Saltstraumen – i Japan

Hvis du tror at Saltstraumen bare fins i Nordland i Norge, så må du tro om igjen. Den i Norge er bare verdens nest største saltstrøm (10 m). Naruto i Japan er verdens største (30 m) – i følge brosjyren som ble delt ut. Stedet er under broen mellom øya Awaji og Shikoku, altså ikke så veldig langt fra Kobe.

19. februar – en fri-mandag var jeg der. Mens vi spiste lunsj – med utsikt over Naruto-stredet, kunne vi følge med på at det begynte å bli  strøm.

 Vi gikk om bord i båten t.h. i en liten by et stykke unna strømmen. Det var nokså kaldt å stå på dekk den timen turen varte, men jeg hadde forberedt meg på det. De fleste andre var nokså lettkledde for en slik tur. De hutret og frøys. Det gjorde ikke jeg!

Da vi gikk om bord, fikk alle passasjerer utdelt en pose (under t.v.) med en slik «varmepute» (håndvarmer) som på bildet t.h. Den inneholder noe som utstråler varme. Jeg tok ikke i mot, fordi jeg bruker astmamedisin.

         

https://en.wikipedia.org/wiki/Hand_warmer

Her  nærmer vi oss broen og strømningene.

Mens skipsfarten gikk som vanlig (t.v.), drog vi og andre turistbåter rundt i virvlene.

         

          

         

Jeg var bedt med på tur av ekteparet Kuroda i Ako. Kuroda prøvde å mate måkene (t.h.). Men han har erfaring med å mate måker på båten inn til Gudvangen, der måkene forsynte seg av hånden hans. Så matingen her var en stor skuffelse. Ingen av måkene kom så nært som de norske måkene.

En flott tur!

Det var meldt regn den dagen, men vi fikk oppholdsvær. Dessuten var vår tur på dagens beste tid for å oppleve maks sterke strømninger. For meg var det også en god opplevelse at jeg kunne være på dekk hele tiden uten å hoste. Det kunne jeg ikke på fergene i Nordland i fjor sommer. Så jeg er fornøyd med de nye astmamedisinene!

https://en.wikipedia.org/wiki/Naruto_whirlpools

http://www.travel-around-japan.com/k82-02-naruto-whirlpools.html

Reklamer
Publisert i Turist i Japan | Merket med | Legg igjen en kommentar

OL i Korea – på japansk tv

Jeg må jo bare innrømme at det blir litt farting fram og tilbake mellom skrivebordet og tv’en nå i disse OL-tider. Måltider inntas også med blikket festet på tv-skjermen. Jeg kan velge mellom to NHK-kanaler som sender OL.

Her en dag var det 10 km langrenn for kvinner, med Ragnhild Haga som vinner.

I studio satt fire damer og samtalte om det vi så. De drøftet dette at Marit Bjørgen hadde født et barn i fjor og enda stilte opp – og vant medalje.

Ellers er ikke Bjørgen et emne for samtale generelt sett. Det var derimot Maren Lundby – uttales runbi på japansk. Vi fikk blant annet vite at hun var kjempehøy – 169 cm. (He, he,  jeg er 170 cm!) Hun ble diskutert i mange tv-program før OL, og jeg fikk mange kommentarer om henne. Derfor var det helt naturlig at statsminister Abe kommenterte henne i møtet med statsminister Solberg. Hvorfor Lundby ble så godt presentert i japansk media, var jo fordi japanernes egen Sara Takanashi var et gullhåp og Lundby var hennes sterkeste konkurrent.

Aksel Lund Svindal er ganske kjent i Japan. Det skyldes nok et NHK-program for noen år siden. NHK hyret inn diverse fagfolk som forsket på frykt hos mennesker: om det fins mennesker som har en hjerne som ikke signaliserer frykt. Så fikk vi se hvordan de sjekket Svindals mangel på frykt både i skibakker og i laboratorium. Det ble fremhevet at denne mannen satte utfor «farlige» bakker selv etter store skader, og at det pirret nysgjerrigheten til fagfolkene.

Avisen jeg abonnerer på har en god del OL-stoff. Men selv om Norge nå har flest medaljer, er ikke artikler om de norske mest fremtredende. Japanske medaljer er en større nyhet!

Før OL var det intervjuer med flere av de japanske utøverne. Som nordmann var det morsomt å se programledernes reaksjoner på diverse spørsmål til kombinert-løperen, Akito Watabe. For eksempel forskrekkelsen over at man trenger skismøring når man går langrenn, og at man bruker forskjellig smøring ettersom temperatur og type snø. Og at langrennsski er så lette. Langrenn er ikke akkurat noen allmennsport her til lands! De fleste unge nå til dags har prøvd slalåm, selv om ikke familiene deres driver med det. Det skyldes at mange skoler i snøfattige strøk har skidag(er) som skoletur.

Gode japanske hoppere og langrennsutøvere kommer stort sett fra to distrikter i Japan, Hokkaido eller Nagano. For folk flest er det noe fjernt. Men når man har japanske medaljehåp, blir disse sportsgrenene mer synlig i media. Denne gangen fikk jeg se masse langrenn på japansk tv. Skiskyting derimot er ikke blitt omtalt eller fått tildelt mange minutter på tv under OL. Det er nok en ukjent sport i Japan.

De store stjernene i Japan er kunstløp-folkene. Yuzuru Hanyu er hele folkets yndling. Men «ingen», meg selv inkludert, hadde lagt merke til alle bamsene som blir kastet ut til ham på isen før det ble nyheter her om at utenlandske medier er så opptatt av det. Personlig ble jeg begeistret for ham da han etter den store katastrofen i 2011 stod fram og fortalte at han hadde tenkt å gi seg fordi ishallen i hans hjemby, Sendai, ble ødelagt av tsunami. Men så var det noen som så hans talent og ordnet det slik at han fikk trent andre steder. Da sa den dengang 17 år gamle gutten at han som takk ville fortsette, og at han håpet at han på isen kunne gi folk en gledesstund og formidle nytt håp og livsgnist til de katastroferammede.

Det er en ting som er typisk for alle japanske medaljevinnere. Det første de sier etterpå i tv-intervju er TAKK! De takker foreldrene, og de takker bygdefolket. De tar aldri hele æren for medaljen selv. Denne gangen gjorde fristilkjører Daichi Hara (født i 1997) ekstra inntrykk på meg. Han vokste opp i bydelen Shibuya i Tokyo – et sted det ikke akkurat snør hvert år! Men med strålende øyne fortalte han at foreldrene om vinteren tok ham med til de snørike fjellene i Niigata nesten hver helg i oppveksten. Siden lot de ham dra på skole-utveksling til Canada. Nå kunne han ikke komme fort nok hjem fra Korea for å takke dem for medaljen.

Av og til på nyhetene får vi se tapernes reaksjon. D.v.s. noen opptrer nærmest som om de har syndet mot supporterne når de ikke vinner. En slags offentlig bønn om syndstilgivelse.

I 2020 blir det sommer-OL i Tokyo. Spennende å følge med på en del av forberedelsene! Man vil gjerne ta godt i mot utenlandske gjester og la dem få oppleve japansk gjestfrihet. Det resulterer blant annet i at samfunnet nå er blitt mer opptatt av røyking eller ikke på restauranter, framkommelighet for funksjonshemmede og mye mer.

Publisert i Detaljer fra dagliglivet, Diverse, Trim og sport | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Japan og selvmord

På denne tiden av året er det ikke så mye nytt som skjer, og dermed ikke så mye å skrive blogg om. Men kanskje det kan være av interesse for leserne mine noe jeg leste om i avisen her en dag.

Jeg abonnerer på The Japan News, som er den engelske avisen til Yomiuri Shinbun, en av Japans store aviser. Den kommer i postkassen i løpet av natten 7 dager i uken, bortsett fra en fridag i måneden. For øvrig, alle store japanske aviser har en engelsk dagsavis.

20. januar var det en artikkel på forsiden om selvmord i Japan med fersk statistikk fra 2017. Tenk, antall selvmord har gått ned 8. år på rad!

I Norge har Japan i årevis vært kjent for at ungdom tar livet sitt i Japan p.g.a. skolepress. Det er nok en tankegang som er utgått på dato. Det er skoleplass til alle. Nå som det ikke lenger er «baby boom» barn som er i skolealder, strever mange private skoler og universiteter med å fylle opp plassene. Mange studenter kommer nå inn på universitet etter anbefaling fra lærer + intervju, og slipper dermed opptaksprøver. Ungdom under 19 nevnes riktignok til slutt i artikkelen som den eneste gruppen som har hatt en økning. Forklaringen som oppgis er «skoleproblemer». Utfra et generelt inntrykk fra nyhetene ville jeg tro at det betyr mobbing eller fysisk avstraffelse. Det har vært flere sjokkerende slike saker i nyhetene de siste årene… Ofte er skolene og de kommunale skolemyndigheter trege til å innrømme at de har problemer.

Det er menn som topper statistikken. De utgjør 70%. I 2017 var det under 15.000 menn som tok livet sitt. Det er 22 år siden sist at det var så «få». I 2003 var selvmordtallet høyest: 34.427 personer. I 2017 var tallet redusert til 21.140. Altså en reduksjon på hele 40%! Ellers blir det poengtert at det er flere selvmord på landsbygda enn i byer.

          

Artikkelen kommenterer nedgangen av antall selvmord. Japans økonomiske situasjon er forbedret. Kommuner og diverse grupper har arbeidet hardt for å redusere antallet selvmord, og det har båret frukt.

Arbeidsløshet og overarbeid oppgis som grunner til selvmord. Men også mange blir utslitt av å ta seg av gamle og pleietrengende foreldre eller funksjonshemmede familie-medlemmer. I følge 2017-statistikken utgjorde helseproblemer, inkludert depresjon, 70% av tilfellene, mens økonomi og familieproblemer hver utgjorde 20%. Arbeidsrelaterte problemer utgjorde 13%. Disse tallene betyr vel at diverse problemer gikk på helsa løs.

Noen ganger spør jeg meg selv: er det prosentvis flere selvmord i Japan enn i Norge? Det er umulig å sammenligne, tror jeg. I Norge er det store mørketall, og selvmord er et tabu-emne. I Japan er det mer offentliggjøring av tall. De fleste legger igjen en beskjed om hvorfor de ønsker å forlate dette livet, og det blir da offentliggjort i media i for eksempel mobbesaker.

Da jeg bodde i fiskerlandsbyen Nima i Shimane fylke, ble jeg rystet over høye selvmords-tall der i området. Den store gruppen var menn i 40-50 års alderen. Også kommune-ansatte var det sjokkerende mange av, noe det ble folkesnakk av.

I årenes løp har jeg hatt en del samtaler med folk som hadde planlagt å gjøre det slutt, men som kontaktet kirken/meg i stedet. Noen ganger er jeg blitt vekket av telefon fra fortvilte mennesker om natten. Senest i fjor en gang var det en person som satt med pillene foran seg, som fikk det for seg at jeg kanskje fortsatt hadde samme mobiltelefonnummer som før. En person jeg ikke hadde truffet på flere år. Jeg satt i senga, godt inntullet i min norske dundyne, og lyttet til vedkommende i nesten to timer godt over midnatt. Neste formiddag fikk jeg en melding på telefonen: «Takk for at du lot deg forstyrre i natt. Takket være deg lever jeg i dag.» De erfaringene jeg har stemmer med statistikken fra 2017 og kommentarene i artikkelen: problemer i jobbsammenheng eller familien, mobbing – eventuelt kombinert med depresjon.

De fleste japanere som oppsøker en kirke, gjør det fordi de har et problem. Jeg har fått oppleve mange ganger at møtet med Bibelen og Jesus hjelper mennesker over kneiken og gir ny livslyst!  Jesu ord i for eksempel Matt 11,28 har hjulpet mange japanere:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. 

Men de som tar kontakt fordi de er i krise, trenger også en menneskelig medvandrer på livsveien. De trenger mer hjelp enn forkynnelse fra prekestolen. Flere ganger har jeg fulgt noen til psykiater. Da har jeg alltid opplevd at psykiateren forholder seg til meg som en annen form for fagperson, og at vi sammenlagt kan være til hjelp.  Å følge opp folk i krise er tidkrevende, men meningsfylt!!!

Publisert i Detaljer fra dagliglivet, Japansk samfunn | Merket med , , | 1 kommentar

Ny bil

Som tidligere nevnt, høsten inneholdt mange uforutsette ting, som tok både tid og energi. Steikovnen, bilen og PC’en røyk på rekke og rad. I tillegg var det noe med klokka og brillene, som heldigvis lett lot seg reparere. Verre var det med en tann som brakk, slik at jeg i dagevis fikk mer og mer sår på tungen av skarpe kanter – mens jeg ventet på at tannlegenes en-uke-lange nyttårsferie skulle ta slutt.

Jeg opplevde altså motorhavari på motorveien på hjemvei fra Kobe en sen kveld (31. 10).

         

Kanskje noen lurer på hvordan det gikk med bilen(?)

 – Skal jeg fortelle på bloggen at jeg har kjøpt ny bil, spurte jeg de nye unge misjonærene.     – Ja, svarte de. Bilkjøp og priser er annerledes enn i Norge. Slikt er folk interessert i.

Den gamle bilen (bilder over), som jeg hadde overtatt etter en misjonær som reiste hjem etter endt periode, lønte det seg ikke å reparere. Så jeg tenkte da å kjøpe meg en bruktbil, siden jeg bare har ca. 3,5 år igjen av perioden. Leasing ble også vurdert.

Selv om den gamle bilen ikke var Nissan, hadde jeg brukt Nissan (noen hundre meter fra der jeg bor) til omregistrering og påbudte sjekker. Det skyldtes at noen i menigheten var kunde der og hadde introdusert meg. Dermed falt det naturlig å spørre Nissan hva jeg skulle gjøre med den havarerte bilen som var blitt fraktet hjem til kirkens parkeringsplass om natten. Reparere eller kvitte meg med den.

Mens de sjekket den gamle, fikk jeg umiddelbart låne bil. Det var til stor hjelp, for allerede dagen etter hadde jeg lovet noen gjester en kjøretur til Kurashiki og Washu-san. Flere andre lengre kjøreturer var også like om hjørnet.

Det viste seg at hos denne Nissan var ikke bruktbil et alternativ. De driver bare med salg av nye biler og verksted. Så hvis jeg skulle ha kjøpt bruktbil, måtte jeg selv ha funnet et annet sted. Det ville tatt tid. Og hva skulle jeg gjøre i mellomtiden? Jeg ville ha vært nødt til umiddelbart å skaffe meg en leiebil på ubestemt tid. Jeg måtte fått den gamle bilen fjernet fra Nissans område og ordnet med kondemnering selv. Og så brukt ubestemt mye tid på å lete etter «den rette bil» for meg. Litt skummelt å kjøpe bruktbil på egenhånd også. Å få hjelp av noen ville sikkert gått bra, men da måtte jeg ha forholdt meg til vedkommendes ledige tid til sånt. Jeg var stresset nok fra før… Høsten hadde vært travel, og travle dager ventet.

Så det ble ny bil, ja! En Nissan Note 2017 modell.

Denne bilen kostet meg drøye NOK 118 500 (utfra valutakursen den dagen)!

Hva fikk jeg inkludert i denne prisen?

  • Tilleggsutstyr: gulvmatter, GPS og «dingsen» som registrerer motorveiavgift.
  • Gratis sjekk etter 1 måned, etter et 1/2 år, etter 1 år, 1,5 år, 2 år og 2,5 år.
  • Hver sjekk med oljeskift (og vask) av bilen.
  • Gratis medlemskap i JAF i to år.
  •  Summen for påbudt sjekk som den gamle bilen hadde hatt ca. en måned før motorhavariet, ble trukket fra salgsprisen.
  • Slapp å betale for kondemnering av den gamle bilen.
  • Gebyret for betaling fra norsk bank dekket av selger.
  • Låne bil gratis i ca. en måned mens jeg ventet på den nye. Første uka hadde jeg en ny Note. De ville at jeg skulle «prøvekjøre» den type bil de anbefalte meg å kjøpe til mitt bruk. Resten av tiden hadde jeg en «vanlig lånebil». Jeg kjørte mange hundre km i denne tiden – på mange slags veier! Og jeg slapp å avlyse det som var planlagt, og slapp å betale for kansellering av overnatting for tre personer på Shikoku.

For nye biler er det påbudt med sjekk etter tre år. (Senere er det annethvert år.) Da først må jeg betale selv. I den summen er det inkludert en avgift til staten. Men den ene sjekken og avgiften jeg vil få med den nye bilen blir atskillig billigere enn det ville vært med den gamle bilen. Den årlige avgiften i slutten av mai blir også atskillig billigere.

Jeg tror faktisk at jeg gjorde et godt kjøp!

Firmaet kan kjøpe bilen tilbake når jeg forlater Japan (om ikke noen andre insisterer på å kjøpe den). Da kan jeg kjøre bilen til ca. en uke før avreise og få låne bil gratis de siste dagene.

Før jeg kjørte av sted med min nye bil (3. desember om kvelden), ble jeg overrakt en blomsterbukett og en eske med desserter. Så samlet alle i firmaet seg ute på plassen og vinket meg av sted.

Jeg er så langt godt fornøyd!

Publisert i Detaljer fra dagliglivet | Merket med , , , | 2 kommentarer

På biltur til Hikone – langs Biwa-ko

Biwa-ko, Japans største innsjø, har jeg i mange år hatt ønsker om å se. Jeg har kjørt forbi på motorvei i nærheten mange, mange ganger om sommeren – på vei til feriestedet i Nagano fylke. Men om sommeren er været alltid disig p.g.a. varmen. Så jeg har derfor aldri sett innsjøen eller fjellene rundt.

2. januar hadde jeg dagpass på JR-tog fra Ako. Endelig fikk jeg se Japans største innsjø!

Sammenlignet med Mjøsa (117 km), så er Biwa-sjøen ikke så lang (63,49 km). Men når det gjelder bredden, så er det Mjøsa (9 km) som er taperen. Biwa-ko er nemlig 22,8 km på det bredeste. Måler man omkretsen, så er Mjøsa vinneren (341,11 km). Biwa-sjøens omkrets er bare 235,2 km.

Det er langt over til fjellene på Kyoto-siden i nordre del av Biwa-sjøen.

Klimaet ved innsjøen er svært forskjellig i nord og sør. Den nordre delen ligger nær Japanhavet, og har derfor klima som langs kysten. Sørlige delen har omtrent samme klima og vær som Kyoto, som jo ikke er langt unna.

Flere elver renner inn i Biwa-ko, men bare en elv renner ut – i den sørlige delen – og den ender opp i Osaka.

Målet for turen var å besøke slottet i Hikone.

Dette slottet er registrert som nasjonal kultur-skatt.

T.v.: sammen med Chiaki og broren og Hikones maskott.

Veien opp var bratt (t.h.).

Men utsikten over Biwa-ko var upåklagelig!

Det var snø på fjelltoppene på begge sider av sjøen.

Utsikt over litt av Hikone by (over).

På slottsplassen var det en artig nyttårsdekorasjon av bambus(under).

På slottsområdet var det også en nydelig japansk hage – Genkyuen. Antagelig er den enda vakrere vår, sommer og høst (?)

I nærheten av slottet er det en gammel bydel. Der fant vi noe å spise: okonomiyaki.

         

Jeg fikk lov å ta bilde av den artige genseren til Chiakis niese, som går i 6. klasse.

Jeg hadde altså en kjempetrivelig dag sammen med Chiaki og bror-familien! Vi var heldige med været i Hikone (i nordre del av Biwa-ko), noe som ikke er en selvfølge vinterstid. Kjekt å komme seg litt vekk – og glemme for en dag alle årsrapportene (og juleposten!) som ventet på å bli skrevet…

*****************

For den som vil vite mer om Biwa-ko, Hikone og slottet:

https://en.wikipedia.org/wiki/Lake_Biwa

https://en.wikipedia.org/wiki/Hikone,_Shiga

https://en.wikipedia.org/wiki/Hikone_Castle

Publisert i Turist i Japan | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Vanlig praksis til nyttår

I Japan er det mye fin nyttårspynt. Denne oppsatsen er fra et Shinto-tempel i Shiga fylke, Himure Hachiman Shrine. Dette tempelet er visstnok litt berømt. (Se lenken nedenfor.)

2. januar besøkte jeg noen venner som bor ved Japans største innsjø, Biwa-ko, litt øst for Kyoto. Jeg tok tog fra Ako. De viste meg rundt her og der på østsiden av innsjøen. (Mer i neste innlegg.) Dette var første stopp på turen.

Her ble jeg vitne til noe som er vanlig praksis for japanere til nyttår: ta med amulettene fra året før og kaste på bålet ved et tempel. Man kaster altså ikke hellige ting! De skal brennes opp.

Så går man og kjøper nye amuletter som skal bringe lykke og bevare en fra diverse farer i det nye året.

Prisene står skrevet på plakatene. Det selges mange piler til nyttår. De oppbevares i rom i huset – til beskyttelse.

Ellers var det lang, lang kø for å gå og be for det nye året. «Bønnestedet» er bak tempel-bygningen på bildet under.

Ved alteret går bare en og en, ett par, eller en familie fram om gangen (under). Bønne-stunden er kort. Stort sett ber man om helse, lykke og framgang i det nye året. Å komme inn på den skolen man ønsker, bryllup og fødsler i nærmeste framtid er særlig aktuelle bønne-emner. Bønner kan også skrives på små treplater og henges opp på et stativ (t.v. på bildet).

Statistikken for i år er ikke publisert enda. Men vanligvis besøker nærmere 100 millioner et tempel i løpet av de tre første dagene i et nytt år.

I Norge er det julaften som samler ekstra mange i Guds hus. For mange er det vel bare en tradisjon og et ønske om stemning, eller hva? I Japan spiller nok også tradisjonen en stor rolle. Men heller enn stemning er det nok en bevisst eller ubevisst fryktfølelse som styrer folk. Frykten for at det kan straffe seg å la være. Best å være på den trygge siden og ha bedt en gang for mye enn en gang for lite når man går inn i et nytt og ukjent år.

Himure Hachiman tempelet ligger i en gammel by, Miyanouchi eller Miyamura, som var en viktig kjøpmannsby i Edo-perioden. (Se lenke nedenfor.) Folket der var visstnok svært driftige (som sunnmøringer?), og satte i gang mange tiltak også andre steder i landet. Flere gamle samurai-hus er bevart. Elveområdet (under) brukes en del til innspilling av samurai-filmer, fikk jeg høre.

Mer informasjon:

http://japantraveladvice.com/himure-hachimangu-shrine/

https://en.wikipedia.org/wiki/Edo_period

****************

Å starte et nytt år religiøst er en vel innarbeidet tanke i det japanske folk. Derfor er også gudstjeneste på årets første dag viktig for kristne. Men ikke alle husmødre kommer seg av sted til kirken hvis barn, svigerbarn og barnebarn fyller huset.

I Ako menighet var vi 17 samlet 1. nyttårsdag, d.v.s. litt færre enn gjennomsnittlig frammøte. Jeg hadde prekenen.

De som hadde tid, samlet seg til en liten enkel nyttårs-bevertning etter gudstjenesten:   Mochi (myk og seig risball) i rød bønnesuppe, litt «pickels» og «nyttårskaker» (laget av ris og røde bønner). Nam, nam!!!

Også dette året tok jeg på meg å ordne med nyttårsblomster til kirken, slik at travle damer kunne konsentrere seg om å forberede nyttår hjemme. Det er en utfordring å handle blomster og grener som gir god balanse, men veldig artig å holde ved like det jeg lærte av blomsterlæreren min i Nima!

Publisert i Ako lutherske kirke, Mat i Japan, Religioner i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Og jula varer helt til…?

I Japan er det i disse dager travelt med å forberede nyttår og neste uke feire nyttår. Derfor er det ingen samlinger i kirken i romjulen og første uken i det nye året, bortsett fra søndag 31. desember og nyttårsdag.

I kirken begynner i grunnen julen første søndag i advent og er slutt når juledagene er over. I Ako menighet pakket vi vekk all julepynt 24. desember etter gudstjenesten! Ingen har tid til å drive med rydding 31. desember. Den dagen gjelder det å skynde seg hjem for å rekke de siste forberedelser på hjemmebane. Ingen ønsker å komme ekstra i løpet av uka bare for å rydde. Rydding er noe man er sammen om, og da må det skje på en søndag.

Men i 2. etasje hos meg er det fortsatt jul!

Hvordan har jeg så hatt det i julen 2017?

Her er noen bilder.

Som tidligere nevnt, julemøtet for barn arrangerte vi så tidlig som lørdag 2. desember. Det kom ikke så mange i år som i fjor. Men vi er glade for at barna i nabolaget kommer!

Kirkens sangkor har i mange år besøkt et dagsenter på et psykiatrisk sykehus i nærheten av kirken en formiddag før jul. Jeg hadde andakt. Etter at jeg fikk astma, er det blitt slutt på synging for meg. Det ender bare med hosting…

Vanligvis inviterer jeg alle engelskklassene mine til litt julekos i stuen min siste gangen før jul. I år var bare de to klassene for voksne på besøk. Jeg hadde ikke kapasitet til mer…

Hos meg er det en blanding av advent og jul i desember. For min egen del vil jeg holde fast på advent og lilla. Men skal japanske gjester oppleve annerledes jul, så er det før jul de har tid til å komme. Og for dem er det da det er jul. At det fins lilla lys å få kjøpt her i verden er en stor overraskelse for dem som kommer på besøk. Likeledes servietter i adventsfarge.

          

Kirkens julefeiring skjedde 23. desember om kvelden. Det er en offentlig fridag – keiserens bursdag. Fordi det er fridag, er det lettere for folk å komme.

I år deltik 49 på denne julesamlingen, derav fire ungdomsskolelever. Mange kom for første gang til kirken. De hadde sett plakater eller fått brosjyre i postkassen.

Vi startet med lysmesse, der pastor Ueda talte. Kirkekoret innledet denne delen. Så hadde vi en liten konsert-avdeling. Gjesten, Tadasu Yamato, spiller klassisk gitar. Han ble døpt i Suma menighet for noen år siden.  Til slutt var det bevertning, der mine kaker var en attraksjon.

24. desember, som i år var en søndag, hadde vi julegudstjeneste. I.o.m. ryddingen var jeg ikke ferdig i kirken før litt utpå ettermiddagen.

Chiaki, som bor i Norge, var på besøk i hjembyen sin i julen. Siden slekten hennes ikke feirer jul, inviterte jeg henne til meg på julaften kveld.

Chiaki foreslo at vi skulle dra på restaurant og spise middag på julekvelden – siden jeg hadde hatt to travle dager i kirken. T.v.: julemiddagen vår.

Etterpå drog vi hjem til meg og slappet av. Ingen av oss orket julekaker etter middagen. Det ble en avslappende og koselig kveld!

Vi åpnet gaver også. Chiaki fikk bl.a. en ladning med forskjellige sorter japansk te av meg (t.v.). Slikt er jo lett å ta med i kofferten tilbake til Norge, og noe hun ville ha handlet likevel (?).

25. desember var jeg fri. Da slappet jeg av med bl.a. å ta meg en tur til fjells. Godt å strekke bena litt utendørs etter travle dager.

Selfier fra toppen (253 m.o.h.) og med utsikt over Ako.

Resten av romjulen har jeg endelig fått gjort en del ting som har ligget på vent. Bare juleposten er enda ikke påbegynt…! Alt ble så forsinket p.g.a. alt som sluttet å fungere og måtte fornyes (steikovn, bil, PC + +).

Særlig den nye steikovnen var en stress-faktor. Alt ble mislykket! Til slutt gikk jeg til butikken med bilder av forskjellig slags mislykket bakst (på mobiltelefonen) og «smaksprøver» (dvs synsprøver) og lurte på om ovnen trengte reparasjon. Det hele endte med at jeg fikk levere ovnen tilbake og fikk en ny ovn av et annet merke (bildet) – på garantien. Så ble det kaker til kirkens julefest i siste liten. Og nå blir det ordentlig resultat – som før! Bakegleden er kommet tilbake!!!

Bortsett fra forberedelse av prekener til 1. nyttårsdag og 7. januar, samt diverse årsrapporter til Ako menighet og VJELK, er det nå «juleposten» som er neste prosjekt. Jeg har for øvrig ikke tenkt å sitte stille inne hele neste uke. Håper på en daglig trimtur!

Så ønsker jeg alle lesere et riktig godt og velsignet nytt år!

Publisert i Ako lutherske kirke, Trim og sport | Merket med , , , , , | 2 kommentarer