Morgentur til fjells

Tirsdag 6. juni stod jeg opp kl. 06 for å gå til fjells kl.07! Jeg var blitt invitert med av fru Kuroda i Ako menighet. Hun og mannen hadde ikke vært på Akos fjelltopp siden de var barn, og nå er de langt oppi 70 åra.

En bekjent av dem, Oga (lengst t.h.), skulle vise vei. Han  er formann i fjell-foreningen i Ako, og denne dagen passet for ham. Nå ja, han går visst til topps hver dag hele året…!

Her er vi på nederste toppen.

Så tidlig på morgenen var himmelen helt blå. I bakgrunnen sees øya Shodoshima.  Vi  kunne også skimte Shikoku helt i bakgrunnen (på midten), men det synes ikke på bildet.

Fjell-foreningen har mange titalls medlemmer og gjør mye frivillig arbeid på dette fjellet. Holder stiene ved like, hogger trær, beskjærer greiner, setter opp skilt og lager rasteplasser. Kommunen støtter økonomisk noen av prosjektene deres.

I en perm noterer fjell-foreningsmedlemmene navn og dato. Oga fortalte at noen har vært på toppen 7000 ganger! Da blir det premie! Det er mange pensjonister som går morgentur – hver dag hele året! – i fjellet bak Ako.

Mens vi tok en liten pause ved et rastebord, kom det flere til. Alle kjenner Oga, og hilste på ham.  Han presenterte så sine medvandrere.

Jeg ble presentert for mange nye mennesker, og det er noe av intensjonen til fru Kuroda når hun inviterer meg med på ditt og datt i byen og omegn. Møte folk, bli presentert – og dermed indirekte presentere den lutherske kirken! Alle i menigheten synes det er bra at jeg ikke bare sitter innenfor kirkens fire vegger! Så sant jeg har tid, tar jeg mine trimturer med god samvittighet!

Jeg møtte forresten Oga på supermarkedet et par dager etterpå. – Takk for sist! Jeg kommer på konserten i kirken 16. juni, sa han og smilte bredt. Konserten (en gruppe som kommer fra Finland) snakket vi nemlig om ved rastebordet…

Her er vi på toppen – 253 m.o.h.!

En slik høyde kalles jo ikke akkurat fjell i Norge da, men i Japan er alt yama. Her skjelner man ikke mellom ås og fjell, og heller ikke mellom skog og fjell. Skoggrensen går på ca. 2000 m.o.h.

Det er fin utsikt over Ako og Seto Naikai fra denne stien.

Vel nede igjen var vi alle enige om at vi hadde hatt en fin tur, og ekteparet Kuroda var svært fornøyd med at de hadde kommet seg til topps! Det blir sikkert flere turer heretter…

Dagen etter var det øs-pøs regnvær. Da startet nemlig regntiden i denne delen av Japan. Det ble annonsert av meteorologene på tv-værmeldingene. Regntiden varer vanligvis ca. en måned. Men det regner ikke hver dag altså.

Publisert i Ako, Fjell i Japan, Trim og sport | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Kvinnestevne

Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke (VJELK) ble grunnlagt i 1962. I flere år var alle samlinger felles for alle VJELKs menigheter, også kvinnestevnet. Fordi mange syntes det var vanskelig å delta p.g.a. store reiseavstander, valgte man å dele seg i to kvinne-stevner, ett på Japanhav-siden (San-in) og ett på Stillehav-siden. Men etter hvert som antall menigheter økte, og samlingene ble store arrangement, ble det igjen deling.

Ako menighet tilhører etter nåværende ordning Bantan distrikt, som består av følgende 11 menigheter: Nishi Akashi, Takaoka, Futami, Midorigaoka, Ao, Yashiro, Kakogawa, Himeji, Himeji Higashi, Yoka, og Ako.

Mandag 5. juni var det kvinnestevne i Yashiro.

Å arrangere kvinnestevne går på omgang, og det er alltid første mandag i juni – så sant ikke et eller annet forhindrer det. Hver menighet betaler en viss støtte-sum til arrangøren. Deltagerne betaler også en sum, som fortrinnsvis dekker matutgiftene.

I år var altså Yashiro menighet arrangør. Over 100 deltok! Fra Nishi Akashi menighet deltok det så mange at de hadde leid buss.

Det er nesten ingen av VJELKs kirkelokaler som har sitteplass eller parkeringsplass til så mange. De fleste må leie lokale.

Her er deltagerne fra Ako menighet samlet rundt lunsjbordet.

Maten smakte godt!

Hver enkelt menighet står fritt i å velge opplegg for kvinnestevnet. I årenes løp har jeg opplevd både konserter, bibeltimer og foredrag. Noen velger en gjest innenfor VJELK, andre ber noen utenfra. Uansett – det er alltid kjekt å komme på kvinnestevne og møte søsken i Kristus fra andre menigheter!

Publisert i Mat i Japan, Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke | Merket med , , | 2 kommentarer

«Seminarets dag» og familietreff

28. mai hadde vi (som nevnt i forrige innlegg), «Seminarets dag» i Ako menighet. D.v.s. at seminaret sender en av lærerne som taler, og som oftest også en student som har vitnesbyrd. De presenterer skolen og takker for forbønn, og menigheten sender med dem en pengegave, eventuelt dagens kollekt.

I år som i fjor hadde vi bestilt rektor Makito Masaki som taler.

29 deltok på gudstjenesten! (Gjennomsnittlig frammøte i 2016 var 21.) Flere ikke-kristne eldre damer kom, blant annet moren til en av medlemmene og hennes venninne. De kommenterte visstnok på hjemveien at de hadde blitt rørt av prekenen. En annen ikke-kristen dame ringte om kvelden og takket både for innbydelsen til gudstjenesten og for prekenen. – Jeg ble rørt til tårer, kommenterte hun.

Så en slik dag er også en gylden anledning til å invitere ikke-kristne, for vi vet at Makito Masaki – som faren – har en spesiell nådegave til å gjøre evangeliet forståelig for ikke-kristne.

Seminarstudenten som kom i år, heter Shinki Takahira (under). Han er en av flere ungdommer i Yonago menighet som har fått kall til tjeneste i Guds rike. Han vitnet om hvordan han var blitt ledet til tro og kalt til tjeneste i Guds rike.

– Det var en plakat på veggen i kirken som opplyste om at barn som kommer fem ganger på Mebig (søndagsskolen) får en godtepose, fortalte Shinki.

Han kom til Yonago kirke første gang med mor og storebror etter at faren døde. Da gikk han i første klasse på barneskolen og skjønte ikke så mye av gudstjenesten. Men godtepose ville han ha, og ble derfor fra den dagen fast deltager på Mebig. Den lille familien ble døpt. Etter hvert ble Shinki hjelpeleder i Mebig, og nå studerer han altså teologi på Kobe lutherske teologiske seminar for å bli prest.

«Seminarets dag» ble også et familietreff.

Makito Masaki har en yngre bror, Naomichi, som bor i USA med kone og tre barn. Han underviser i systematisk teologi på Concordia Theological Seminary i Fort Wayne. Nå var han i Japan for å besøke foreldrene sine, Shigeru og Masae Masaki. De tre kom kjørende fra Kakogawa for å høre Makito preke – og for å treffe meg. Jeg hadde ikke truffet Naomichi siden 1985, så det var veldig kjekt å få besøk!

Da jeg var ferdig med språkstudiet i 1982, begynte jeg å arbeide som misjonær i Kita Osaka menighet. Der var Shigeru Masaki pastor. Siden han var like gammel som mine foreldre, sa han alltid at han han var min «japanske far». Sønnene var da studenter, en på seminaret og en på universitetet. Jeg hadde veldig mye glede av fellesskapet med familien Masaki den gang. Jeg var ofte hjemme hos dem, feiret familiejul med dem, og følte meg virkelig mottatt som en datter i familien. Derfor var det kjempekoselig for meg med et slikt familietreff! Menigheten hadde bestilt lunsj-bokser til gjestetaler, student og meg. Men det var intet problem å øke bestillingen til seks.

Da vi var samlet rundt matbordet hos meg, mimret vi ikke bare om tiden i Kita Osaka. Nei, vi mimret om Vadsø! I 1979, ett år før jeg reiste til Japan, var vi nemlig alle med på Nordnorsk misjonssamling i Vadsø, arrangert av Troms og Finnmark krets av NLM. Misjonsfolket i Vadsø, gjestfriheten og arrangementet, for ikke å snakke om naturen – vi husker det alle som om det var i går! Shigeru Masaki blir 90 år i juli og begynner å bli litt glemsk, men Vadsø glemmer han ikke, nei!!!

I januar 2015 var jeg på taleroppdrag i Vadsø. Da mimret vi der om misjonsstevnet i 1979 og besøket av Masaki-familien.

Tenk, en av ekteparene i Vadsø hadde fortsatt den lille brikken med Fuji-motiv (t.v.) og med Masakis signatur på baksiden! Den har hengt på veggen deres siden august 1979!

Bibelen kaller de kristne for Guds familie. Så vi har i grunnen familie i alle land. Personlig har jeg kommet til at jeg som misjonær er en spesielt rik person! Jeg reiste fra familien i Norge, ja, og ser dem ikke på lange tider. Men så kom jeg til mitt nye «hjemland», og der fikk jeg ny «familie», samtidig som familien i Norge ikke forsvant ut av livet mitt. For hver ny periode har jeg fått utvidet kjennskap og fått oppleve fellesskap med den japanske familien min i Guds rike. I tillegg har jeg mange trofaste forbedere – brødre og søstre i Herren. Ikke bare i Drammen, men i Vadsø og mange, mange, mange andre steder! Jeg føler meg priviligert!!!

God pinse!

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Youth Party

«Youth Party», foreslo et par engelskelever da vi diskuterte hva vi skulle kalle ungdomssamlingen i Ako kirke lørdag 27. mai. Og slik ble det.

Her er ungdommene samlet på kirkens kjøkken.

4 av disse ungdommene er med i engelskklasser jeg har hver uke i Ako kirke. 2 er barne-døpt i menigheten, men ikke konfirmert, og kommer meget sjelden til kirken. Ytterst t.v. står Makito Masaki, rektor på det teologiske seminaret i Kobe. Han og en student (nr. 2 fra v.) kom til Ako for å ha «Seminarets dag» på gudstjenesten dagen etter.

Kvelden startet med et måltid. Jeg inviterte til norsk mat: suppe, hovedrett og dessert + kake og kaffe eller te litt senere. Ungdommene betalte for måltidet. (Da er det for japanere lettere å delta.)

Alle forsynte seg selv (over) og benket seg rundt det store bordet (under).

«Hva er dette for noe?» Alle var spente på å smake sjokoladepudding med vaniljesaus. Desserten falt i god smak hos alle, og noen forsynte seg flere ganger!

Vi hadde ikke så veldig fastspikret program. Siden dette var første gangen vi prøvde oss på en ungdomssamling i menigheten, brukte vi det meste av tiden til å snakke med ungdommene. Trives de i kirken og med hverandre, kan vi innby til nye samlinger siden. Masaki hadde en liten andakt til slutt.

Ungdommene koste seg med piano, gitarer og tromme i kirkerommet.

Masaki, som nærmer seg 60, viste stor interesse og var som en av de unge. Jeg visste at han har slike nådegaver. Derfor foreslo jeg for menighetsrådet å arrangere en slik kveld – som et lite prøveprosjekt – i forbindelse med «Semiarets dag».

Ikke alle kunne spille, men disse jentene koste seg likevel!

Kveldens konklusjon: alle har lyst på flere samlinger!

Mana (over t.h.), som kom på gudstjeneste da Kenneth Ellefsen prekte her i november i fjor, foreslo å ha et «youth party» på lørdags-kvelden før Kenneth skal preke en søndag i november i år. Etter hennes begeistrede forklaring fikk alle lyst å treffe Kenneth! (Så får vi håpe han sier ja…!) Til forklaring: Kenneth Ellefsen underviser på Fjellhaug internasjonale høyskole i Oslo, men har de siste åra vært gjesteforeleser på Kobe luthersk teologiske seminar en måneds tid.

Også ekteparet Bergersen, nye misjonærer i NLM som nå er språkskolestudenter, har uttrykt ønske om å komme til Ako for å være med på «youth party». De har så lyst til å bli kjent med ungdommer i Japan. Dessuten var de jo på ungdomsleir med to av engelsk-elevene i mars. Så til høsten må vi prøve å få til en samling med dem også.

Spennende!!! Menigheten har bedt mye for denne lørdagskvelden. Nå vil vi be Herren om å vise vei for en god fortsettelse. Kanskje noen som leser dette også kan være med og be om at ungdomsarbeid i Ako menighet kan komme i faste former etter hvert?

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Sjeldne gjester

Siden påsketider har jeg hatt diverse gjester på besøk. Først ute var to puljer med tidligere misjonær-kolleger som hadde tatt seg en tur til «gamlelandet». Veldig kjekt!

Så fikk jeg besøk av gamle kjente fra Nima! Mor og sønn Yamamoto.

Moren var med i en engelskklasse jeg hadde i Nima kirke 2002 – 2014. Sønnen gikk en stund i samme klasse. Han ble døpt i februar 2003 og lever fortsatt i troen. Også en bror ble døpt – første høsten min i Nima. Jeg har hatt et godt og nært forhold til hele familien! Så det var veldig koselig å få besøk av disse to!!!

De kom til lunsj, og koste seg med grovbrød, kabaret, brunost, rørte jordbær m.m. Jeg visste jo av erfaring hva de likte…

Så drog vi på sightseeing i Ako. Slottsområdet og Oishi tempel er jo da selvskrevne steder å vise. De hadde aldri vært i Ako før, og syntes jeg bodde i en koselig by og hadde fått det greit i min leilighet i kirkens 2. etasje.

Men her en dag kom en enda sjeldnere gjest på besøk!

Fuglen satt på kanten utenfor kjøkkenvinduet mitt og ble ikke redd når jeg beveget meg i rommet. Tvert i mot var den visst interessert i å se hvordan jeg hadde det. Jeg hentet kamera og zoomet inn. Artig! Har aldri opplevd det før!

Men akk… Når jeg ser bildene av vinduskarmen, så ser jeg også hvor synlig jordslaget der er. Det er så gammelt at jeg dessverre ikke får fjernet det.

Når man bor i et klima som her, har man en konstant kamp mot jordslag og mugg. Så jeg lufter og lufter badet, sommer som vinter. Madrass, dyne og pute luftes ute i sola jevnlig – hele året. Håndklær blir strekt ut så de blir skikkelig tørre. Ellers blir de sort-prikkede! Reiser aldri på ferie med skittentøy i kurven eller uvasket sengetøy. Passer godt på at det ikke er smuler på gulvet, og oppvasken blir ikke stående. Da kan jeg nemlig få diverse uønskede gjester, som f.eks. kakerlakker.

Men alt blir en vane…

Publisert i Ako, Blomster og dyr i Japan, Diverse | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

17. mai i Kobe

Det er lenge siden jeg har feiret 17. mai i Japan. Da jeg bodde i Nima (langt fra Kobe), syntes jeg ikke det var verdt å spandere på meg en to dagers tur med reiseutgifter på godt over 1000 kroner  – for å delta på en liten fire timers fest. Og en times flytur til Tokyo for å feire på ambassaden var heller aldri aktuelt!

Nå som jeg bor i Ako, er reisetid og utgifter noe helt annet. I fjor stod jeg riktignok over feiringen – for ikke å kansellere nystartede engelskklasser rett etter fridagene i Golden Week og før (sett med japanske øyne) min lange sommerferie. Men i år ble det altså 17. mai feiring i Kobe også for meg!

Etter mange års «fravær» ble det nesten et kultursjokk å delta på feiringen i Kobe! Bare 30 deltagere! Det var derfor god plass i lokalet vi leide i Aotani lutherske kirke. (Mellom 1980 og 2000 var vi flere hundre samlet – på den norske skole om dagen og på Sjømannskirken om kvelden!)

Vi var bare to som var kledd i bunad. T.v.: Olaug Fukuzawa, misjonær  i NMS. (Foto: Marius Bergersen)

17. mai uten ett eneste barn til stede – bare ballonger!

Norsk honorær generalkonsul i Kobe, Norbert Kray, hadde en liten hilsen til flokken – på engelsk! Han er nemlig tysk og kan ikke snakke norsk – selv om han er ansatt i Det norske Veritas.

Han som som skulle ha holdt selve 17. mai-talen, havnet på operasjons-bordet den dagen. Men talen var ferdigskrevet og ble lest av lederen i festkomiteen, Marie Stugaard (over t.h.).

Bordene var dekket til tradisjonell 17. mai-fest. Men de fleste ungdom-mene var hverdags kledd.

En hel gjeng med japanske ungdommer var med på festen. De kom nok for å «studere» norsk 17. mai, fordi de fra høsten skal studere på universitetet i Bergen eller Oslo. Noen kunne allerede snakke litt norsk, men tolking ved bordene var nødvendig, særlig under bordkonkurransen.

17. mai toget startet inne, gikk opp en trapp, ut en annen dør, over parkeringsplassen, en liten svipptur ut på en offentlig gate, og inn igjen. Gjennomført på ca. fem minutter! Mange flagg. Men «korpsmusikk» fra mobiltelefon med høyttaler!

          

          

Inne var det piano, så der ble «levende» musikk til sangene. Det falt i min lodd å spille den dagen. (Foto: Marius Bergersen)

Som sagt, så var vel flertallet av deltagerne studenter. De ble så begeistret da de fikk se kakene at de fotograferte og kommenterte: «Jeg har ikke sett en ordentlig kake siden jeg kom til Japan! Vi har ikke steikeovn på hybelhuset.»

 Spesielt kransekaka til Karoline Bergersen (t.h.) ble beundret – både av nordmenn og japanere. Hun bakte kransekake for første gang, og jeg må si: det smakte fortreffelig!

Ekteparet Bergersen (t.h.), NLM, som nå snart er ferdig med det første året av språkstudiet, gjorde en flott innsats med 17. mai forberedelser – sammen med de få norske misjonærene og andre nordmenn som bor i Kobe og omegn.

Forberedelseskomiteen fortjener en stor takk!

PS  Her er en annen blogg om årets 17. mai i Kobe:

http://www.misjonsfrue.no/author/misjonsfrue/

Publisert i Diverse, NLM Japan | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

«Levende» dukker

I løpet av Golden Week var jeg stort sett hjemme. Men været var så nydelig at jeg tok daglige utflukter. En dag syklet jeg til Sakoshi for å se på en dukke-utstilling. For en opplevelse!!! Dukkene hadde så levende ansiktsuttrykk. Dessverre stod det «Fotografering forbudt» ved hver dukke-gruppe.

Da menigheten hadde utendørs familiegudstjeneste i Sakoshi søndag 7. mai, foreslo jeg å gå innom og ta en titt på dukkene før de drog hjem. Denne dagen var kunstneren til stede. Da jeg fortalte om bloggen min, og uttrykte hvor trist det var at jeg ikke kunne fotografere for å vise folk i utlandet (som ikke har mulighet til å komme til utstillingen) hvor fine dukkene var, ja, da sa fikk jeg lov.

Er de ikke herlige?

Pappas rygg er som en båt.

Bestemor sammen med venninnene sine.

Et godt ekteskap (besteforeldrene).

          

I midten: Michiko var for tidlig født, og derfor bitteliten. Hun ble sent utviklet, og snakket ikke noe særlig før hun var fem år. Men bestefar hadde alltid god tid til å lytte til jentungen som strevde med å uttrykke seg.

Storfamilien i et hus på landet i gamle dager.

Matpause i arbeidet på åkeren.

Grønnsakene fraktes hjem fra åkeren.

Kamishibai. Før tv’en og bilens tid drog noen rundt på sykkel til parker og steder der barn var samlet for å fortelle eventyr og lignende ved hjelp av tegninger. Disse tegningene ble trukket ut av en ramme mens vedkommende fortalte. Barna følger godt med!

PS. I Japan fins det fantastisk mange bra kamishibai med bibelfortellinger som vi bruker i kristent barnearbeid. Men ideen kommer altså fra disse syklistene i gamle dager. 

T.h. ser du damen som alene har laget alle disse dukkene: Michiko Watabe. Hun har vunnet mange priser!

Fru Watabe bor nå i Tatsuno, litt vest for Himeji, men er oppvokst på Shikoku – i en liten bygd utenfor allfarvei.

Alle dukkene representerer gode minner fra barndommen, som hun på denne måten vil dele med andre. Fru Watabe vokste opp med besteforeldre på gården og annen slekt i nærheten.

Jeg spurte om hun så på fotografier av mennesker for å etterligne dem når hun lagde dukkene. Men nei. Alle ansiktene og dokkene er laget etter hukommelsen, slik hun husker den enkelte. Hver dukke tar mange dager å lage. Grupper av dukker kan ta opptil et halvt år å lage. Klær, grønnsaker, ja, til og med sykkelen til kamishibai-mannen har hun laget selv.

Publisert i Ako, Kultur | Merket med , , | 3 kommentarer