i grunnen privilegerte! Ikke nok med at medlemmene i menigheten ber. Yun Soos foreldre i Japan ber! Bestemor i Korea synes det er stas at barnebarnet er blitt arbeider i Guds rike. Hun (og antageligvis andre slektninger i Korea)  ber for ham – og for Ako! Så har jeg mange misjonsvenner i Norge som ber for meg – og heretter forhåpentligvis for oss (?) I tillegg er det flere tidligere Ako-misjonærer i Finland som ber trofast for meg og Ako menighet! Vi er omringet av internasjonal forbønn!

Jeg takker alltid min Gud for dere, for den nåde han har gitt dere i Kristus Jesus.               1 Kor 1,4

Publisert i Ako, Ako lutherske kirke | Merket med , , , , , , | 5 kommentarer

Sommerferie i Norge – en umulighet

Sommeren 2020 skulle bli travel! Mange planer. Var invitert i to bursdagsfeiringer hos venner. Turen til Oberammergau, inkludert noen dager med fjellturer i Dolomittene i Nord-Italia, var bestilt for halvannet år siden.

Så kom Coronanyheter fra Italia. Kanskje Dolomittene blir strøket av programmet, tenkte jeg. I mars fikk jeg beskjed om at hele turen var avlyst. Vel, Oberammergau utsetter forestillingene i to år. Jeg skrev til mine søsken at i år blir det bare Norgesferie. Svarene var: vær forberedt på at du ikke kan komme til Norge heller. Nå for tiden vil nok alle dine venner være skeptisk til besøk av en som kommer fra utlandet.

Jeg har fulgt med på pressekonferansene til statsministeren og andre ministrer. Kanskje åpne for reise til og fra Europa 18. august, ble det sagt for noen uker siden. Verden utenfor Europa ble ikke nevnt i det hele tatt. Karantene i dagevis – hvor skal jeg da oppholde meg???

Men etter all sannsynlighet ville det største problemet bli å få komme inn i Japan igjen. Det er i hvert fall slik nå at utlendinger ikke slipper inn, selv om de har arbeidstillatelse og re-entry visum. Å håpe det endrer seg innen 1. september – det er altfor skummelt å satse på det.

Kort sagt, Norgesferie i 2020 er umulig – og avbestilt!

For meg som bor i kirkens 2. etasje er det å være hjemme i ferien ingen brukbar løsning.  Særlig ikke i dette landet hvor så lang ferie som i Norge er merkelig. Men det er jo ikke bare jeg som har endt opp med sommerferie i Japan i år. Dermed er løsningen blitt å dra på biltur sammen med kollega Ingebjørg Hildre i drøye halvannen uke i begynnelsen av august.

Vi vil se oss om i Tohoku, nordre del av Honshu. Først drar vi til Niigata, på Japanhavsiden. Der vil vi treffe en som jeg ledet til dåp i Nima i 2001 og bli med ham i kirken der på søndagen. Ellers blir det dagstur til øya Sado, og videre fjelltur på det berømte Bandai-fjellet i Fukushima fylke. Deretter vil vi dra til en by i Aomori fylke – Hachinohe – og kjøre derfra langs Stillehavskysten. Det sies å være en vakker kyst.

Men det er også denne kysten som ble rammet av en stor tsunami i mars i 2011. Derfor blir det spennende å se hvordan det ser ut der . Hvor langt er de kommet med gjenoppbyggingen? Kanskje finner jeg igjen stedet der jeg var på hjelpearbeid i sommerferien i 2011…

Er denne bedriften og bygda restaurert, mon tro?

Er det blitt ny bebyggelse i denne byen?

Andre søndagen vil vi besøke menigheten til norske misjonær Anniken Mori (og mannen) i Iwaki i Fukushima fylke. Hun var jo ofte intervjuet av norsk media i 2011, fordi hun bodde bare ca. 40 km fra atomkraftverket i Fukushima og ikke ville forlate menigheten, hvor mange evakuerte holdt til.

Ingebjørg har ikke vært i berømte Nikko. Jeg har vært der om vinteren – med snø og 6 kuldegrader. Så jeg har ikke noe i mot å dra dit en gang til. Det skal bli spennende å se stedene der i sommerdrakt.

Nikko ligger nokså høyt over havet, og har både fjell, foss og UNESCO verdensarv å by på. Dessuten varme kilder!

Da Japan åpnet opp for utlendinger i siste halvdel av 1800-tallet, var det til Nikko utlendinger i Tokyo dro på sommerferie for å avkjøle seg litt i varmen!

Etter å ha vært hjemom en dag og vasket klær, drar jeg til Nima og tilbringer resten av ferien der. (Jeg bodde og arbeidet i Nima i 12 år mellom 2001 og 2014). Der får jeg låne et helt hus.

Jeg kommer nok til å tilbringe mange dager og timer på denne stranda. Kotogahama – med syngende sand – er min favorittstrand!

Ellers blir det kjekt å treffe igjen gamle kjente! Antagelig kommer også en misjonærfamilie og holder meg med selskap en ukes tid.

Så ferien kan bli veldig bra selv om det ikke blir Norgestur!

Publisert i Nima, Turist i Japan | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Gratulerer – og velkommen til Ako!

Søndag 21. juni drog jeg til Kobe for å delta på avslutningsseremonien til Kobe Theological Lutheran Seminary (KLTS) om ettermiddagen. Samlingen var i Aotani lutherske kirke.

Vi måtte sitte på annenhver stol for å unngå smitte.

Uten munnbind (maske) slapp ingen inn.

Avgangsstudentene kom masjerende inn i kappe og lue –  slik  man ser de gjør det i USA.

Ikke lett å se hvem som er hvem bak maskene, men det er altså rektor Makito Masaki t.v. Han holdt tale for studentene.

Bare tre studenter fikk sitt vitnemål. Alle hadde fulgt hver sin type studieprogram. Bare en av dem var fra Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke (VJELK), kirkesamfunnet som ble etablert som en frukt av NLMs arbeid i Japan. VJELK eier nå skolen, støttet av NLM.

KLTS holder til i en gammel ærverdig bygning, som befinner seg på lista over verneverdige bygninger i Kobe. (NLM disponerer et par leiligheter i bygningen.)

I bygningen ved siden av det gamle ærverdige huset er skolens bibliotek, kontorer for ansatte, noen hybler og en leilighet.

Denne ene studenten fra VJELK er faktisk ikke japansk, selv om han er født og oppvokst her. Han er koreaner og heter Yun Soo Park. På bildet under mottar han sitt vitnemål fra rektor Masaki.

Fra 1. juli skal denne nyutdannede ungdommen arbeide som evangelist i Ako lutherske kirke – sammen med meg. Derfor var det på sin plass at noen fra menigheten drog til Kobe for å være med på hans avslutning. Kobe har vært smittefri i flere uker, så vi tok sjansen på å reise dit – med bil.

En av medlemmene i menighetsrådet ble med til Kobe. Vi overrakte en blomsterbukett fra Ako menighet.

Vanligvis er det servering og anledning til å komme med hilsener etter seremonien. I år ble det droppet for å begrense smittefaren.

Men da studentene og de ansatte hadde stilt opp for gruppebilde, snudde rektor seg og sa: – Vi kan ikke ha et avslutningsbilde med masker! Vi får heller la være å snakke.

Og dermed ble det gruppebilde med «vanlige ansikter».

Yun Soo Park er kristen i 4. generasjon! Foreldrene deltok på avslutningen. Igjen ble det fremmet ønske om bilde uten munnbind.

Familien Park bor i Japan fordi far arbeider på Kobe universitet. Han kom opprinnelig til Japan som utvekslingsstudent for mange, mange år siden. Siden kom han tilbake, og er nå professor på Kobe universitet. I sin menighet i Korea ble Park anbefalt å gjøre Aotani til sin menighet mens han var i Japan. Nå er han formann i menighetsrådet. For et par år siden ble han også innviet til eldste i menigheten. Denne faren brenner for ungdomsarbeid. Det var faktisk han som første gang arrangerte ungdomsleir på øya Ieshima i vårferien – for ungdommene i Aotani menighet. Etter hvert er leirene blitt et samarbeidsprosjekt mellom flere menigheter. Kona, også fra Korea, underviser også på et universitet.

De synes det er kjekt at sønnen skal starte som evangelist i Ako! Nå er det bare en uke igjen til 1. juli. Hele menigheten gleder seg til å få en slik ung arbeider! Ham skal de lønne – og betale husleie for (i en liten hybelleilighet) så lenge jeg bor i kirkens 2. etasje. Han er ansatt i VJELK på lik linje med japanske medarbeidere. Vi tenker ikke så mye på at han eller familien er utlendinger. Bare navnet røper at de ikke er japansk statsborgere.

Unge Park blir heretter menighetens yngste. Den unge gutten, Atsuki, som ble døpt i 2018, har så langt vært yngstemann i flokken. Men han flyttet til i nærheten av Tokyo for å utdanne seg videre – etter at unntakstilstanden ble avsluttet. Jeg kjørte ham til stasjonen 1. juni.

Det er jo litt sørgelig at de to ungdommene ikke får være sammen i Ako. Men de vil nok holde kontakten på sosiale medier.

Nå håper vi at Herren vil samle barn og unge i kirken gjennom vår nye arbeider. Han er glad i barn, og har lett for å komme i kontakt med barn og ungdom. Atsuki har lovet å be for ham!

Håper dere som leser dette også blir med i forbønn for vår nye evangelist!

PS   Yun Soo Park var en av de inviterte gjestene fra VJELK da NLM feiret sitt 125 års jubileum i 2016.

Publisert i Ako lutherske kirke, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Masketro

I både Japan og Norge er man over det verste med Coronavirus – om det da ikke blir en ny runde senere. I Japan har det vært ca. dobbelt så mange smittede som i Norge. Men hvis vi ser det i forhold til folketallet, er jo prosenten svært liten i Japan i forhold til Norge. I begge land er det særlig hovedstaden og andre byer som har hatt mest smitte, og det er også der det fortrinnsvis dukker opp igjen. Mange steder på landsbygda har vært uten smitte. Helsepersonell og aldershjem har vært ekstra utsatt i begge land.

Det er interessant å sammenligne de to landenes bekjempelse av viruset. Stengte skoler i begge land i lang tid. Den største forskjellen har med munnbind å gjøre, tror jeg.

– Bruk ikke munnbind! fikk en journalist til svar fra en helsetopp på en pressekonferanse jeg så på nrk.no. – Brukes det feil, virker det mot sin hensikt.

– Bruk munnbind! sier alle japanere i helsesektoren og politiske ledere. D.v.s. i Japan kalles munnbind for masker (マスク: leses masuku)- etter det engelske uttrykket «face mask».

Og folk bruker sine masker!!! Alltid!!! Også alene i bilen, når de sykler eller går tur med hunden og ikke møter noen.

Det har vært gjentatt mange ganger på TV at smitte kan følge med spyttpartikler når man snakker. Dermed er det blitt en slags folkelig «masketro» i Japan. D.v.s. bruker man maske, er man trygg. Jeg for min del tviler på det. Nå i varmen drar folk masken opp og ned med sine hender, og tørker svetten i ansiktet før de trekker masken på plass igjen.

Riktignok er det kommet noen advarsler i det siste om å være litt forsiktig med maskebruk når det er ekstremt varmt. Hvert sommer blir hundrevis av japanere hentet av ambulanse på grunn av solstikk. Noen dør. Det vil ikke forundre meg om det blir noen «maske-varme-dødsfall» i år…

I Norge er man veldig opptatt av avstand. Så at helseministeren drog fram meterstokk på pressekonferanse i går. I Japan har de fått et nytt uttrykk fra engelsk: social distance. Det snakkes om det, ja, men se hvordan det ser ut når politikerne møtes til spørretime i nasjonalforsamlingen (direktesending NHK). Akkurat som til vanlig! Overhodet ikke mellomrom mellom folk!

Det er dette jeg kaller masketro: god avstand er bra hvis mulig, men masken beskytter deg. Så avstanden er ikke fullt så viktig som masken.

Jeg hører at barna ikke lenger flytter pultene sine slik at de sitter i ring i klasserommene  når de spiser skolelunsj. Pultene står lengre fra hverandre enn før. Sportsarrangement er kansellert i lange tider framover.

Onsdag 17. juni hadde jeg time hos astmalegen min på det kommunale sykehuset i Ako. (I Japan må man ha legetime hver gang man trenger mer medisin.) Stort skilt om at det var forbudt å gå inn uten maske. Ved inngangen stod noen og målte temperaturen på alle som skulle inn. Fikk så en lapp der det stod at jeg var feberfri. Den måtte jeg levere i resepsjonen utenfor der min lege holder til. Jeg oppdaget en interessant forskjell her og der på sykehuset. Mens jeg ventet på å komme inn til legen min, var det opp til meg å sette meg på en stol vekk fra andre. Ingen merking av annenhver stol – at man ikke måtte sitte der. Så jeg plasserte vesken min på nabostolen. Men det var derimot avmerket annenhver stol der jeg måtte sitte og vente på papirene for medisin (som skulle leveres på apoteket). Da jeg betalte for legetimen på automat, stod en hjelper ved siden av som passet på at jeg gjorde rett og tok vekslepengene ut av maskinen og telte dem før hun gav pengene til meg. Synes ikke akkurat det var nødvendig med flere hender som berørte mine vekslepenger. Men man har jo maske…!

Heller ikke på apoteket var det merket av på stolene for at folk ikke skulle sitte ved siden av hverandre. Igjen la jeg vesken min på sidestolen!

Jeg tror Høye hadde fått det travelt i Japan med sin meterstokk.

Astmalegen min stilte et interessant spørsmål: Er Norge som Sverige når det gjelder Coronaviruset? Da jeg forklarte kort om norske strenge tiltak, smilte han fornøyd!

Ellers er japanere forskrekket over at det går an å bruke politi og bøter for å bekjempe viruset. Men kanskje er det en kulturell forskjell som gjør at man får samme resultat med forskjellige framgangsmåter? Individualistene i Vest må tas hardt med loven i hånd for å få dem til å lystre. I Japan får man hjelp av skamkulturen. Vi er blitt dynget ned flere ganger daglig på TV med forklaringer og appeller fra forskjellige spesialister. Hva skjer hvis en med hjerteproblemer, med lungeproblemer osv blir smittet? Norsk påskeferie hjemme ble håndhevet med lover. Japanerne trengte bare å bli minnet om konsekvenser – og skremmes litt, så holdt de seg hjemme i sin «Golden Week» ferie i mai. Diverse fornøyelsesparker, barer, butikker o.s.v. ble anmodet om å holde stengt – og stengte. Ingen straff hvis de ikke overholdt anmodningen. Straffen ville i så fall bli å havne med bilde i media. TV viste en perrong på Tokyo stasjon uten ett menneske! Vel, i begge land gikk antall smittede drastisk ned etter hjemmeferiene.

En dame her i Ako fortalte meg at datteren, som vanligvis kommer på besøk i Obon-ferien i august, ikke vil komme i år. Hun er bosatt i Iwate fylke (langt nord på Honshu), det eneste av 47 fylker som ikke har hatt et eneste smittetilfelle.

– Tenk om jeg skulle komme tilbake etter fridagene med smitte og bli den som forårsaket det i fylket uten smitte! Så flaut! For sikkerhets skyld besøker hun altså ikke foreldrene i år.

Også kirkene er livredde for å havne i nyhetene som smittested. Så det er bare å bruke maske – uten masketro – og bevare gode relasjoner i kirken og andre steder. Men jeg gruer meg oppriktig til de mange varme sommerdagene. Briller og astma gjør ikke akkurat saken bedre. Å møte færrest mulig mennesker er jo en løsning…

Publisert i Detaljer fra dagliglivet, Japansk samfunn | Merket med , , | 3 kommentarer

Vi er i gang igjen

I slutten av mai opphevet statsminister Abe unntakstilstanden i resten av Japan. Riktignok med påminnelser om å bruke munnbind, vaske hendene godt og ikke samles i store grupper. Så fra juni er skoler og barnehager i gang igjen. Det vil bli kort sommerferie – for å ta igjen noe av undervisningen som ble umulig i april og mai.

I følge flere bekjente lar mange universiteter studentene vente med å møte opp til etter sommerferien. Så driver de nå nettundervisning i stedet. En som jeg fikk lede til dåp i Nima menighet høsten 2001, er nå amanuensis på Niigata universitet. Han fortalte i telefonen at universitetet hans nekter ansatte å forlate fylket i sommer, og nekter dem også å ha omgang med folk fra andre fylker. (Håper likevel å treffe ham i august i menigheten han går i.) All matematikkundervisning gjør han hjemmefra.

De fleste kirkene i Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke (VJELK) er også i gang igjen – med munnbind! Men det er variasjoner på opplegget. I Himeji menighet, for eksempel, skal organisten spille alle sangene – alle vers – mens  menigheten bare skal se i sine sangbøker og «synge inni seg». Andre menigheter kutter på antall sanger.

Ellers er alle leirer på Hiruzen Bible Camp avlyst i sommer på grunn av Coronaviruset. Men kirkestyret i VJELK planlegger fortsatt å avholde forsinket årsmøte 24. juli – den ekstra fridagen i år i anledning åpningen av OL i Tokyo (som også er avlyst). Det blir nok ingen synging der (?) Men man trenger å få avholdt valg og få gjennomført preste-innvielse! En del andre saker er blitt unnagjort pr. e-post.

I Ako menighet hadde vi vår første gudstjeneste 7. juni – etter to måneders avbrudd. Den dagen sang vi alle vers på alle sanger, men hadde rundspørring etterpå om hvordan det føltes. Slitsomt, sa folk. Så heretter blir det vanlig antall sanger, men bare to vers av hver. Det er slitsomt å synge med munnbind!

På talestolen er det blitt montert en skjerm som vern mot smitte. Derfra kan jeg preke uten munnbind! Heldigvis!!! Det er eldste Katsutani som har designet og laget denne skjermen. Jeg har hørt at også andre menigheter setter opp skjerm på talestolen.

Engelskklasser og bønnemøter er også i gang igjen – med munnbind og avstand mellom stolene. Ingen tedrikking. Vi vil ikke ha nattverd i juni. Det blir for komplisert med munnbind, rengjøring av hender o.s.v.

I to måneder var jeg, som tidligere nevnt, travelt opptatt med studier og sortering/ kasting av diverse eiendeler – med tanke på framtidens flyttelass til Norge. Så for meg var ikke Coronatiden stress, men nærmest en velsignet tid. Godt å få unnagjort – uten stress – det som uansett må gjøres en gang i fremtiden. Ellers hadde jeg noe kontorarbeid.

Ansvarlig prest, Rei Nagata, sendte sine prekemanuskripter på e-post til meg hver uke. Han tok også opp sine prekener og la dem ut på Facebook på menighetens hjemmeside. Jeg distribuerte derfor til dem som gjerne ville ha papirutgaven i tillegg eller som ikke forstår seg på internett.

En av dem som hver uke fikk tildelt prekenmanus, ble veldig oppbygget av det han leste. Coronatiden ble til stor velsignelse for ham. Han har nemlig en del diagnoser som gjør at det ikke alltid er så lett å møte opp på gudstjenesten og sitte sammen med folk. Så blir han gjerne hjemme i stedet. Men det plager ham også – at han som kristen ikke møter opp. (For øvrig er han en ivrig lytter til radioprogrammene Lys til hjertene.)

De skrevne prekenene gav ham derfor Guds ord regelmessig. Og de kunne leses om igjen og om igjen. God mulighet til å fordøye innholdet og til ettertanke. En dag ringte han og sa at Gud i en preken hadde minnet ham om å gjøre noe i Guds rike. På kirkens parkeringsplasser vokste etter hvert ugresset. Han var blitt minnet om at han skulle melde seg til luking!

Over: Her er den ene parkeringsplassen. Eldste Katsutani sprayet en dag med ugressmiddel, så ugresset visnet. Så var denne mannen her noen dager senere og lukte.

Vi har hatt noen skrekkelig varme dager. Da er det for slitsomt å gå til fjells for å trimme. Men ved å kjøre 5-6 km kan jeg gå langs sjøen (Seto Naikai). Ved å gå t/r to ganger, blir det en spasertur på ca. 5 km. Mellom turene er jeg bortom bilen og drikker litt.

Det er deilig med havbris, lukten av saltvann og synet av båter og havfugler. Da føles det ikke fullt så varmt!

Det gjelder å holde seg i form!

Etter trimturen setter jeg meg gjerne borte ved de hvite bygningene (under) med lesestoff: roman på fridag og arbeidsrelatert stoff på arbeidsdager.

Men på fridagen 8. juni var det godt over 30 grader. Så da tok jeg bilen fatt og kjørte 20 km til denne stranda på ei øy i nabofylket Okayama – den eneste stranda i mils omkrets. Noen studenter var allerede i vannet, som antagelig hadde temperatur på ca. 25 grader.

Deilig !!!

To dager senere begynte regntiden, så nå blir det nok en stund til neste badetur!

Publisert i Ako lutherske kirke, Trim og sport | Merket med , , , , , , , , | 2 kommentarer

En vemodig dag

20. mai var en vemodig dag! Da kom det nemlig en melding fra Vårt Land om at Egil Grandhagen var gått bort. Det var ikke fritt for at jeg hele den dagen følte på sorgen, men også tenkte tilbake på gode minner og opplevelser med ekteparet Grandhagen, og på Solveig som nå er blitt alene. Siden har jeg sett det meget omtalte intervjuet med Egil og Per Arne Dahl på NLMs Facebookside. Det var både vemodig og flott!

Jeg er en av de mange som har fått oppleve å bo i kårhuset på gården i Fluberg – en ukes tid i februar 2015 – da jeg reiste på landsbasis for NLM under Norgesoppholdet 2014-15.

I tillegg til møtene rundt forbi, som ekteparet Grandhagen arrangerte og kjørte meg til, fikk jeg nyte flere skiturer i skogen, besøke husmannsstua (bak dem) og nyte mat fra bålpanna.

Det er blitt nevnt mye allerede om deres gode kontakt med naboer, og det fikk jeg også oppleve.

Lørdag formiddag den uka inviterte de til husmøte i stua deres. Nesten 30 kom!!! Og alle ble bevertet – rikelig! Noen av dem som deltok var misjonsvenner som bodde «i nærheten» (d.v.s. biltur), men også naboene kom, ja!

I tillegg til å ha andakt og vise bilder fra Japan, var jeg blitt oppfordret til å sette opp en japansk ikebana  (blomsteroppsats) mens forsamlingen så på. De ønsket å formidle misjon på den måten også, så jeg hadde med utstyr i sekken.

Jeg har andre minner også!

Oppmuntrende e-poster i årevis!!!

Men aller mest husker jeg nok hva Egil Grandhagen gjorde i 1995. I Japan opplevde vi et kjempesterkt jordskjelv tidlig om morgenen 17. januar – Hanshin Awaji-jordskjelvet – med styrke 7,2 på Richters skala. Ingen av misjonærene ble fysisk skadet. En misjonærkone kom hjem fra sykehuset dagen før med sin nyfødte sønn. Noen kunne ikke bo i sine leiligheter på grunn av manglende tilførsel av vann, gass og strøm. Mange av oss fikk ødelagt mange eiendeler. Hus og motorveier lå veltet her og der. Mye uframkommelighet oss misjonærer i mellom. Mange tusen døde i de 10 byene som ble rammet, drøye halvparten av dem i Kobe.

Hva gjorde generalsekretær Grandhagen da?

– Reis til Hiruzen Bible Camp så fort som mulig, beordret han Japanmisjonærene.                – Samles der, så kommer jeg og besøker dere!

Ingen kunne reise til flyplassen for å ta i mot ham. Det var uframkommelig, både med bil og tog fra Kobe i retning flyplassen!

– Det ordner seg nok, mente Grandhagen – og kom seg fram på et eller annet slags vis helt til Hiruzen. Til sammenligning: jeg bodde da i Itami (en av katastrofebyene vest for Osaka) og kunne vanligvis kjøre til Hiruzen på ca. 2,5 timer. Men den gang da måtte jeg kjøre en STOR omvei på grunn av ødelagte veier og brukte ca. 10 timer!

Egil hadde rustet seg med en kristen psykiater som reisefølge, Bjørn Lande. De to betydde utrolig mye for oss i den frustrerende situasjonen. Vi følte virkelig at de gav livene sine for oss. Det var ingen selvfølge at de skulle komme levende hjem fra turen til Japan.

Nå til dags er det veldig viktig å følge UDs reiseråd. Antageligvis var det ikke noe sånt system i 1995 – siden de kunne komme til oss i katastrofeland.

Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme…   (Joh 10,11-12)

Det er Jesus som er gjeteren i denne bibelteksten. Men i Bibelen sies det også at ledere skal være hyrder (gjetere) for sine flokker. Og da er jo Jesus et forbilde for en god leder. Vår kjære generalsekretær Egil Grandhagen var virkelig en slik hyrde for oss misjonærer!

STOR takk til Herren for Egil Grandhagen!!!

Publisert i Diverse | Merket med , , , | 1 kommentar

17. mai i Ako i Coronatider

Helt siden i fjor regnet jeg med at det ikke ville bli noen 17. mai feiring på meg i 2020. Ikke bare falt 17. mai på en søndag i år, men det var den tredje søndagen i måneden. Da har vi alltid menighetsrådesmøte etter gudstjenesten. Jeg regnet dermed med en travel arbeidsdag i Ako menighet. Og ingen tur til ettermiddagsfeiring i Kobe.

Men slik ble det ikke, nei. Jeg har aldri hatt så god tid en 17. mai i Japan før! Vi i Hyogo fylke har jo fortsatt unntakstilstand og er bedt om å «stay home». Vanligvis er 17. mai i Japan for meg en travel arbeidsdag og ingen feiring, eller tur til Kobe med «travel» feiring. I år satt jeg riktignok nede i kirken mellom klokka 10.30 og 12 – i tilfelle noen kom med kollekt. Og vi hadde faktisk menighetsrådsmøte en times tid fra klokka 13 – med stor avstand mellom oss. Men ellers var det jo «stay home».

Jeg kom på at jeg hadde en 17. mai duk i skuffen og noen lysmansjetter i norske farger. Da jeg handlet mat på lørdag ettermiddag, kom jeg over en blomsterbukett med røde, hvite og (nesten) blå blomster. Så dette ble min markering av 17. mai.

Ellers kledde jeg meg i rødt, hvitt og blått for dagen – uten å forklare noen hvorfor.

Og munnbind! Man møter ingen her til lands nå for tida uten munnbind, nei!

Nå har jeg anledning til å variere i munnbind! En dame i menigheten kom med to hjemmesydde til meg (t.v.).

Det er nærmest blitt mote nå for tida å ha unike selvproduserte munnbind. Det var lenge vanskelig å få kjøpt – utsolgt overalt. De hjemmelagde kan vaskes (for hånd!) og brukes om igjen og om igjen.

Bortsett fra en ca. 5 km trimtur på ettermiddagen, slappet jeg av resten av dagen på sofaen med nrk.no på i-Pad’en. Det var jo så mye fint å se fra rundt omkring i Norge! Til og med innslag fra Drammen!

Torsdagen før hadde misjonærene i Japan opptak av 17. mai hilsen.

Så da var det å finne fram flagg og kle seg i litt norske farger. Å stryke bunadskjorte for å bruke den noen få minutter kom ikke på tale. Vel, misjonærflokken samlet seg foran sine PC’er. Lederen vår, Eivind Jåtun (midten øverste rekke), hadde en meget kort hilsen, og så sa vi hurra i kor og viftet med flaggene våre.

Hvis du har lyst å se oss i bevegelse, så finner du oss på slutten av et 17. mai program som NLM i Norge har laget. Vi i Japan dukker opp etter ca. 51 minutter. Her er lenken:

https://nlm.no/video/2020/gudstjeneste-17mai2/

PS Apropos nrk.no. Det var også fint å følge med på markeringen av 75 år siden frigjøringsdagen 8. mai. Nå for tiden er det jo ingen problemer å få med seg sendinger som foregår på dagtid i Norge – i.o.m. at livet består av «stay home» og ingen møter og klasser.

Publisert i Ako, Detaljer fra dagliglivet, NLM Japan | Merket med , , , | 1 kommentar