Til topps på Shikoku

Første søndag ettermiddag i november – etter kirketid – fikk jeg meg en ny tur til Shikoku. Jeg var sjåfør, slik at Kenneth Ellefsen (utlånt fra Fjellhaug Internasjonale Høgskole til det lutherske seminaret i Kobe) kunne få treffe sin venn, Takamasa fra Nima, mens han var i Japan. Takamasa ble døpt i Nima menighet i 2003 (mens jeg arbeidet der).

I stedet for å treffes i Nima eller Ako, møttes vi i nærheten av Seto Ohashi, den 10 km lange broen over til Shikoku. Derfra kjørte vi videre med en bil.

Målet for turen var Tsurugi-san, 1955 m.o.h. Dette fjellet er Shikokus nest høyeste og et populært fjell å bestige.

Vi tok heis et stykke opp, men gikk hele veien ned til parkeringsplassen.

Både været og utsikten var upåklagelig! Det er mange topper på Shikoku som er rundt 2000 m.o.h.

Det smakte visstnok godt med mitt norske grovbrød med brunost på. Kenneth hadde med Kvikk-Lunsj fra Norge. Vi fylte termoser med varmt vann der vi overnattet.

Det er mulig å overnatte på turisthytte på toppen av fjellet (t.h. over). Et lite Shinto-tempel var det også der oppe (t.v.).

Før vi drog til fjells opplevde vi også litt andre av Iya-dalens severdigheter. Ochiai, bygda i  bakkeskråningen (under) er ganske berømt og pryder alle turistbrosjyrer fra Iya-området.

På utsiktsplassen for Ochiai møtte vi denne gjengen (under). I bygda nedenfor kjørte vi forbi mange «likesinnede», som representerte forskjellige yrker og aldersgrupper.

Shikoku har mye vakker natur. En stor, flott engelsk brosjyre kaller Oboke – Iya-området for Hidden Japan.

I gamle dager hadde de hengebroer mange steder på Shikoku (under). Vi besøkte denne gangen Oku-iya Niju Kazurabashi (under). Fordi broen er laget av planter, må den skiftes ut hvert tredje år, fikk vi vite.

Like ved var det også mulig å dra seg over elva i en slags kasse med tau (under). Slik fraktet de saker og ting over elvene i gamle dager.

         

Vi overnattet fra søndag til mandag i Iya-dalen. Over: middag. Under: frokost.

Maten er veldig annerledes i indre del av Shikoku. Vår venn Takamasa, som jo er japansk, spiste flere retter for første gang i livet. Fiskene er elve-fisk, som er saltet og tørket og så grillet.

Flere retter var laget av soba. T.v.: en av soba-rettene. Også i frokostsuppen (over) var det noe fra soba-planter. 

I fjor var vi tre på sykkeltur på noen øyer mellom Honshu og Shikoku. I år var vi på fjelltur. Takamasa er den som kommer med forslag til hva vi skal gjøre og bestiller overnatting. – Hvor skal vi dra neste år? sa vi til hverandre mens vi nøt utsikten fra fjelltoppen. (Antageligvis skal Kenneth undervise i Kobe neste år også…) Det vil tiden vise!

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Noen lenker til stedene vi var:

https://www.japan-guide.com/e/e7830.html

https://www.japan-guide.com/e/e7825.html

https://en.wikipedia.org/wiki/Iya_Valley

Reklamer
Publisert i Fjell i Japan, Mat i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , , , | 1 kommentar

På gamle trakter – Kurashiki

Fra 1986 til 1992 bodde jeg i Tamashima og arbeidet  i den lutherske kirken der. Tamashima er en del av byen Kurashiki.

Kenneth Ellefsen (t.h.), som til vanlig underviser på Fjellhaug Internasjonale Høgskole i Oslo, har også i år vært gjesteforeleser på det lutherske seminaret i Kobe en måneds tid. På den offentlige fridagen – Kulturdagen – 3. november lovte jeg å vise ham Kurashiki.

Marius og Karoline Bergersen slo følge. De tre tok tog til og fra Ako fra Kobe, og så kjørte vi herfra.

I hjertet av Kurashiki er en gammel bydel – Bikan – som er godt bevart. Det et nå et velkjent turistområde, hvor det er koselig å bare rusle rundt. For de mer kunstinteresserte er det flere maleriutstillinger å besøke. Ellers er det et vell av butikker der.

         

Det var flere som spankulerte langs kanalen. Ikke redd for mennesker i det hele tatt. Brått stakk fuglen hodet ned mot vannet, og etterpå var det en liten fisk i nebbet.

Kurashiki ligger i Okayama fylke. Den sørlige delen av fylket er berømt for Momotaro (fersken-Taro), helten i et av Japans mest kjente eventyr.

Momotaro og hans følgesvenner var utstilt utenfor en butikk. Du kan lese mer om eventyret på denne lenken:

https://en.wikipedia.org/wiki/Momotar%C5%8D

Lunsj spiste vi på et lite spisested. Alle rettene her er laget av tofu.

Etterpå drog vi ut til Washu-san, en nasjonalpark ved Seto Naikai (innlandshavet). Under den store broen over til Shikoku er det en liten firskerlandsby, Shimotsui.

Fra toppen av Washu-san kunne vi nyte utsikten over Seto Ohashi (broen over til Shikoku), Seto Naikai og solnedgangen.

Jeg tror alle fire var enige om at vi hadde en koselig dag!

Publisert i Mat i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , , , , , , | 2 kommentarer

Høstens overraskelser

Mange av mine lesere har vel lagt merke til at det har vært få innlegg i det siste. Det skyldes selvfølgelig også alminnelig travelhet. Særlig i oktober. Men…!!!

Det har i høst vært i meste laget av overraskelser  – som har tatt masse tid.

 Først var det stekeovnen som sluttet å fungere som den skulle. Nøttebrødene ble ikke stekt inni og hevet seg ikke. Ut og kjøpe ny! Stekeovn er forresten på listen for misjonens standardutstyr.

Men alle tidsproblemer er ikke løst med innkjøpet av den nye ovnen. De første brødene fikk «dump» på midten. Neste gang ble de ujevnt stekt. Og valnøtt-rundstykkene ble ikke brune nok. Det tar tid å bli fortrolig med den nye…

Den neste overraskelsen var bilen. På vei hjem fra Kobe en sen kveld lyste plutselig en lampe, og temperaturmåleren var på rødt felt. Rask stans på motorveien mellom Himeji og Aioi. Ringe og bestille bilberging. Heldigvis hadde jeg ekstra klær i bilen, så jeg holdt varmen sånn noenlunde mens jeg småjogget fram og tilbake på noen få meter. Fikk nemlig beskjed om at det var livsfarlig å sitte i bilen og vente. Kom hjem litt over kl. 01 om natta – med hjelp! (Under)

Å reparere en såpass gammel bil var ikke å anbefale. Så dermed var det å anskaffe seg en ny. Heldigvis er det slik i Japan at bilforretningen lar deg låne bil til den nye er kjøreklar.

Så var det neste overraskelse. Forrige innlegg ble publisert en ettermiddag. Da jeg skulle skrive ut noe fra PC’en senere om kvelden, var det svart skjerm. Diverse forsøk på å få liv i den hjalp ikke, heller ikke råd fra mer kyndige folk over telefonen. Butikken fikk ikke liv i den neste dag heller.

Så var det å finne ut av PC-kjøp og få hjelp av andre i menigheten til å få gjort ferdig diverse ting «manuelt» (dvs uten min PC) innen søndagen.

Heretter trenger jeg tid til å bli fortrolig med den nye PC’en, som jo er japansk og har et annet tastatur.

Det rare var at etter en ukes «hvile» har den gamle latt seg starte igjen. Så nå sitter jeg med to. Det gjorde jo ting lettere når jeg skulle ha hjelp til å flytte over saker og ting fra den ene til den andre PC’en. Og nå… Jeg fikk ikke til å ordne med bilder til dette innlegget på den nye, så da gjorde jeg på den gamle i stedet.

Jeg ber til Gud om at jeg ikke må få flere overraskelser i nærmeste framtid. Desember er  travel nok i en japansk menighet, og mye skal bakes – helst vellykket ved første forsøk!

Publisert i Detaljer fra dagliglivet, Diverse | Merket med , | 2 kommentarer

Papirkunst

En dag fant jeg en konvolutt med brosjyrer i postkassa. Utenpå var det skrevet en hilsen. Yutaka Miki (medlem av en kirke i nabobyen Aioi)  skulle ha utstilling av origami i Sakoshi.

Miki er 84 år, og har begynt med denne form for  origami  etter at han ble pensjonist.

Det viste seg at det ikke var vanlig origami, som betyr brettet papir. Nei, det var en kombinasjon av klippet og brettet papir. Jeg har aldri sett maken!

De følgende kreasjoner er alle laget av ett ark papir!

Ved inngangen ble vi møtt av denne flotte origami ved siden av gjesteboka.

Visstnok er dette en gammel tradisjon – som ikke er like kjent som vanlig origami. Miki fant en gammel bok (t.v.), som tente interessen i ham. 

Så har han brukt pensjonisttiden sin til å utvikle sine ferdigheter. 

 

I de senere år er det blitt laget en ny bok (t.h.) med forklaringer.

Utstillingen ble holdt i et gammelt verne-verdig hus i bydelen Sakoshi (under). Kommunen eier nå huset, som stadig brukes til utstillinger av mer eller mindre kjente lokale kunstnere. (Tidligere var det en flott dukkeutstilling der.)

Fra vinduene i første etasje kan vi også beundre flere små japanske hager.

Sakoshi er en koselig bydel, som alle mine gjester setter pris på å besøke.

Sakoshi er også kjent for en liten iskrem-sjappe. I helgene og på japanske  fridager kan det stå lang kø utenfor. Også Motonari og moren – fra Tokyo – koste seg i Sakoshi!

Publisert i Kultur, Ako | Merket med , , | 2 kommentarer

På besøk hos storkene

På hjemveien fra Kinosaki, stoppet vi i utkanten av byen Toyooka for å besøke storkene i Konotori no Sato Park. (konotori = stork, sato = hjemsted)

Stork var en utryddet fuglerase i Japan. Ja, den er på lista over utrydningstruede fugler i Asia!

Toyooka fikk tak i storker fra Russland og  innredet et storke-senter der hvor den siste storken døde i 1971. Nå er antall storker i Japan i ferd med å øke. På senteret får de bo, spise og formere seg. Målet er at de skal forlate senteret og slå seg ned i naturen rundt omkring i landet.

         

Det er gjerde rundt – for å beskytte dem mot ville dyr på jakt etter mat. Men det er ikke tak, så de får fly fritt omkring. Ja, til og med frihet til å bygge rede i bygda. Senteret har satt opp slike stenger som på bildet under.

Inne på senteret var det en interessant utstilling. En storkefamilie var så søte at jeg fikk lyst på et bilde…

Ellers så lærte vi der at det fins to slags storker i verden: den hvite europeiske storken (under t.v.) og den orientalske (under t.h.). Ser du forskjell på dem? (Svar: se på fargen på nebbet.)

Det er altså den orientalske sorten som var utryddet i Japan.

Jeg spurte noen på senteret om japanere også snakker om at storken kommer med baby til menneskene. Svaret overrasket litt: «Å ja, vi har jo lest H.C. Andersen…» Jeg må bare innrømme at jeg ikke visste at det var han som er opprinnelsen til tanken om at storken frakter babyer i nebbet og leverer til menneskene.

Mer informasjon om senteret i Toyooka og orientalsk stork:

https://www.japan-guide.com/e/e3530.html

http://www.arkive.org/oriental-white-stork/ciconia-boyciana/

 

Publisert i Blomster og dyr i Japan, Turist i Japan | Merket med | 1 kommentar

Kinosaki onsen – en spesiell opplevelse

Første søndag i oktober fikk jeg besøk av en tidligere NMS-misjonær, Gunnlaug Bøyum. Vi ble kjent med hverandre da jeg begynte på språkskolen i 1980. Siden har vi holdt kontakten og besøkt hverandre, både mens hun arbeidet i Japan og etter at hun slo seg ned i hjembyen, Bergen.

Sammen drog vi på en overnattingstur til Kinosaki – en hel by full av varme kilder – nord i Hyogo fylke . En kjøretur fra Ako på mellom to og tre timer.

Vi overnattet fra mandag til tirsdag på ryokan (japansk tradisjonelt hotell) – litt bortenfor krabben på veggen .

Etter et kort bad på vår ryokan fikk vi servert middag på rommet vårt.

Masse deilig mat fordelt på mange forskjellige tallerkener og boller.

         

         

         

Suppe (t.h.) og ris serveres til slutt i et slikt måltid.

Japansk mat kalles med en felles betegnelse washoku. Det japanske kjøkken er på verdensarvlisten til Unesco!

Etter måltiet var det tid for å ta en runde på byen og besøke diverse bad med varme kilder.

Det regnet enormt mens vi var i Kinosaki. Men vår ryokan utstyrte oss med paraply og gummistøvler. De fleste overnattingsgjester i en slik by vandrer rundt i yukata (bomulls-«kimono»).

Vi besøkte flere badehus – gratis. Tror det var inkludert en bitteliten sum i overnattingen for disse badebesøkene. Vi måtte vise fram et bevis på hvor vi overnattet. (Hang i snor rundt halsen.) Badevaktene lot seg fotografere sammen med oss.

Er vi ikke stilige i yukata og gummistøvler?

Flere av badehusene var ganske stilige.

Det mest berømte badehuset (under) var stengt mens vi var der.

Vi var også på byen for å ta et bad før frokost neste morgen. Men da begrenset vi oss til ett badehus (t.v.)

Frokosten foregikk i et fellesrom.

En tradisjonell japansk frokost består også av mange småretter fordelt på forskjellige tallerkener og boller.

Egget til frokost var kokt i onsenDet kom på bordet som et «vanlig» kokt egg (over). Vi ble anbefalt å helle litt soyasaus over egget etter at vi hadde knertet det i bollen (t.h.).

Vi tok oss en runde på byen før vi begynte på hjemreisen. Selv om vi hadde sjekket ut, fikk vi låne paraply og gummistøvler fra vår ryokan. Det var godt å slippe å sette seg i bilen med våte føtter og sko!

Selv i regnvær var Kinosaki en koselig by! Tar gjerne flere turer dit – om noen har lyst å slå følge…! En kulturell opplevelse! Hvile for kropp og sjel! Og all mat inkludert – «bare» en drøy norsk tusenlapp!

Vi stoppet i en butikk og kjøpte japanske «kaker» (t.h.). De er laget av ris.

Siden det var høst, var «kakene» formet som lønneblad i høstfarger og kastanjenøtter, som japanere om høsten spiser mye av i forskjellige varianter.

Det var kjempekoselig med besøk av Gunnlaug!

Publisert i Mat i Japan, Turist i Japan | Merket med , , , | 2 kommentarer

Ny parkeringsplass ble til virkelighet

Når vi har større arrangement i Ako menighet, har det vært for lite parkeringsplass. Det er i grunnen nokså fullt hver søndag også med de to parkeringsplassene på bildene under.

T.v.: den opprinnelige parkeringsplassen, som er på motsatt side av veien og en del av den opprinnelige kirketomten (med prefabrikert hus) – før det ble ekspropriasjon p.g.a. vei- og kanalbygging. (Bildet er tatt fra kjøkkenvinduet mitt i 2. etasje.)

T.h.: tomt kjøpt for noen år siden til parkeringsplass. Den ble finansiert med lån blant medlemmene. Lånene var tilbakebetalt innen utgangen av 2016.

          

Helt siden jeg kom til Ako i september 2015, har eldste i menigheten, Katsutani, sagt til meg på tomanns hånd: «Se den åkeren der. Tenk om vi kunne kjøpt den for å få mer parkeringsplass. Men jeg tør ikke å nevne det for menigheten ennå.»

Jeg pleide å svare: «Hvis Gud vil, gir han oss mulighet til å kjøpe. Det er gratis å ha drømmer. Vi kan be om Guds ledelse.»

Tiden gikk. Våren 2017 ble det satt opp «til salgs» skilt ved åkeren (bortenfor det gule grendehuset på bildet over t.h.). Ryktene sa at det fantes interesserte kjøpere. Da måtte vi ta stilling til: nå eller aldri.

Tomten kostet noen hundre millioner yen. (En million = drøye NOK 70 000). Det underlige var at menigheten mottok flere millioner yen fra et eldre medlem som hadde fått det for seg å gi noe til Guds rike (som vedkommende sa) før det ble snakk om tomtekjøp. Og senere skal det visstnok bli mer… På konto var det også litt oppsparte midler. Et av ekteparene foreslo å gi hele resten av summen som lån – i stedet for å dele opp i mange mindre lån fra flere medlemmer. Altså var det økonomisk grunnlag for kjøp!

Så da eldste på menighetsrådsmøtet i juli la fram forslag om å kjøpe tomt, ble det enstemmig vedtatt å kjøpe dersom et ekstraordinært medlemsmøte i august ga sitt samtykke. Også der gikk man enstemmig inn for kjøp.

Det viste seg at selgeren syntes det var kjekt å selge til kirken – for…! Han hadde gått på sønsdagsskolen da han var liten. (Antageligvis da den finske familien Uski drev nybrottsarbeid i Ako.) Vi fikk faktisk litt avslag på prisen!

En åker har et lag med matjord øverst som må fjernes før man kan parkere biler der. Likeledes trengs et lag med grus. Eldste i menigheten, Katsutani, foreslo å ta jobben selv på en fridag med maskiner fra egen bedrift. (Han er rørlegger.) Det blir da en blanding av frivillighet (gave til Guds rike) og at menigheten dekker kostnader.

         

Det regner ikke mye i Ako, men det var meldt regnvær på innvielsesdagen. Så en gjeng satte opp et «hjemmelaget partytelt» på lørdagen.

Søndag 15. oktober, etter gudstjenesten, hadde Ako lutherske kirke  en liten seremoni for å innvie ny parkeringsplass. I regnvær!

Det er i grunnen bra at bygget mellom parkeringsplassene ikke er et privat hus… Åkeren bestod for øvrig av to tomter, og vi har altså bare kjøpt den ene. Det vil snart bli bygget et hus på den andre halvparten.

Pastor Ueda ledet seremonien. Han minnet oss om at denne nye parkeringsplassen er en Guds gave til menigheten.

Til slutt ble det tatt gruppebilde – fast post i Japan!

Neste søndag skal vi ha høstens spesielle gudstjeneste med radiopastor Ariki som gjestetaler. 800 brosjyrer er lagt i postkasser eller sendt til folk som på en eller annen måte har hatt kontakt med kirken. Da kommer det godt med å ha fått bedre parkeringsplass. Det blir spennende å se hvor fullt det blir! Og om noen tar i mot Jesus som sin frelser… Herved er utfordringen gitt til forbønn!

Publisert i Ako lutherske kirke | Merket med | 1 kommentar