Film produsert i løpet av 48 timer

Det høres sikkert utrolig ut, men nå har jeg vært med og produsert en (kort)film i løpet av bare 48 timer! Hos 7MEDIA i Yokohama.

Etter å ha holdt søndagspreken i Ako den 7. oktober og fått i meg en rask lunsj, drog jeg med tog til Himeji og shinkansen derfra til Yokohama.

Noen minutter før ankomst gikk shinkansen i full fart forbi Fuji-fjellet, som var godt synlig fra togvinduet. Fortsatt var det ikke snø på toppen. (Den kom uka etter.)

7MEDIAs kontor holder til i 7. etasje i et bygg like ved Chinatown.

Fra søndag (07.10) kveld kl 19 til onsdag (10.10) ettermiddag kl 16 var vi en flokk samlet på 7MEDIAs kontor. De første 48 timene skulle vi lage en kortfilm sammen. Onsdagen skulle vi møte forskjellige folk innen kristen media som satser på film på YouTube etc. – for å få del i deres erfaringer.

Etter en presentasjonsrunde, der vi også skulle fortelle litt om hvorfor vi hadde meldt oss på kurset, satte vi i gang. Først skulle vi bestemme hva vi ville oppnå med filmen. På tavla (under) ble det notert stikkord i massevis. Med tanke på at OL i Tokyo nærmer seg (2020), var det bestemt på forhånd at vi skulle forholde oss til stikkordet sport. Ellers var det fritt fram.

Andreas Kranzler, med bred erfaring både som skuespiller og bak kamera hos BBC m.fl. og i kristen sammenheng, kom helt fra Sveits for å undervise oss i hvordan man lager en film. Han underviste oss alle i plenum og gruppevis etter hvert som vi hadde bestemt hvem som skulle ha hvilke oppgaver.

https://ch.linkedin.com/in/andreas-kranzler

Manus skulle forberedes utfra stikkordene vi i plenum hadde valgt å bruke. Det skulle  være klart innen lunsj på mandag. Så søndagskvelden varte til langt utpå morgenkvisten mandag. (Jeg var med i manus-gruppen.)           

Bruk av kamera, valg av kostymer etc – alle hadde sitt å forberede. Alle fikk det travelt!

En av deltagerne  var utdannet grafisk designer.  Hun jobbet med tittelbildet.

Kurset gikk på en blanding av engelsk og japansk.

Fire av deltagerne kom helt fra Thailand. De jobber i Campus Crusade i Thailand og ønsker å ta i bruk film som media i arbeidet.

Over: Masakaza Kanji, generalsekretær på Mediasenteret til VJELK, i samtale med en av thailenderne. Kanji er ikke så veldig stødig i engelsk, men de konverserte likevel! Og slik var det: vi ble som en stor familie til tross for forskjellig språk og nasjonalitet. Eller nesten som en liten menighet, som noen av våre folk fra VJELK uttrykte det.

         

Det ble lite søvn! Jeg kom ikke i seng før i 4-tiden mandag morgen, for vi måtte ha mye klart til vi skulle ut og gjøre opptak neste dag. Da vi ruslet gjennom Chinatown om natten, var det nokså folketomt.

T.v.: På mandag ettermiddag (offentlig fridag) tok vi toget til en internasjonal skole der en menighet arrangerte sportsdag. Opplæringen foregikk hele tiden, også under togturen.

På skolen fikk vi bruke bruke deres sportsdag som bakgrunn for vår film.

Marius Bergersen fra NLM ble utnevnt til sjefsfotograf. Han kan jo mye om foto og film fra før, men påstod at han lærte utrolig mye likevel.

Pastor Toshihito Seima (pastor i Izumo lutherske kirke og sekretær i styret for Media-senteret) ble valgt til å være «far» i filmen vår. «Sønnen» hans fikk vi låne på stedet.

Det var nødvendig for «faren» å bli eldre, så han ble utstyrt med grå striper i håret etter hvert.

Utstyr til grått hår og hvit skjorte til «faren» og sportsklær til «sønnen» ble handlet på en 100 yen butikk underveis.

Lysene ble testet (over). Mikrofoner og lyd ble sjekket og gjort klart.

Pastor Kanji var lykkelig over å ha oppgaven med boom mikrofonen. Han valgte denne oppgaven fordi det hadde vært hans drøm siden barndommen en gang å få prøve noe slikt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Selv om Marius er flinkere enn folk flest, sjekket Andreas også all filmingen, høyde på stativet m.m. Og Marius var lærevillig!

Ellers var det artig å betrakte hva slags aktiviteter de hadde der på sportsdagen.

         

Gå rundt i ring med en duk full av baller, som så ble kastet opp i luften (over).

Hale og dra en ball i tau på hver sin side av midtskillet oppå en oppblåsbar matte (t.v.)

Neste formiddag var vi nede ved havna for å filme mer. Igjen var Marius sentral i filmingen.

          

Pastor Kanji var klar med mikrofonen, og lydansvarlig Shinki Takahira (student på Kobe luthersk teologiske seminar) fulgte hakk i hæl.

Marius og Shinki er like gamle og er blitt gode venner. Begge er veldig profesjonelle innen bilde og lyd, selv om de hovedsaklig er selvlærte. Vi er heldige som har slike folk i blant oss i VJELK (og NLM)! Tenk om disse to kunne bli stammen i nytt media-arbeid i VJELK! Det synes i hvert fall jeg ville vært en utmerket ide!

Her er opptaket i gang.

Ikke lett å ta selfie i sollys, men alle ble nå med på bildet i hvert fall.

Filmen var ikke ferdig etter siste opptak.

Etterarbeidet tok mange, mange timer! Å finne lyd som passer til bildet. Kutte ut her og der hvor ting kom med som ikke burde være med. Lengde på de forskjellige scenene.

Jeg tror ikke Marius sov mye i løpet av de 48 timene!?!

Men mange bidro med kommentarer og innspill. Vi ble alle helt hektet på prosjektet!

Å kose seg med mat ble det ikke mye tid til. Til tider var jeg ganske sulten. Middager spiste vi på restauranter i nærheten. Enkel frokost (toast og litt til) spiste vi på 7MEDIA kontoret. Ellers var det bare å forsyne seg med snacks og drikke når man hadde behov.

Men våre venner fra Thailand hadde med thailandske nudler til oss (t.v.). Ganske sterkt, men godt!

Under: pastor Ryuichi Maekawa (pastor i Aotani menighet og formann i styret for Mediasenteret) spiser thailandske nudler, mens Kanji er litt usikker på om han skal tørre å smake.

Det viste seg at Andreas hadde geburtsdag et par dager etter at kurset var over. Det ble derfor i smug forberedt en bursdagskake til ham. Noen av oss pyntet rullekakebiter med krem og frukt.

Hovedansvarlige for kurset var Andy Game (t.h.), misjonær fra Storbritannia. Han er leder for 7MEDIA. En veldig spennende og interessant mann, som brenner for japanernes frelse og evangelisering gjennom diverse sosiale medier!

Det var Harald Endresen i Norea Mediemisjon som satte oss i styret for Mediasenteret i Kobe i kontakt med Andy, og ordnet med dette kurset for oss – for å møte de nye utfordringene med sosiale medier.

Radiosendingene «Lys til hjertene» feirer 50 års jubileum nå i 2018. Mange har hatt glede av disse programmene og er blitt ledet til tro. Men skal vi nå dagens ungdom, må vi nok prøve å utvide media-arbeidet til også å omfatte sosiale medier. Hvordan få det til?

Opprinnelig tenkte vi at det kanskje kunne være lurt å sende en ung japaner til Norge og Gimlekollen for å få opplæring (sponset av Norea). Men Norea mente det var bedre å finne opplæringsmuligheter i «nærmiljøet», og gikk inn for å hjelpe oss med det. Et meget klokt valg, tror jeg alle vi fra VJELK mente da kurset var slutt.

Hele styret er nå full av takk til Norea, som sponset kurset for oss i styret og for teologistudenten!!! (NLM betalte for Marius.) Vi ble sååååå inspirert!!! Og fikk tro for at nå må vi sette i gang med å stable noe på bena i Kobe.

Styret og Marius spiser frokost sammen onsdag morgen på hostellet der vi overnattet.

Ting må nøye gjennomtenkes. Å bruke god tid på forarbeid og planlegging, lage et system for oppfølging – det er mye å ta fatt på før vi kan realisere visjonen. Dette lærte vi MYE om på onsdagen! Vi fikk også uformelle tilbud om samarbeid med andre i Japan, som for eksempel 7MEDIA og Pacific Broadcasting Association.

Det må selvfølgelig også styrevedtak til og samtaler med VJELKs kirkestyre og NLM før vi kan sette i gang. Men ungdommene har tro for saken! Her er utdrag fra deres takk som sendes til Norea og NLM:

Shinki (lydmannen/teologistudenten) : «… Mens vi holdt på, fikk jeg tro for at vi innenfor VJELK kan få til å produsere filmer om vi har nødvendig utstyr og får samlet noen av dem som er interessert i slikt.»

Marius: «… Et annet høydepunkt var å kunne være sammen med Shinki Takahira på kurset. Vi er like gamle, og trives veldig godt sammen. Jeg ser frem til å kunne samarbeide videre med ham og mange andre i arbeidet for å hjelpe VJELK til å nå den neste generasjonen.»

Så ser vi i styret fram til fortsatt nært samarbeid med Norea! Og hjertelig takk til dere som støtter Noreas arbeid!!! Håper dette lille glimtet har gitt dere – og andre – noen nye bønneemner!

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

PS   Filmen vår er ennå ikke tilgjengelig. Men når den er klar, skal jeg publisere en lenke til den her på bloggen. På 7MEDIAs Facebookside kan du for øvrig finne flere bilder fra kurset:

https://www.facebook.com/pg/7MEDIAORG/photos/?ref=page_internal

http://7media.org/

Reklamer
Publisert i Kirke- og kristenliv i Japan, NLM Japan, Turist i Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , | 5 kommentarer

Internasjonal ungdomsleir i Japan

Det er noe som heter «bedre sent enn aldri». Det tenker jeg nå, når jeg i midten av oktober endelig publiserer noe fra begynnelsen av august.

Som tidligere nevnt, så delte jeg sommerferien i to for å kunne ta med meg to ungdommer fra Ako og delta på Y-CELCEA leiren. Det var en fantastisk opplevelse å være vitne til alle disse ungdommenes glede over fellesskapet i Kristus!

Y = Youth. CELCEA = Consultation of Evangelical Lutheran Churches in East Asia.

Først litt om historien bak navnet:

NLM startet etter 2. verdenskrig misjonsarbeid i Japan, Taiwan og Hongkong etter at misjon i Kina ble umulig. Det ble i hvert av disse landene etablert et luthersk kirkesamfunn med nasjonale ledere. Etter hvert kom det forslag om at disse lederne burde opprette et forum for fellesskap, siden de er barn av samme «foreldre» (NLM). De ble så enige om å møtes hvert tredje år (consultation).

I september 2016 var jeg med på en slik samling på Taiwan – som tolk for japanerne. Fellesskapet der var som en forsmak på himmelen!!!

Etter hvert som lederne syntes det var en velsignelse å møtes, mente de at ungdommene deres også burde få oppleve fellesskap med hverandre. I august 2009 kom noen ungdommer og ledere fra Taiwan og Hongkong til Japan for å delta på VJELKs sommer-stevne. Der bestemte de å opprette en ungdomsavdeling innen CELCEA (derav navnet Y-CELCEA), som skulle arrangere ungdomsleir som møteplass hvert tredje år. Leiren skulle arrangeres på omgang i de tre landene. I år var det Japans tur til å arrangere.

Leirens første del foregikk i Aotani kirke i Kobe (7.-9.august).

Tema: «SEND ME!»

Hele leiren var vi delt i grupper. Bli-kjent-opplegget startet med å konstruere noe sammen. Hvem kunne konstruere det høyeste tårnet – av bare papir og limbånd?

Bibeltimer, ja, alt foregikk på engelsk.

Et band ledet allsangen.

Alle fikk utdelt hver sin t-skjorte. Det er Marius Bergersen som har designet den. Både han og kona, Karoline, var med i komiteen som forberedte leiren.

   

Marius var også leirfotograf. Teologistudent, Shinki Takahira, hadde ansvar for lyd.  Kazuya Nakagawa, som nettopp var ferdig med teologiutdannelsen på KLTS, var en av bibeltimeholderne (på engelsk).

Mine to engelskelever fra Ako så ut til å trives i sine grupper.

T.v.: Atsuki (nr. 3 f.h.) Under: Mana (nr.3 f.h.). Mana og jeg var på samme gruppe.

Gruppen vår bestod av både kinesere (Hongkong), japanere, en finne (nr. 2 f.v.) og nordmenn. Man hadde nemlig funnet ut at også ungdom fra NLM og finsk misjon burde være med i fellesskapet i Y-CELCEA. Det tror jeg var en god ide. De skandinaviske ungdommene så ut til å stortrives.

Aotani kirke i kveldstemning.

Flere av gjestene tok turen opp på taket av bibelskolen. Derfra er det fin utsikt over Kobe og Osakabukta både dag og natt.

Gruppene ble også sendt på byen. Guidet av japanerne fikk utlendingene oppleve Kobe by fra forskjellige vinkler. Dette styrket også gruppefellesskapet.

Vår gruppe besøkte først Kobes berømte foss Nunobiki – rett bak Shin-Kobe stasjon (shinkansen). Alle ble forundret over at det var slik natur i storbyen. (Jeg for min del hadde aldri vært der før, og visste ikke at den fantes en gang! Men så har jeg heller aldri bodd i Kobe.)

Kobe har både en gammel «europeisk» bydel og en kinesisk bydel. Kineserne på gruppa lo litt av «Chinatown» og påstod at dette ligner ikke på Kina.

Alle syntes det var gøy å besøke «Game Center».

 

 

Vi vandret også rundt i Harbor Land. For meg var det faktisk første gangen!

Det var en skrekkelig varm dag, så alle ble overlykkelige da vi kom forbi en slags avkjølingsmaskin.

Torsdag 9. august gikk deltagerne ombord i busser og drog til Hiruzen Bible Camp.

Der var vi samlet i kapellet, som på midten av 1980 tallet ble bygget av Hans Lillevik.

Hongkong-kineserne likte hemsen!

Ungdommene så ut til å finne tonen på tvers av nasjonalitet og språk.

Men da det var servering av «smaksprøver» fra de forskjellige landene, var det delte meninger om hva som smakte godt! Finske salmiakki-pastiller, for eksempel, smakte visst pyton for asiatene!

Men grillmat  smakte godt for alle!

Heldigvis ble det oppholds-vær, så vi kunne være ute.

Alle kineserne syntes det var flott å få oppleve japansk landsbygd. En kveld møtte jeg en fra Taiwan som stod ute alene i mørket. «Are you all right?» spurte jeg. «Jeg synes det er så flott å oppleve stillhet,» svarte han.

Det var mer enn nok kjøtt!

Lørdag 11. august ble alle leirdeltagerne fraktet med buss til en stor hall i  Tsuyama for å delta på VJELKs sommer-stevne (Seikai), som holdes hvert tredje år. (Før var det med overnatting, men de siste to gangene har det vært bare en dag.)

I alt deltok 344 på stevnet. Av disse var 37 tilreisende fra Hongkong, Taiwan, Finland (6) og Norge (6). Men på leiren deltok i alt ca. 80, noen hele leiren, noen en dag, noen p.g.a. taleroppdrag.

En pastor fra hver av Taiwan og Hongkong var denne gangen bedt om å være talere på stevnet. Jeg var tolk for dem (fra engelsk til japansk).

Leirdeltagerne deltok med sang og vitnesbyrd.

Etter stevnet ble utenlandsgjestene med hjem på overnatting hos medlemmer i forskjellige VJELK-menigheter. På søndag deltok de på gudstjenesten i de respektive kirkene.

I Ako var tre Hongkong-jenter med hjem til Mana. D.v.s. at de overnattet i et ikke-kristent hjem. Men både Mana og moren er med på engelskklasser, og hadde veldig lyst å oppleve besøk av utlendinger.

Søndag ettermiddag var en hel flokk av mine engelskelever med til stasjonen for å sende jentene av gårde til Kobe.

En av deltagerne fra Taiwan har lagt ut en kortfilm fra leiren på YouTube. Den er uten ord, så alle kan forstå. En artig film i hurtig tempo, som gir et godt innblikk i hvordan vi hadde det – med nyansen fra Taiwan…!

Inger Valbø har skrevet en artikkel om leiren på nlm.no:

http://www.nlm.no/nlm/internasjonalt/japan/nyheter/gjensyn-og-nye-vennskap-over-landegrenser

Publisert i Turist i Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hustak som verdensarv

Siste stopp på turen vår var Shirakawa-go.

En liten landsby med berømte tak i en dal i Gifu fylke. Denne plassen er faktisk med på UNESCOs verdensarvliste!

Jeg hadde vært der før, men for Ingebjørg var det første gangen.

Tak på nært hold ute (t.h.) og inne (t.v.).

Her brukes ikke spiker eller skruer.

Takene må skiftes ut med noen års mellomrom. Da er det dugnad! (Bildet under er en plakat, som viser dette.)

Dette huset tilhører Nagase-familien. Huset ble bygget i 1890. Tømmeret som ble brukt var 150-200 år gamle hinoki (japansk sypresse). Dette doktor-huset ble bygget i fem etasjer, og tok tre år å bygge. I 2001 måtte taket skiftes ut – etter 80 år (bildet).

Men vi så faktisk noen som holdt på å bygge nytt hus med slikt tak.

Denne byggeskikken heter på japansk gassho-zukuri.

Slike tak var gode å ha når snøen lavet ned om vinteren. Dessuten var det god isolasjon både mot kulde om vinteren og varme om sommeren.

Det er mulig å komme inn i Nagase-huset (inngangspenger). Der så vi hvordan gulvene mellom etasjene var som sprinkler (se over veven på bildet under) – for at varmen på gruen i første etasje skulle varme alle etasjene.

Ellers fikk vi vite at de lange vinterdagene i gamle dager ble brukt til veving, blant annet. I et annet hus kan man se hvordan de drev med silkeormer oppe i etasjene.

Nagase-familiens gamle ærverdige fedrealter er også en del av inventaret som turistene får se.

I en fjellbygd i Japan er det naturlig å spise soba (en sort japanske nudler) til lunsj.

Også restauranten var et gassho-tzukuri  hus.

Vi fikk parkere gratis ved restauranten hvis vi kom tilbake og spiste der etter runden i bygda, eventuelt spiste først.

Etterpå fulgte vi motorveiene hjem til Kobe og Ako – og var enige om at vi hadde hatt en kjempefin tur med variert innhold!

Mer info om Shirakawa-go:

https://shirakawa-go.gr.jp/en/about/

https://whc.unesco.org/en/list/734

Publisert i Mat i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Kanazawa – endelig!

I mange, mange år har jeg på Hokuriku motorvei passert byen Kanazawa på vei til misjonærenes feriested, Nojiri. Da har jeg alltid tenkt at der vil jeg stoppe en gang. De som har vært der, skryter nemlig av opplevelsen. Men årene har gått uten Kanazawa-besøk.

Da Ingebjørg Hildre og jeg planla sommerturen i år, foreslo jeg å legge inn Kanazawa i reiseruten vår. Ingebjørg hadde heller aldri vært der, så vi kom raskt til enighet.

Kanazawa (465 699 innbyggere i 2015)

var enda mer spennende enn vi hadde forestilt oss!

Byen er spesielt berømt for Kenrokuen (japansk hage – stor som en park).

Opprinnelig var det en hage tilhørende slottet, men i 1874 ble den åpnet for allmennheten. I 1985 fikk Kenrokuen status som «National Site of Special Scenic Beauty»!

          

Vi måtte betale inngangspenger for å komme inn i parken. Den er stengt om natten.

For å komme til slottet fra parken, var det bare å krysse hovedveien som går inn mot sentrum. Gratis å vandre rundt på slottsområdet.

Men Kanazawa hadde mer å by på. Flere gamle bydeler er godt bevart.

Rett nedenfor hotellet vårt kunne vi rusle rundt i et forhenværende samurai-boligområde.

         

Kanazawa er også berømt for sine tre godt bevarte Chayamachi, bydeler som også er nasjonal kulturskatt. Chaya = tehus. I gamle dager var dette steder hvor man kunne bli servert mat og bli underholdt med dans og musikk.

Higashi Chayamachi er størst. Vi drog dit.

Kanazawa er også fra gammelt av berømt for gullsmedarbeider, fant vi ut.

I en gullsmedbutikk kunne vi beundre et gull-hus ute i hagen (t.v.)!

Ikke nok med at de solgte gullsmykker. Man kunne også kjøpe seg gullbelagte vesker – og kaker!

Kanazawa var absolutt verdt et besøk!!! Vel så spennende som Kyoto og Nara!

Vi var der i flere dager, og drog derfra ut til Noto-halvøya (hvor vi kjørte på stranda). Søndag formiddag oppsøkte vi en kirke og gikk på gudstjeneste.

Mer info om Kanazawa (også om reisemåter dit):

https://wikitravel.org/en/Kanazawa

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

PS Neste (og siste) innlegg fra sommerturen vår blir fra Shirakawa, som er berømt for sine hustak. (Er på UNESCOs verdensarvliste.)

Publisert i Turist i Japan | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Kjøretur på stranda & Oyashirazu

Etter fjellturen var det kjekt å se havet igjen. Japanhavet.

Fra motorveien (gratis!) utover Noto-halvøya er det endeløse strender å se.

Det går til og med an å ta seg en kjøretur på stranda!

Chirihama Beach Driveway (engelsk navn) i Ishikawa fylke.

Vi drog på dagstur ut fra byen Kanazawa

Strekningen som er lov å kjøre, er 8 km lang.  Fartsgrensen er bare 30 km.

Det er ikke enveiskjøring!

Kjempe-artig!!!

Mange parkerte under-veis for å bade, men vi valgte å finne oss en strand lenger nord på halvøya. Og bading ble det!

Også i gamle dager var det ferdsel langs Japanhavet. D.v.s. at folk  fra langt nord på Honshu fulgte kysten nedover når de skulle til Kyoto.

Da vi forlot Hakuba, kjørte vi først riksveien ned en trang dal til Itoigawa. Derfra fulgte vi riksvei 8 langs kysten i retning Toyama (på vei til Tateyama). Der er det ikke mange meter med strender, nei!

I flere kilometer stuper bratte, men skogkledde, klipper i havet. Det er faktisk enden av Nordalpene som her møter Japanhavet.

I gamle dager gikk folk langs havet her, fordi det ikke var noen vei i høyden. Det var rett og slett ufremkommelig der. Men her var det ingen sti langs havet heller. De reisende klorte seg fast til klippene mens det var fjære. Mange overlevde ikke ferden. De ble tatt av bølgene.

Nå fins det både riksvei (8) og motorvei (Hokuriku) langs kysten. Ganske imponerende hvordan de har bygd motorveien på søyler ute i vannet i nærheten av Itoigawa (under).

Bildet er tatt fra utsiktspunktet ved Oyashirazu.

Oya = foreldre, shirazu = kjenner ikke.

Stedet har fått dette navnet fordi det var så farlige og vanskelige klipper å passere at foreldre og barn ofte ble borte fra hverandre når de prøvde å passere. Man hadde mer enn nok med å prøve å overleve selv.

På et skilt blir det forklart at veien langs Japanhavet består av fire generasjoner. Den første var, som tidligere nevnt, å ta seg fram langs klippene i vannkanten. Slik var det i hundrevis av år. Så ble det laget en smal vei oppe i fjellet i 1860 åra (2. generasjon). Og senere en riksvei (3. generasjon). Motorveien Hokuriku er så 4. generasjon.

De første somrene mine på Nojiri (i Nagano fylke), d.v.s. i 1980 årene, var ikke Hokuriku-motorveien ferdig lenger enn til litt forbi Toyama. Da kjørte vi på riksvei 8, som snodde seg i svinger, ut og inn av tunneler, langs kysten. (Vi kjørte riksveien denne dagen, fordi vi ville mimre litt om reisene våre i gamle dager.)

Det ble også bygd jernbane på begynnelsen av 1900-tallet! Nå kan vi spasere gjennom en tunnel, som er bevart, og beundre hvordan man greide å bygge noe slikt på den tiden.

På skilt kunne vi lese forklaring om hvordan man bygde. Start i 1907, ferdig i 1912.

Mer info om Oyashirazu, som er på UNESCOs geopark-liste:

http://www.geo-itoigawa.com/eng/about/geosite/geosite2/

https://www.japanhoppers.com/en/chubu/joetsu/kanko/354/

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Ferieturen er ikke ferdig enda. Det blir et par innlegg til. Neste gang vil jeg presentere den interessante byen Kanazawa.

Publisert i Turist i Japan | Merket med , , , , , | 1 kommentar

Japans høyeste fossefall – og to gode middager

I en sving på bussturen opp til Tateyama (forrige innlegg), ble vi gjort oppmerksom på at fossen vi kunne se i det fjerne, er Japans høyeste fossefall. Så før vi fortsatte turen vår neste morgen, kjørte vi bortom.

Der fant vi også et skilt med et oversiktskart over Tateyama.

Det blå er Nordalpene. Den svingete veien er der vi kjørte buss opp til Murodo. «Fløybanen» er til høyre for de nederste svingene. Myrene vi gikk på, er t.v. for bygningen med blått tak (på midten). En liten svart tunnelåpning bak hotellet/ endestasjonen (øverst) er der man kommer opp til Murodo fra Nagano-siden. (Starter bakenfor de blå fjellene.) Fossen ligger inn i kroken nedenfor platået på venstre side.

Vi måtte parkere bilen og gå nesten 1 km inn til fossen. Elva nedenfor fossen er demmet opp for å hindre flom i vårløysingen. Øverste del av fossen skimtes så vidt på bildet under.

Her er vi ved fossen, som heter Shomyo.

Eneste dagen vi hadde regnvær.

Astmaen likte ikke kombinasjonen regnvær og sprut fra fossen. Så det ble å ta litt ekstra medisin. Men det var jo artig å ha vært der likevel!

Når det er vårløysing, blir det også foss i det tomme fossefallet til høyre. Så om våren er det den til høyre som er Japans høyeste fossefall, ble vi fortalt.

T.v.: høyden over havet.

T.h.: lengde på hver del av fosse-fallet.

Totalt: 350 meter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På lenken under (Tripadvisor) er det bilder av begge fossene og bilder fra forskjellige årstider og vær:

https://no.tripadvisor.com/Attraction_Review-g1121155-d1566508-Reviews-Shomyo_Waterfall-Tateyama_machi_Nakaniikawa_gun_Toyama_Prefecture_Hokuriku_Chubu.html

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Jeg kan følge med på hvilke innlegg på bloggen som er mest besøkt. Japansk mat – washoku – er høyt oppe på statistikken. Så la meg presentere de to middagene vi hadde på Morinokaze Tateyama Hotel, der vi overnattet. (I nærheten av «Fløybanen».)

Slik var det dekket på til hver av oss da vi (etter et deilig bad i varme kilder) ankom bordet vårt første kvelden.

Under denne retten ble det tent et slags telys. Å tilberede retter på denne måten er vanlige innenlands og i fjellområder. Men du finner aldri to steder med samme meny!

          

Noe av maten  var litt italiensk inspirert.

Sommeren er tiden for å spise ål (t.v.)

Risen (t.h.) var kokt med  fersk mais.

For øvrig, ris og suppe serveres på slutten av en bedre japansk middag.

Andre middagen – etter fjellturen. Et brett med noen forretter.

Sashimi (rå fisk) hører alltid med til en bedre japansk middag. Men mengden varierer mellom kyst og fjellområder. Innenlands er det gjerne bare en liten tallerken (t.h. under).

         

Dagens fiske- og grønnsakrett – kokt på «telys».

Kjøtt og sopp ble stekt på «telys». (Dyppes i saus før en spiser det.)

         

         

Denne kvelden var det egg og ål oppå risen (t.h.).

Neste innlegg blir fra kysten – Japanhavet – så fort jeg får tid til å forberede det.

Publisert i Fjell i Japan, Mat i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Japans vakre og fantastiske tak – Tateyama

Det er lenge siden forrige innlegg. Men så har jeg vært på internasjonal leir og stevne i Japan (først i august) og ca. tre uker på ferie i Norge etterpå. Dessuten har jeg hatt noen utfordringer med å komme tilbake til Japan.

Flyplassen min i Osaka (Kansai Airport) ble ødelagt av en tyfon,  noe som medførte to døgns forsinkelse, omvei om Tokyo og «kontorarbeid» angående forsikring. Kofferten kom fram med tre hjul, noe som medførte litt «detektivarbeid» for å finne ut hvor og hvordan den kan repareres. I tillegg kom jeg hjem til skadet bil – fordi folk i menigheten ikke husket å rydde vekk «løse ting» ute rundt kirken før en tyfon traff Ako. Verkstedregningen ble derfor dekket av menigheten, men jeg måtte jo ordne med reparasjonen.

Hele livet kom på etterskudd. Men nå jeg har fortsatt lyst å presentere flere bilder og opplevelser fra sommeren i Japan, for jeg opplevde så mye fantastisk! På slutten av forrige innlegg lovte jeg å ta dere med til Tateyama. Det er et av de vakreste steder jeg har vært i Japan!

Man kan komme dit fra to kanter: fra Nagano-siden og fra Toyama-siden. Det helt store er jo å oppleve hele Alpine Route fra a til å, og ikke måtte snu for å komme tilbake til bilen.

For å forstå hva jeg mener med hele ruten (mange slags framkostmidler!) og Alpine Route, kan det være lurt å se på disse lenkene:

https://www.japan-guide.com/e/e7550.html

https://www.alpen-route.com/en/about/introduction.html

For noen år siden drog jeg sammen med tre andre misjonærer (deriblant Ingebjørg Hildre) opp fra Nagano-siden. En fantastisk tur opp, og en fantastisk opplevelse der oppe på Japans tak! I år ønsket Ingebjørg og jeg å oppleve den delen vi ikke så den gang. Altså startet vi fra Tateyama stasjon på Toyama-siden. På dagstur.

Første etappe av turen gikk med noe som ligner Fløybanen i Bergen. Startet på 475 m.o.h.

Så var det en lengre busstur – opp til 2450 m.o.h. Mange svinger, men god vei. Å kjøre privat bil er ikke tillatt.

Vi var litt spent på hvordan dagen ville bli da bussen kjørte inn i tåke. Men den forsvant heldigvis!

          

Denne veien er stengt om vinteren. Når den åpner i slutten av april, kommer  mange turister for å oppleve de høye brøytekantene (t.v.). Det var ikke fullt så høye brøytekanter da vi var der 27. juli (over t.h.).

Været var upåklagelig i høyden! Men det var såpass kjølig at det var behagelig med t-skjorte (og ikke singlet). Kanskje under 25 grader (?) Ingen svette den dagen!

Murodo (2450 m.o.h.) er endeholdeplass.

Murodo er et slags kjempestort fjellplatå. Fjellene rundt er pluss minus 3000 meter høye.

Det er fantastisk bare å rusle rundt på stiene på Murodo.

Juli er måneden for å se masse blomster i høyfjellet i Japan!

En av stiene går bort til Helvetes Dal.

Det er livsfarlig å gå ned i dalen. Vi ser varmerøyken stige opp fra bakken. Å nærme seg Helvetes Dal med astma er heller ikke så bra, men vindretningen var god den dagen. Så jeg kunne gå bort til kanten, som alle andre, og se dalen.

Siden vi bare var på dagstur, kunne vi ikke gå så lang fjelltur. Men vi gikk nå opp til et utsiktspunkt ca. 2600 m.o.h.

Utsikt var det for øvrig ikke der – p.g.a. varmedis, som ofte kommer opp fra havet utpå dagen.

Vi kokte te-vann på hotellrommet og fylte en termos. Dessuten fylte vi vann på noen flasker. Men nistemat – obento – måtte vi kjøpe. I Japan er det ganske vanlig å ha med risballer pakket inn i sjøgress på tur. (Litt fyll i midten.)

Der oppe i høyden møtte vi denne unge damen (under): en student som hadde som sommerjobb å plukke søppel – om det skulle være noe. En nasjonalpark skal nemlig være fri for søppel!

Mange går på tur i de japanske Nordalpene.

Vi møtte flere skoleklasser. D.v.s. at lærere bruker noe av sommerferien til å ta med elever, antageligvis klubber, på tur!

Mange går i flere dager fra hytte til hytte der oppe i høyden. Men bygget som kan skimtes på kanten av toppen på venstre side (under), er et shintotempel.

På turen ned fra fjellet valgte vi å gå av bussen på Midagahara (1930 m.o.h.). Vi hadde lyst å oppleve de berømte myrene der. Runden tok ca. en time. Hjemmekoselig å se myrull for oss. For japanere en eksotisk opplevelse.

Men det var mer enn myrull å beundre.

         

For oss både kjente og ukjente blomster.

T.h.: en vår-blomst (i juli!), som er veldig sjelden. Den vokser bare i høyden. Første gang på 38 år i Japan at jeg har sett denne blomsten i naturen!

 Vi så bjørk med stammer som var slik vi forbinder med bjørk. Men bladene var veldig annerledes. En skogvokter vi møtte fortalte oss at det fins veldig mange sorter bjørk.

Sommerferien i Japan fortsetter i neste innlegg – forhåpentligvis om ikke så lenge.

Publisert i Blomster og dyr i Japan, Fjell i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar