Guds spesielle «avskjedsgave»

Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, sa Simon da han holdt babyen Jesus i armene sine og lovpriste Gud i tempelet for ca. 2000 år siden. Det samme sa jeg til Herren da jeg 20. mars deltok på innvielse av to nye pastorer i Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke (VJELK) i Aotani kirke i Kobe – snaue tre uker før jeg forlot Japan etter 41 år som misjonær.

Da jeg bodde og arbeidet i Tamashima menighet i 1986-92, ble lille Kazuya født inn i familien Nakagawa (1987). En attpåklatt. Storesøster (nr.2 f.h.), som da var elev på videregående skole, syntes det var flaut å gå sammen med moren og babyen.  Jeg husker enda den gangen moren fortalte lykkelig at hun var gravid, og at svigermor og ektemann godkjente at hun fikk føde denne babyen. Jeg har holdt Kazuya i armene som baby, og han har sittet på mitt fang. Så lot Herren meg altså få oppleve å se denne «babyen» bli innviet til pastor på siste årsmøtet i VJELK før jeg forlot Japan for godt. En fin «avskjedsgave» fra Gud! 

Etter innvielsesseremonien fikk de to utdelt et slags diplom og en gave fra VJELK – og masse blomster fra familie og venner.

Kazuyas mor og søsken deltok på innvielsen. Det var nok en stor dag for moren. Da hun ble kristen (før min tid i Tamashima), måtte hun love mannen sin å ikke la barna bli døpt. Hun lovte det, men bad samtidig om lov til å la dem gå på søndagsskolen. Hun begrunnet det med at Bibelen er viktig i litteratur og kunst og en god hjelp til å forstå historie og samfunn. 

– Søndagsskolen kan bidra til at barna blir flinke på skolen, argumenterte moren. Dermed fikk barna lov til å delta.

Til menigheten sa moren: – Be om at mine barn velger Jesus når de blir store nok til å bestemme selv. Alle tre er døpt, også barnebarnet. Storebror kom hjem fra leir på Hiruzen og maste på faren om å få lov til å bli døpt da han gikk på ungdomsskolen – og fikk lov. Storesøster ble døpt i England da hun studerte der. Kazuya nølte lenge, men tok i mot dåp i Kanan menighet (sør i Osaka) da han studerte der. 

– Nå er det bare meg igjen som ikke er døpt, sier faren hver gang  jeg treffer ham. Et passende bønneemne for blogglesere kanskje? 

Kazuya giftet seg mens han studerte teologi. Nå bor de i pastorboligen i byen Annan på Shikoku. Arbeidet der ble startet av finske misjonærer i FLM.

Jeg besøkte dem i februar. Kjempekoselig å også få sett hvordan de bor og arbeider før jeg forlot Japan.

Ekteparet Nakagawa tok meg med på tur til «dalstroka innafor». (Mange fjell og daler på Shikoku!!!) Der var det en liten landsby som er kjent som «dukkenes hjemsted«. (D.v.s. dukkene som brukes til oppsatser i forbindelse med Jentenes dag 3. mars.)

Om kvelden var det Kazuya som forberedte middagen. Jeg ble mektig imponert over kokkekunstene hans. Tenk, soppsuppe laget fra bunnen av – med diverse typer sopp. Villsvinkjøtt ble banket og mikset med vanlig kjøttdeig og finhakket løk til nydelige hamburgere! Unge japanske menn er ikke som fedregenerasjonen! (Det mener faren hans også…)

Jeg takker Gud for en fin avslutning på misjonærlivet i Japan! Riktignok var det trist at ikke VJELKs årsmøte kunne arrangeres som vanlig – på grunn av Covid-19. Dermed var det mange jeg ikke fikk tatt avskjed med. Men mange ringte, sendte mailer eller brev for å takke for arbeidet i Japan. Og noen sendte gaver.

Årsmøtet forgikk digitalt. Små flokker samlet seg i noen få kirker med store rom og gode internettfasiliteter. Misjonærene fulgte årsmøtet som en del av konferansen på Hiruzen Bible Camp. Jeg fikk spesialtillatelse av NLM og VJELK til å delta i Kobe – for å få med meg innvielsen av Kazuya Nakagawa.

Til slutt en kommentar fra en av dem som ringte for å si farvel:

– Det er egentlig helt utrolig at du har arbeidet i Japan i 41 år! Takk for at du kom og forkynte evangeliet til mitt folk og for at du var min engelsklærer for mange år siden! Som du vet er både foreldrene mine og datteren min blitt frelst etter hvert, og nå for tiden er mannen min med til kirken hver søndag også. Be for ham! 

Ellers må du hilse alle misjonsvenner du møter når du kommer til Norge. Unnskyld at jeg sier det sånn, men det er nesten mer utrolig at de som aldri har vært her og møtt personlig oss japanere fortsetter i 41 år og mer med å be for arbeidet og gi til misjonen. Det står det virkelig respekt av! Å tenke på norske misjonsvenners trofasthet inspiserer meg til å være trofast i menigheten min! Hils og si takk!

Farvel, Ako og Japan!

Bloggskriving skjer ikke akkurat daglig nå for tiden. Det var meningen å komme til ferdig internettilkobling i leiligheten i Drammen. Men i dag er det tre uker siden jeg landet på Gardermoen, og i går var det tre uker siden en venn skulle ordne med internett, oppdaget at en del manglet og bestilte den. Den delen er enda ikke kommet! En ny bestilling er foretatt, men… En Japanmisjonær som kommer til Norge må nok øve seg i tålmodighet og vende seg til at ting tar tid her til lands. Jeg har fått låne nøkkel til Misjonssenteret for å bruke det trådløse nettet der. Dermed kom jeg i havn innen fristen med Skattemeldingen også – etter et par dager med noen timers intenst arbeid…

I dette innlegget vil jeg dele noen bilder fra avskjeden i Ako menighet og Kobe før avreise.

Siste arbeidsdag – og preken – i Ako kirke var første påskedag (04.04).

På grunn av Covid-19 sang ikke koret, men framførte musikk med en slags staver i stedet. Til slutt ble jeg overrakt en gave (penger) som takk for nesten 6 års arbeid i menigheten. Normalt ville både påske og avskjed vært en mulighet til å invitere flest mulig bekjente til gudstjenesten. Men slik gjør man ikke i koronatider. Likevel møtte ganske mange opp. Normalt ville også menigheten ha arrangert et fellesmåltid. Men slik gjør man heller ikke i koronatider. Men gruppebilde – hvor man tar av munnbind rett før – ble tatt.

Menighetens mannsgruppe, Josef, hadde invitert meg til å være med på tur for å se sakura-blomstring, men regnvær satte en stopper for det. De hadde forberedt Haiku-dikt, som en etter en framførte for meg i kirken i stedet.

Atsuki kom forresten med nattbuss fra nær Tokyo (ca. 70 mil) for å ta farvel. – Det er jo på grunn av deg at jeg ble frelst. Det er klart at jeg da må være med på avskjeden, sa han.

Kvelden før hadde ungdommene i VJELK avskjed for meg på nettet. Ungdomsarbeidet kaller seg Compas. De unge takket så fint for at jeg hadde forkynt evangeliet til japanere i 41 år. Evangelist Yun Soo Park ordnet med nettforbindelsen.

For å kunne gi fra meg nøkler måtte jeg oppgi et klokkeslett for avreise på mandagen. En hel gjeng kom for å vinke meg av sted. Ikke bare menighetsmedlemmer, også engelskelever og foresatte. De til og med sang en kristen avskjedssang til akkompagnement av okarina. Da jeg gikk mot bilen (lånt), klappet alle.

I Aotani i Kobe var jeg rundt på måltider hos de unge familiene. Ekteparet Tråsdahl hadde oppdaget at jeg hadde bursdag tirsdag 6. april. Så dermed ble det ikke bare brødmat, men også kake!

Om kvelden kom familien Bergersen for å ta farvel. Hadde tenkt å spandere restaurantbesøk for å få litt bursdagsfeiring. Men på grunn av koronasituasjonen endte det med at Eivind Jåtun stilte leiligheten til disposisjon, gjestene gjorde innkjøp og forberedte, og jeg betalte for maten de hadde med. Ingebjørg Hildre deltok også. Jeg har ikke feiret bursdag på mange år, så dette ble en veldig koselig og minnerik dag!

Da jeg var invitert til familien Nævdal, glemte jeg å fotografere. (Kanskje fordi det var så koselig å prate sammen??? ) Men rett før avreise stilte hele familien opp for et bilde.

Pastor Maekawa i Aotani menighet lurte på om jeg hadde tid til å spise lunsj sammen. Så på onsdagen tok han meg med til en spesiell restaurant. Kjøtt og grønnsaker ble stekt foran oss. Desserten ble servert i 2.etasje. Av en eller annen grunn ble vi spurt om noen av oss hadde bursdag. Så jeg svarte: ja, i går. Dermed ble desserten servert med stjerneskudd, og vi fikk utdelt hatter og tatt bilde av. 

Maekawa var den første japaneren jeg fikk lede til Jesus – i 1982. Jeg møtte ham på et studentlagsmøte på et universitet i Osaka, inviterte ham til kirken, men forestilte meg at han aldri ville komme. Hadde jo lært i Norge før utreise at japanere ikke så lett blir frelst. At jeg kunne lede noen til tro, var derfor for meg helt utenkelig.

På studentlagsmøtet fikk jeg panikk. Studentene bad meg holde andakt fordi en ikke-kristen student hadde dukket opp. – Umulig uten flere timers forberedelser, svarte jeg. (Det var bare noen få måneder etter avsluttet språkskole.) – Jammen husker du ikke noe fra en engelskklasseandakt da? spurte studentene. Ingen hull i gulvet som jeg kunne forsvinne gjennom. Så ble det ett eller annet om Sakkeus da…

Første møte med Maekawa var i november 1982. Han dukket opp i Kita Osaka kirke første gang på julegudstjenesten samme år. Så ble han døpt på første påskedag året etter. Etter noen år ble han pastor i VJELK.

Av møtet med Maekawa i 1982 har Gud lært meg at Han kan frelse hvem som helst. Det er ikke min oppgave å vurdere hvem som tar i mot Jesus og hvem som ikke gjør det. Min oppgave er å dele Jesus med andre. Så tar Han seg av resten!

o o o o o o o o o o o o o

PS Det er fortsatt flere ting jeg ønsker å dele fra avslutningen i Japan, så før eller siden dukker det nok opp flere innlegg på bloggen.

En vakker avskjedslunsj

Selv om jeg nå er i Norge, har jeg lyst å publisere mer fra den siste tiden i Japan. Denne gangen bilder av en vakker lunsj, som en av mine engelskelever inviterte meg til 29.03. Hun er kona til en pensjonert prest i et annet kirkesamfunn. Så hun ønsket ikke bare å takke meg for engelskundervisning, men også for at jeg har forkynt evangeliet i hennes hjemland siden 1980.

På denne restauranten må du bestille, fordi menyen er kaiseki. Det betyr at en og en rett kommer på bordet – vakkert dandert på fat. Maten vil være preget av årstiden. Det er denne form for japansk mat som er på UNESCOs verdensarvliste.

Her kan du se bilder av hele måltidet.

Vi koste oss veldig!

En kveld fikk jeg telefon fra en dame, som driver en washoku-restaurant (dvs japansk mat).

– Er du hjemme, så stikker jeg bortom med litt mat til deg, sa damen. – Du må spise skikkelig japansk mat før du forlater oss.

Mye god sushi!!!

Fra april til «januar»

Det har ikke blitt så mange innlegg i det siste. Det var travelt å ta farvel med Japan. Etter ankomst Norge 9. april har det vært travelt med å svare de mange koselige velkomst-telefonene og vente i telefonkø hos diverse offentlige kontorer. Det er nemlig litt av hvert som må ordnes.

Jeg fikk ikke reise til min leilighet i Drammen (til tross for dokumentert «nødvendig arbeidsreise»), men ble sendt på karantenehotell i nærheten av flyplassen på Gardermoen. Her sover jeg godt og får mat på døra tre ganger om dagen. Mye god og variert mat! Men jeg blir veldig sulten mellom måltidene når frokosten kommer klokka 10 eller det går 7-8 timer mellom lunsj og kvelds. To varme måltider! Jeg gjemmer litt av frokosten til senere…

Heldigvis er det lov å gå tur (må skrive seg på liste), og her er det fint turterreng. Men for meg som har levd i Japan, er det som å komme fra april tilbake til januar! Kuldegrader om natten. En dag snødde det, og her er is på vannet. Det er mange år siden jeg har sett noe slikt.

Her er våren jeg reiste fra i Japan. En runde forskjellige steder i Ako som er kjent for sakura-blomstring. Mor og sønn kom fra Tokyo (ca. 60 mil) for å treffe meg før avreise for å si farvel. Vi tok av munnbind ved fotografering.

Nå ser jeg fram til å ta test etter 7 dager, forhåpentligvis få svar dagen etter, bli busset tilbake til flyplassen og ta toget til Drammen og starte livet i egen bolig.

Men time på Folkeregisteret får jeg ikke før i begynnelsen av mai, enda det står på internett at man må dra dit innen 8 dager. Der er det kø! (Når man flytter fra utlandet, må man møte opp personlig med diverse dokumenter.) Dermed kan jeg ikke få meg fastlege på lenge enda. Er dermed spent på når og hvordan jeg skal få tak i astmamedisiner. Vaksinekøen har jeg derimot fått plass i. Det gikk så raskt at jeg må utsette. Man skal nemlig ikke la seg vaksineres før det er gått tre uker etter karanteneoppholdet.

Takk for forbønn på reisen! Flyturen var veldig god! Nesten ikke passasjerer (under 30 i en avdeling på 130 seter), slik at det ble timevis med søvn i liggende stilling over flere seter og rikelig med puter.)

Travelt før avreise

I hodet har jeg samlet mange blogginnlegg, men det er nokså lenge siden noe er blitt skrevet og publisert. Stikkordet er pakking. Da jeg kontaktet ekspedisjonsfirmaet angående datoer, viste det seg at jeg måtte være ferdigpakket til 10. mars om jeg ønsket å få flyttelasset mitt levert i Drammen i løpet av mai. Litt utsettelser er det blitt her og der. Båten går fra Kobe 31. mars og er forventet å ankomme Oslo havn 27.mai.

Her blir kartongene hentet i Ako.

Eldste Katsutani stilte med lastebil fra firmaet sitt og flyttet for NLM det som skulle til Kobe. Så nå lever jeg med det som skal stå igjen til evangelisten som flytter inn etter meg og det som skal i koffertene – eller kastes til slutt.

Midt oppi pakkingen hadde jeg klasser, søndagsprekener o.s.v. som vanlig. Tirsdag 30. mars har jeg engelskklasse for siste gang. De forskjellige klassene har forberedt avskjed på forskjellig vis. 

Fredagsdamene bestemte seg for å ha et måltid – selv om vi egentlig ikke skal spise i kirken på grunn av pandemien. Men de regnet det som trygt i.o.m. pleksiglassene i mellom oss. 

De voksne engelskklasseelevene (to klasser) har gått sammen om å gi meg en gave. Da jeg var i Tokushima (Shikoku) i februar, fikk jeg velge noe jeg selv hadde lyst på. Jeg falt for dette bildet. Det er designet og farget av mannen ved siden av meg. Tokushima er det stedet i Japan som er mest kjent for Awa Indigo Dyeing. Denne blåfargen kommer fra en plante, og teknikken fra Kina for flere hundre år siden.

En av barneklassene var jo skikkelig rørende. De overrakte blomster, bilde, kaker og hilsen ute på trappa. (To var fraværende.) Ungdomsskolejentene hadde også en hilsen og gav meg en gave siste torsdagen.

I nabolaget slo to familier seg sammen og hadde avskjed med grilling på parkeringsplassen lørdag 27. mars. Mye deilig mat!!! Østers, tunge, diverse typer kjøtt, ost, løkringer, diverse grønnsaker…

En av barna har deltatt i engelskklasse i fem år. Alle har vært på barnemøter og/eller ungdomssamling. Gutten i rød overdel fikk premie for å ha deltatt på alle barnemøter – før pandemien.

Jeg hadde med sjokoladekake (Lørdagskos). Det var også stor stas med Midnattsol-te og Nordlys-te (Kjøpt i Tromsø sommeren 2018, oppbevart i fryseren). Posene ble fotografert. Til slutt fylte jeg begge typer te over i glass og poser, så de kan fortsette å nyte disse sjeldne drikkene. Stor stas!

Nytt bilavgiftsår begynner 1. april. Så det var viktig å kvitte seg med bilen før den tid. En engelskelev har kjøpt den. Her får moren, som også har vært engelskelev, overgitt bil og nøkler. Det er ellers mye «kontorarbeid» når jeg skal forlate Japan for godt og for å komme meg inn i Norge.

Mandagen etter at båtbagasjen var ute av huset fikk jeg telefon med spørsmål om jeg kunne ta imot besøk. Så kom Makito Masaki kjørende med moren sin, slik at hun kunne få ta avskjed med meg. Vi mimret mye om gamle dager, for det husker hun godt. Litt verre med det som har skjedd i nærmeste fortid… Veldig koselig!

Ellers kommer det telefoner og brev, og noen ganger budbil med pakker.

Denne uka skulle jeg gjerne ha vasket gardiner, som skal henge igjen, og diverse andre ting. Men nå svever det en masse sand i lufta, så klesvask kan ikke henges ut til tørk. Sanden kommer fra Gobiørkenen i indre Kina. Dette skjer hvert år – et vårtegn – men er ekstra ille denne uka.

Dårlig sikt og usynlig blå himmel. (Sml. bildet øverst i dette innlegget.)

Sent om kvelden 8. april letter flyet mitt fra Kansai internasjonale flyplass (Osaka). Forhåpentligvis rekker jeg å skrive flere innlegg på bloggen før den tid. Men jeg skal ha preken siste søndagen (04.04) og forlate boligen her i Ako dagen etter. Da får det heller bli i karantenetiden – når det ikke er så mye annet jeg kan gjøre.

Be om at det går greit med reisen og med alt som skal ordnes på Gardermoen!

stoffrester

I forrige innlegg viste jeg dette bildet (t.h.) og nevnte at det skulle bli noe ut av stoffrestene foran damen. Et par dager etterpå var resten av kimonoen blitt til en kjole. (Under t.v.: foran, t.h.: bak)

 

Denne damen utnytter alle slags rester! Hun har litt av hvert liggende på lager. Til blusen min, som hun holder opp foran seg, måtte det skjøtes på et annet stoff fordi det ikke var nok igjen av kimonostoff-rullen. Damen fant noe som passet. Egentlig gjorde det blusen stiligere.

Men det var mange bittesmå rester igjen av rullen. Av dem hadde damen laget denne «posen» og lurte på om jeg ville ha den. Inni er den foret med rester av den røde kimonoen.

 

Damen er ganske oppfinnsom!!! Av andre rester har hun laget øredobber, som jeg også fikk av henne.

Til slutt lurte hun på om jeg hadde bruk for en veske. Så fikk jeg denne flotte vesken som hun har laget tidligere. Den er forskjellig foran og bak.

       

Jeg betalte for kjolen. Men alt det andre fikk jeg – fordi det var så hyggelig å bli kjent med meg. Jeg hadde bakt en langpannekake på morgenkvisten – for å få brukt opp diverse ingredienser før jeg pakker sammen bakesaker. Jeg bakte den morgenen for å kunne skjære av et stykke og ta med til henne før jeg la resten i fryseren. (Greit å ha noe på lur som kan brukes i eventuelle «takkesituasjoner».) Det er nå hyggelig å kunne gi litt tilbake! 

Snart avskjed med Ako – og Japan

Det er lenge siden forrige innlegg. Jeg er verken spesielt travel eller syk. (Kanskje noen tror det?) Det har bare ikke vært noe særlig å skrive om – hvis jeg da ikke skulle ha skrevet en hel masse om Covid-19 i Japan.

I skrivende stund er det unntakstilstand i flere fylker, der i blant i Hyogo (fylket der bl.a. Kobe og Ako er). Men her er ikke så strengt som i Norge. Det er særlig uteliv- og turistbransjen som rammes av unntakstilstanden. Ellers oppfordres alle til ikke å være så mye ute blant folk, og jobbe mest mulig hjemmefra. Vi samles i kirken hver søndag – med forsiktighet – og har aldri mat og drikke. Engelskklassene fortsetter som vanlig – med forsiktighet. Riktignok har noen av barna holdt seg borte nå et par uker fordi noen ansatte på skolen deres er smittet av Covid-19, og skolen er stengt. En av klassene for voksne har også valgt å ikke møtes så lenge det er unntakstilstand. Når da evangelisten og jeg deler på søndagsprekenene, vi har ikke spesielle arrangement, og besøk er nokså usannsynlig, er det ikke travelt. Jeg har derfor i ledige stunder gått i gang med å forberede flyttelasset til Norge.

Slik ser det ut på gjesterommet mitt nå. Etter 41 år er det en del som skal sendes til Norge. I matbutikkene finner jeg mange kartonger som er fine å pakke i.

Avskjedsgaver er begynt å ankomme. En dag kom det budbil med bl.a. en rull kimonostoff. Det skulle være takk for at jeg hadde forkynt evangeliet i 41 år i Japan. Mannen i familien var en student jeg som ny misjonær fikk lede til kirken, der han noen måneder senere ble døpt. Siden har han stiftet familie. På sine gamle dager er også foreldrene hans blitt døpt.

-Kanskje du kan bruke stoffet til bordløpere til deg og dine venner, stod det skrevet i takkebrevet. Jeg har heller valgt å få sydd klær av stoffet. Det er visstnok et veldig eksklusivt og sjeldent stoff, som er farget på et spesielt vis.

Jeg har fått en kimono til.

Denne kimonoen er blitt kombinert med annet stoff og vil bli sengeteppe på gjestesengen (dobbeltseng) i leiligheten min i Drammen.

I de forskjellige firkantene rundt forbi på den svarte delen er det små kimonoer, som damen har komponert.

Jeg har fått lov til å fotografere damen og presentere henne på bloggen. Hun er enke og nærmer seg 80 år! Folk går sjelden kledd i kimono nå til dags. Det er blitt en ny form for business å lage forskjellige ting av kimonostoff. 

Foran damen ligger restene av den rødlige kimonoen. Hun skal heretter lage en overdel av det. Spennende!

I huset sitt har hun pyntet med forskjellige ting hun har laget av kimonostoff.

Jeg har selvfølgelig betalt damen for jobben. Men sannelig kom hun fram med en overdel til. Den skulle være en gave – som takk for at hun fikk bli kjent med meg! Heldigvis hadde jeg med noe til henne også… (Jeg driver og gir bort en del norske ting for tiden – i stedet for å sende det til Norge.)

De forskjellige blå stoffene er veldig tradisjonelle japanske stoff, som er farget på en spesiell måte.

En dag ringte en nabodame på døren og lurte på om jeg hadde tid en lørdag i mars til å grille med hennes familie og en annen familie i nabolaget. De ville gjerne gjøre dette for å takke meg for fellesskapet i nabolaget. Damens sønn har vært engelskelev helt siden jeg begynte med klasser i Ako. Barna til den andre familien har vært trofaste på barnemøter. Det er nok lurt å få unnagjort mest mulig av pakkingen tidlig, slik at jeg får tid til mennesker på slutten. I mars er det dessuten årsmøte i VJELK og misjonærkonferanse. Bilen skal selges. Adresseforandringer. Og mye mer som skal ordnes.

Påskegudstjenesten (04.04) blir min avskjedssøndag i Ako menighet. Dagen derpå forflytter jeg meg til Kobe.

Jeg har pakket og forlatt Japan mange ganger før. Denne gangen forlater jeg Japan for godt. Det føles litt uvirkelig!

Nyttår 2021

Nyttårsaften våknet jeg til snø på taket og kuldegrader ute. Snøen forsvant fort. Men kuldegradene har fortsatt – om nettene.

Lørdag morgen 9.januar var det minus 8,3 grader ute! Da var det 5 grader på soverommet. For å overleve japanske vintre – inne – er det nødvendig å være utstyrt med varm japansk pysjamas og beste kvalitet norsk dundyne. Det er ikke aktuelt med god tid på badet om morgenen, for der er det kaldere enn på soverommet. Sengevarmen vil forsvinne fra kroppen før badet blir oppvarmet til såpass som 15 grader. Mye bedre å varme opp badet før leggetid, ta en varm dusj eller bad og gå rett i seng med den varmen i kroppen. Da holder det med en skvett vann i fjeset om morgenen. Jeg vil nok ikke savne japanske hus om vinteren når jeg flytter til Norge! 

Første nyttårsdag er den dagen i året som minner mest om en helligdag, for da er nesten alle butikker stengt. 

I Ako menighet hadde vi gudstjeneste kl. 11 – en halv time senere enn vanlig. Frokost denne dagen er nemlig viktigste måltidet i løpet av japansk nyttår. Så folk trenger litt ekstra tid til familien før kirketid. Men for kristne japanere er det veldig viktig å få begynne året med gudstjeneste – takke Herren for året som er gått og legge det nye i Guds hender.  

Til nyttår er det mye spesiell pynt rundt forbi. Det meste av det har shintoistisk symbolikk. I kirken har vi bare nyttårsoppsats. Jeg har avlastet damene i menigheten ved å gjøre dette hvert år i Ako. Mens de er travle med å få hjemmet klart til nyttår, har jeg relativt god tid fordi det ikke er møter og klasser uka før nyttår og den første uka etter. Jeg liker denne utfordringen!

Her er min siste nyttårsoppsats i Japan.

Vanligvis er 31.12 en dag man ikke drar på besøk til folk. Da er japanerne travle med siste forberedelsene og rengjøring til nyttår. Men jeg ble faktisk bedt på besøk til noen som ønsket å treffe meg før jeg forlater Japan. Jeg hadde selv hintet til at en dag mellom jul og nyttår ville passe. Det var dem som valgte datoen – for de ville sende med meg hjem japansk nyttårsmat. Som kona sa:

– Dette er din siste sjanse til å spise nyttårsmat. På grunn av alderen har vi sluttet å lage selv. Vi har bestilt tre høyder (bokser). Kommer du om formiddagen 31.12, kan du få med den ene hjem. Så har du noe til frokost på første nyttårsdag. To bokser til oss er rikelig. Du kan velge hvilken boks du har lyst på. (Ingen mat er lik i de tre boksene!) 

 

Jeg foretrakk brød til frokost, men koste meg med denne maten både til lunsj og til kvelds. 

Til lunsj ble jeg servert deilig chirashi-sushi – hos familien Hirai i Tamashima.

Vi var litt i tvil om å gjennomføre besøket på grunn av Coronaviruset, men valgte å la det stå til siden det ikke var smitte i Ako da, og jeg skulle kjøre bil alene fra dør til dør. Men vi brukte hele tiden munnbind bortsett fra mens vi spiste. Noen andre var også innom en liten stund for å hilse på meg og ta avskjed.

Det føles veldig uvirkelig at jeg kanskje aldri treffer ekteparet Hirai igjen her i verden. De er godt oppi 80-åra og har bedt for meg og arbeidet mitt i alle år etter at jeg bodde og arbeidet i Tamashima menighet i 1986-92. Men vi treffes igjen likevel, mente de. Vi har jo løfte om evig liv – en evighet sammen med Jesus! 

Jeg forlater Japan om kvelden 8. april og ankommer Gardermoen 9. april. Denne 6-års perioden blir litt forkortet i Japan (på grunn av forhold her). De gjenstående 43,3 arbeidsdagene mine blir gjennomført i Norge – til høsten – etter at jeg er blitt pensjonist. Så da treffes vi kanskje? I disse dager legges reiseruta på hovedkontoret, så da er det bare å kontakte regionkontoret for å høre om det er mulig med besøk. 

Corona-jul i Ako lutherske kirke

Som alle andre steder i verden var julen 2020 i Ako lutherske kirke ikke som vanlig. Julemøtet for barn første lørdag i desember ble avlyst. Men barna i engelskklassene og nabolaget fikk utlevert en julepose med noe spisende og noe «kristelig» (t.v.).

                             

Vi har ingen bespisning i kirken på grunn av smittefaren. I stedet fikk alle med seg hjem en pose med litt av hvert på julegudstjenesten 20. desember. Jeg bakte kokos/ havremakroner til dette (t.h.). Alle fikk også hver sin klementin, som den nye evangelisten, Yun Soo Park, og jeg hjalp til med å høste hos ekteparet Kuroda et par dager før. 

Det er mye nytt å sette seg inn i for en ny evangelist! Mye som en storbygutt aldri har gjort før.

«Julekveld» i kirken (19.12) ble avlyst. I stedet gjorde vil litt ekstra ut av jule-gudstjenesten. D.v.s. at koret stilte med «chime sticks» (en variant av klokker) som preludium.

I Japan er det umulig å få kjøpt lilla lys, så i kirken brukes røde. Privat bruker jeg lilla lys – medbrakt fra Norge i storbagasjen ved begynnelsen av en ny periode.

Siden jul er hverdag i Japan, er det ingen julegudstjeneste. Noen store kirker har lysmesse om kvelden.

Siste dag på skolen i år var 25.12! Så er det «vinterferie». Juleferie er det ikke noe som heter. 

I alle år er jeg blitt spurt om jeg skal reise hjem til nyttår. Ingen spør om hjem til jul. Når jeg har svar nei, har folk sett på meg med et medlidende blikk. I år har ingen spurt. Nå lurer folk heller på om jeg virkelig kommer meg hjem 8.april – når det er corona-virus.

Vel, med god tid og ingen andre norske i nærheten, inviterte jeg Yun Soo Park på middag på julaften. Vi hadde en koselig kveld i lag – med mer eller mindre norsk julemiddag. Jeg fortalte at i Norge pynter man seg, og at han antagelig ville hatt på seg dress på julaften. Stor forskrekkelse! Vi pyntet oss ikke.  

 

Forrett: nestsiste pakken med Lofoten fiskesuppe. Jeg lagde surkål! Stor begeistring! Koteletter med bernaise saus. Rødbeter (svenske) hadde jeg funnet i en butikk for utenlandske matvarer i Kobe. Å koke poteter er et risikoprosjekt. Bedre med ris. En av de siste sjokoladepudding-posene til dessert. Litt småkaker senere på kvelden.  Jeg har nemlig bakt litt – for å bruke opp ingredienser og for å ha noe å gi til folk.

For første gang i livet har jeg hatt juletre uten pakker. Familie og venner er blitt bedt om å ikke sende noe, i og med at jeg skal pakke og sende til Norge bare et par måneder etterpå. 

Vel, mens jeg nå skriver nærmer det seg midnatt på nyttårsaften. Jeg er alene og har ingen prekenforberedelser til nyttårsgudstjenesten i morgen. Så hvorfor ikke skrive blogg en sådann kveld?

Dette blir dermed siste innlegg i 2020. Takk for følget i året som gikk! Det blir mer å lese om et par dager. Om 4 minutter: GODT NYTTÅR!

Besøk og tid for østers

Fra slutten av november og utover vinteren er det tid for å spise østers! Da kommer folk langveis fra for å spise østers i Ako og omegn. Langs kysten av Seto Naikai mellom Himeji og Hiroshima er det mange «fiskebruk» for østers (under).

Siste helgen i november hadde jeg besøk av en dame fra Tokyo som jeg ble kjent med i 1997 – i Oslo! Hun er en av mange japanere som ble døpt i Oslo på slutten av 1990-tallet. Nå er hun aktiv i en menighet i nærheten av der hun bor. Altså, hun er blitt bevart i troen etter at de flyttet tilbake til Japan. 

Vi har holdt kontakten, og hun har besøkt meg flere ganger i Nima. Stadig skulle hun besøke meg i Ako også. Men faren for koronasmitte og anbefalinger om å holde seg hjemme har gjort at besøket ble utsatt flere ganger. Snart er min tid i Ako slutt, så vi tok sjansen på at det skulle gå bra. Og det gjorde det. 

Første kvelden ble det norsk middag. Men siden spiste vi ute. Japanere flest er nemlig svært interessert i å spise lokal mat og/ eller spise på spesielle steder. Mandagen dro vi derfor på tur til en øy utenfor Hinase (helt sørøst i Okayama fylke) for å spise lunsj et sted hvor vi kunne nyte flott utsikt over Seto Naikai. Menyen bestod av spaghetti og pizza. (Det er nemlig populært blant japanere å spise «italiensk»!) Utsikten var virkelig upåklagelig! To damer fra Ako menighet dro sammen med oss. De kjente til stedet, hadde lyst til å bli litt kjent med fru Sato og høre hennes vitnesbyrd. (Fru Sato t.v.)

Etterpå besøkte vi et «fiskemottak» for østers og handlet med oss noen kilo hjem. Jeg fikk ikke lov til å betale. Det skulle være takk for kjøreturen og interessant besøk.

Her var det travelt! Østersene (t.h.) ble tatt ut av sine skjell for å vakumpakkes til salg.

Folk jobbet både ute og inne. Østersene våre ble pakket inn i flere lag med avispapir. 

Det ble østers til middag hjemme hos meg den kvelden. 

Etter å ha skrubber østersskjellene rene, ble de sendt i mikrobølgeovnen noen minutter. Når skjellene åpner seg, er de ferdig. Ingen smakstilsetning var nødvendig. Det at de har vært i saltvann gir god nok smak. 

På veien hjem kjøpte vi med oss sashimi (rå fisk). Vi hadde dermed en herlig middag – med lite forberedelser!

Det var veldig koselig å ha besøk! Jeg viste selvfølgelig fru Sato rundt i Ako også. Mens det første adventslyset brant, mimret vi til langt på kveld om felles kjente og felles opplevelser i Oslo. Det blir nok besøk i Drammen også etter hvert (?) Men da blir det nok ikke servert østers.